New Vision 2023, den andre triennalen for fotografi og nye medier, er navngitt etter Moholy Nagy. Han er en Bauhaus-multikunstner og fotograf og kjent for å ta i bruk mekaniske metoder for å tøye fotografisk praksis.
En distanse til konvensjonell fotografisk metode er et gjennomgående grep i den nye utstillingen som er åpnet på Henie Onstad Kunstsenter (til 17.9). Samtidig preges flere verk i mer bokstavelig forstand: Husholdningskjemikalier, alger, bakterier og annet er brukt til å bearbeide overflater av print og negativer. Eksempelvis har Seif Kousmates avfotograferte marokkanske oaser fått et mytisk drømmelignende preg gjennom en slik prosess. Ildfluer kleber seg tilsynelatende til det som minner mer om enorme gobeliner enn om fotografi. Den drastiske inngripen i motivet understøtter det fatale budskapet. På rundt et tiår har Seifs hjemland mistet mer enn to tredjedeler av sine palmetrær og tapt historisk fruktbare vannhull. Politisk aktivisme gjennom fascinerende forførende visualitet er friskt, kjærkomment og gir rom for ettertanke.
Estiske Kristina Öllek utforsker geomaterie, marine økosystemer og giftige alger som hun lar vokse frem som lagvise fremstillinger av forurensning. Taktiliteten i verkene komplementeres ved bruk av kjetting og kalkstein – som gir forankring og tyngde.
HOK satsning på fotografi startet i 2017 med første triennale i 2020. I år deltar 22 kunstnerne med bånd til Øst-Europa, Midtøsten, Sentral-Asia og Norge
– områder som knyttes sammen av råvar-eøkonomier, men også energiproduksjon og -distribusjon. Felles er oppmerksomhet på økologiske, sosiale og politiske konsekvenser av utvinning av natur- og menneskeskapte ressurser – fra olje til data.
Horrorfilm
En buktende, glødende, monstrøs, navlestrengaktig kabel snor seg gjennom det dystopiske flyplasslandskapet. Kraftkilder er nødvendig for moderne krigføring.
Resultatet er illevarslende, organisk, eventyrlig og troverdig ned på detaljnivå.
Anna Engelhardt sitter sammen med meg inne i et mørkt visningsrom mens vi ser hennes horrorfilm. Vi samtaler lavt om tilblivelsesprosessen. Sammen med belaruseren Mark Cinkevich søkte hun etter et utrykk som gjenga fremmedgjøring og brutal grusomhet. Engelhardt er eksil-russer, og hennes alias er en nødvendighet for å beskytte dem i familien som ikke har flyktet. Hun forteller filmen tar utgangspunkt i satellittbilder som er bearbeidet i Unreal. Hun legger til at bruken av spillmotor gjør implementering av lyssetting eller tåke svært enkelt. Resultatet er illevarslende, organisk, eventyrlig og troverdig ned på detaljnivå. Nøytrale opptak fra rommet har blitt til subjektiv suggererende horror ved hjelp av endret lys og fremhevingen av den elektriske kraftforsyningen som udyret i fortellingen.
Pulserende lys
Elektrisitet og lys er også kjernen i libanesiske Haig Aivazians videoverk All the stars are just dust on my feet – som henviser til protestene i 2019. Han bruker lyn, lys og lysforurensning for å fortelle om voldelig konflikt og styrende infrastruktur. Som Engelhardts film har også denne sterke elementer av sci-fi. Hos Haig manifesterer elektrisk lys seg som skrekkinnjagende løsrevne formasjoner som springer ut av høyspentmaster og ledninger. De er metafysiske skapninger som formidler råskap og uforutsigbarhet. Aivazian pendler mellom ulike land. Han forteller om oppvekst i et Beirut med stadige strømbrudd, om studietid i Chicago og om pågående innsamling av videomateriale som metode. Nysgjerrig på hvordan han fletter inn egne opptak, får jeg Aivazian til å røpe hvilke scener han har brukt disse i. De er kjennetegnet av dybde i lys og landskap og vevet sømløst inn. Redigeringen tok tre-fire måneder, hvisker Aivazian mens pulserende lys og eksplosjoner trekker meg innover og inn i denne elektriske dimensjonen. Der inne – en torturert syrer frarøvet sol og lys i to år i et fangehull. Noe halvmørke under en dør var alt som kunne skimtes.
Og på Henie Onstad viser Lesia Vasylchenko radarsignal som er omskapt til bilder – hvor blant annet jordskjelv og forsvinnende isbreer på Spitsbergen materialiseres. Hun fanger voldsomme og snikende endringer i installasjonen Sensing the Near Real-Time.
Interaktiv oppsummering
Triennalen er rik, mangetydig og leken. Termos eller kaffebesøk er nødvendig selv om man bare vil oppleve en brøkdel av utstillingen. Kanskje kreves gjentatte besøk for å få en fullstendig oversikt. Et par timer ble for kort.
Et todelt verk av Neïl Beloufa påtar seg oppgaven med å oppsummere og hjelpe publikum med å fordøye alle inntrykkene. To figurinstallasjoner er begge logaritmestyrt og kritiske til vår økende teknologiske avhengighet – Yellowstone host ønsker velkommen med indre visuelle glimt fra utstillingen.
Red host byr på interaktive spørreundersøkelse som krever valg og egen refleksjon: Hva som har påvirket blant annet farger og følelser, spesialtilpasses og printes på et A4-ark. Fremtidens kunstanmelder har talt. På min utskrift var det spor av bomullsblomster, slitte georgiske symboler fra plastposer og blodig sentral asiatisk revolusjon.
