Blir du kåt nå?

Hva er erotisk kunst? Jo – kunst du blir kåt av, er svaret i The Art of the Erotic.

Marstrander er frilansskribent.

The Art of the Erotic

Diane Fortenberry (red.)

Phaidon

USA

Ved hjelp av en rekke sitater av alle fra Picasso til historikeren Kenneth Clark (The Nude. A Study in Ideal Form, 1956), mener Rowan Dorothy Pelling, forfatter av forordet i The Art of the Erotic, å ha knekt koden for hva som er erotisk kunst. Det går et klart skille mellom erotikk og pornografi, skriver hun – som «handler om hvorvidt verket overskrider sine rammer eller fysiske begrensninger»: «Like mye som om det vi ser og kjenner, handler erotikk om det vi ikke ser og kjenner. Dette tvinger oss til å undres over dynamikken mellom skaperen og subjektet; det ferdige verket og tilskueren som står foran det og ganske sikkert blir seksuelt opphisset av det verket åpenbarer.»

Prektig utvalg. Selv om forordet tidvis er ganske kryptisk formulert og prydet med mange kjente sitater, er jeg uenig i konklusjonen: Å bli kåt av å se et maleri, en performance eller en installasjon er kjernepunktet for Pelling, som mener dette er selve definisjonen av det som kan kalles «erotisk kunst»: at den virker seksuelt opphissende. Pornografi er på sin side «kinetisk»; noe som skriker fra veggene i all sin selsomme populisme.

Forføreren i Correggios Jupiter og Io er en guffen, grå sky på en mørk og truende himmel.

Selv kan jeg ikke huske noensinne å ha blitt kåt av å betrakte hverken en marmorhvit statue på toppen av Apollo eller noen av Munchs malerier; i denne boken illustrert med det snille maleriet Kyss, ikke Madonna eller Pubertet, som engasjerer meg mer. Kanskje er det etterdønningene av den viktorianske tilknappetheten som har preget damen i redaktørstolen, også med tanke på utvalget av arbeider som er presentert? Sally Mann er for eksempel utelatt (for pornografisk, kanskje?), mens Georgia O’Keeffe er innlemmet med verket Black Iris, som vel er ett av de mer subtile erotiske verkene malerinnen har skapt. I det hele tatt er det mange relativt prektige bilder som definerer redak-
tør Diane Fortenberrys erotiske univers.

Velkommen inn. Forordforfatter Pelling har en mer tabloid bakgrunn enn Fortenberry. Hun har gått på kvinnelig kostskole i Kent, tatt en uviss grad i litteraturhistorie ved St. Hugh’s College i Oxford og jobbet i Independent on Sunday, Daily Mail, The Mail on Sunday og GQ. Hun har også vært redaktør for magasinet Erotic Review (1997–2004) og startet i år magasinet The Amorist, hvis onlineside ikke er helt ulik norske Cupidos. Hun og jeg er jevngamle, men har åpenbart et noe ulikt syn på erotikk.

The Art of the Erotic er en fin oppslagsbok for dem som er interessert i erotica. Den tar oss gjennom flere av kunsthistoriens viktige epoker og presenterer leserne for navn mange vil ha glede av å ha kjennskap til.

Boken åpnes ikke fra fra høyre til venstre, som vanlig er, men på midten, fra en liten sprekk midt på. Coveret er svart og har et bronsefarget undercover. Å ta fatt på The Art of the Erotic er nærmest som å brette ut en kvinnes underliv. Omslaget er faktisk det mest sexy av alle innslagene – en elegant utført, brilliant idé.

Å åpne boken er som å brette ut en kvinnes underliv.

Gammelt nytt. Etter forordet går vi rett på erotikken i kunstens verden, eller kanskje bedre: underverden. Fra Venus fra Milo (130–120 f.Kr.), som hinter om fruktbarhet og overskudd av kvinnelige former, via Pompeiis erotiske mosaikk (som i sin tid fungerte som reklameplakater for lokale tjenester) til Andy Warhols såkalt homoerotiske Querelle fra 1982, som egentlig bare viser et kyss mellom to menn. Her er det mange renessansemalerier med elfenbenshvite og kjøttfulle kvinnelige former, ivrige menn og små kjeruber som klyper kvinnene i brystet lenge før opptrinnene som ledet til MeToo. Men også Schiele-, Dalí- og Magritte-verker. Mer interessante er Lucian Freuds Two Women (1992), Louise Bourgeois’ Arch of Hysteria (1993) og Sarah Lucas’ Bunny Gets Snookered #10 (1997) – alle hederlige unntak fra samlingens ellers litt pyntelige profil. Fra eget ståsted er dette en bok som på mange måter underkommuniserer seksualitet, og begrenser den til det vi allerede vet og har sett. Dette gjelder også flesteparten av kunstnerne som er tatt med i boken.

Gøy med guttene. Men ikke alle, heldigvis: The Warren Cup er en romersk skål fra 15 f.Kr. som viser menn som har sex med unggutter. Lenge ble gjenstanden gjemt bort fra offentlighetens øyne i private samlinger, før den endelig ble innkjøpt og vist til publikum på British Museum i 1999. Antonio Correggios Jupiter and Io er et annet interessant verk, der forføreren hverken er en vakker yngling eller en moderne strekmann, men en guffen, grå sky på en mørk og truende himmel. En litt skummel, diffus og tåkete hånd strekker seg ut mot kvinnens porselenshvite rygg. Disse to eksemplene legger mer opp til diskusjoner om erotikk enn all verdens formfulle damer, selv om penselstrøk og lys i maleriene disse figurerer i er like guddommelige som englene i himmelen over dem.

Ikke lyst. Men tidene forandrer seg. Fra de bløte, hvite skjønnhetene går reisen raskt videre til Japan og tegninger av kvinner omslynget av åttearmede blekkspruter, videre til fargerik ekspresjonisme, via popkunst før den til slutt ender – til min store glede – ved Anish Kapoors vakre veggskulptur Hysterical Sexual fra 2016.

Bokens største svakhet er forordet, som på mange måter definerer hva erotisk kunst er, og dét høyst subjektivt. Og med sitt utvalg, hva det ikke er. Men alt i alt er The Art of the Erotic et fint tilskudd til boksamlingen – og omslaget er som sagt bortimot genialt – selv om de heteste følelsene uteble.

---
DEL