Film og dataspill har lenge samspilt tett med hverandre. Utover at det lages spill med utgangspunkt i spesifikke filmer, henter dataspill i stor grad formspråk og virkemidler fra filmmediet. Men påvirkningen går også den andre veien. Og selv om det tidligere het seg at filmatiseringer av spill var dømt til å mislykkes, er både den bejublede HBO-serien The Last of Us og kinosuksessen Mario Super Mario Bros. filmen (sic) nettopp slike spilladapsjoner.
«Angivelig oppsto YouTube nettopp på grunn av behovet for å distribuere machinima.»
Machinima er imidlertid en noe annerledes – og mer direkte – kombinasjon av spill og film. Nærmere bestemt er dette en betegnelse for filmer som er laget i virtuelle 3D-verdener ved bruk av dataspill eller programvare som spill baserer seg på. Det innebærer at filmenes innhold gjerne er skapt i eksisterende dataspill der filmskaperne har benyttet seg av ulike opptaksmuligheter for hva man foretar seg i spillene – men dette materialet kan også være betydelig bearbeidet. Innen machinima finnes en rekke typer filmer, som blant annet omfatter narrative fiksjonsfilmer, dokumentarer, musikkvideoer og eksperimentelle kunstprosjekter.
Maskin, film og animasjon
NY TID var til stede under årets utgave av Den internasjonale kortfilmfestivalen i Oberhausen, som under tittelen Against Gravity: The Art of Machinima viet en omfattende programseksjon til machinima kuratert av Vladimir Nadein og Dmitrij Frolov. For undertegnede var dette et spennende møte med en fascinerende, særegen og hittil ukjent filmsjanger. Og jeg var langt fra den eneste på festivalen som ikke hadde hørt om machinima før, bare så det er sagt.
Ikke desto mindre har machinima beveget seg fra å være en intern hobby blant iherdige spillere (eller «gamere», om man vil) til å bli anerkjent som et nytt kunstnerisk medium og en egen form for kunstnerisk film. Etter hvert er machinima tatt inn i varmen av ulike filmfestivaler, i tillegg til at det arrangeres egne machinima-festivaler. Oberhausen er et opplagt eksempel på de førstnevnte og var med årets temaprogram den første store filmfestivalen som presenterte den relativt unge sjangeren gjennom et så omfattende og overskuende program. Men det kan også nevnes at en av de mange machinima-filmene som ble vist i Oberhausen, My Own Landscapes av Antoine Chapon, har vunnet prisen for beste internasjonale kortfilm på Visions du Réel i Sveits i 2020 og Gullstolen for beste kortdokumentar på Kortfilmfestivalen i Grimstad samme år – altså i konkurranse med filmer som ikke hører til machinima-kategorien.
Ordet ‘machinima’ er en sammenslåing av ‘machine’ og ‘cinema’, siden det betegner filmer som er laget med datamaskiner, og programvare som hører til i dataspill. Det sies imidlertid at det opprinnelig var ment å hete ‘machinema’ (med e), men at dette ble feilstavet da et par tidlige machinima-skapere kom opp med begrepet over et glass og skrev det ned på en serviett. Bokstaven i i stedet gjør dog at navnet også inkluderer animasjon (‘animation’), som er en tredje sentral komponent i machinima, og dermed ble det værende.
Machinima oppsto rundt midten av nittitallet og ble stadig mer populært etter millenniumskiftet. I begynnelsen var distribusjonen begrenset til at filmene måtte ses gjennom spillene de var laget i, men etter hvert ble de lagret som egne videofiler – og internett ble en naturlig delingsplattform.
Angivelig oppsto YouTube i 2005 nettopp på grunn av behovet for å distribuere machinima.
Frigjørende format
Der dette miljøet i begynnelsen besto av dataspillentusiaster, begynte også ‘vanlige’ filmskapere og kunstnere fra andre felt gradvis å lage machinima. Blant disse var den avantgardistiske amerikanske filmskaperen Phil Solomon (1954–2019), som temaprogrammet i Oberhausen og dets tittel Against Gravity er inspirert av. Solomon lagde i mange år eksperimentelle filmer med analog film, der han blant annet påvirket den kjemiske og optiske fremkallingsprosessen på ulike vis. Men på 2000-tallet gikk Solomon nokså overraskende over til det utpreget digitale formatet machinima. Han opplevde dette som svært frigjørende, i en tid hvor han kjente seg tynget av alder og sykdom – men også i forhold til hvordan han tidligere hadde følt ‘gravitasjonen’ av tungt teknisk utstyr.
I tråd med Solomons beskrivelse er det et ‘demokratisk’ aspekt ved machinima, da det gir mulighet til å lage film uten store ressurser. Riktignok fordrer det tilgang til en datamaskin med en viss kapasitet.
Luca Mirandas The Bowl (La Jatte) er en dekonstruksjon av Chris Markers eksperimentelle filmklassiker La Jetée.
Det bør også påpekes at det er enkelte opphavsrettslige problemstillinger knyttet til machinima, all den tid disse filmene er basert på andres åndsverk. De ulike spillprodusentenes holdning til machinima har variert fra sterk skepsis til begeistret tilslutning, men praksisen skal angivelig ikke ha resultert i noen søksmål. Machinima kan anses som en form for ‘fan fiction’ (tilsvarende hvordan tilhengere eksempelvis skriver egne noveller om rollefigurene fra Harry Potter-universet), og machinima fungerer åpenbart ofte som reklame for spillene de henter sitt materiale fra.
Kritiske refleksjoner
Utvalget av machinima-filmer i Oberhausen var i samsvar med festivalens profil, med vektlegging av det eksperimentelle og sjangeroverskridende. Ikke desto mindre ga programmet innblikk i mange ulike varianter av machinima – som en gjennomgang av noen av filmene vil tegne et klarere bilde av.
Filmen Hardly Working , kreditert gruppen Total Refusal, er en observerende studie av et knippe ‘non-player characters’ (programmerte spillfigurer som ikke kontrolleres av spillerne) i western-spillet Red Dead Redemption 2 – en snekker, en gatefeier, en kvinne som vasker klær, og en mann som arbeider i en stall – mens en fortellerstemme reflekterer rundt deres rutinemessige handlinger. Hardly Working er en både politisk og poetisk betraktning om klasseskiller, monotoni i arbeid og muligheten til å påvirke sin tilværelse og kan kategoriseres som en dokumentar.
Mer klassiske dokumentarelementer er å finne i Tracing Utopia av Catarina de Sousa og Nick Tyson. Her skildres en gruppe skeive tenåringer i New York som skaper et virtuelt frirom for kjønnsidentitet i spillet Minecraft – og hvor dette rommet utgjør en betydelig del av selve filmen. En beslektet tematikk drøftes i Jamie Jankovićs A Woman on the Internet (or, The Eternal Scream#) , som omhandler den stereotypiske fremstillingen av kjønn i spillkarakterer, også når man har muligheten til å forme sin egen avatar, og hvordan det påvirker folks handlinger og selvfølelse i virtuelle verdener. Machinima kan med andre ord også være en arena for kritisk refleksjon rundt spillmediet.
Fri utforskning
En gjenganger i machinima er spillserien Grand Theft Auto , ofte bare kalt GTA – som med sine mangfoldige muligheter for iscenesettelser i virkelighetsnære miljøer er ypperlig egnet for slike filmer. Disse banebrytende spillene rommer en enormt detaljert og omfangsrik verden, bestående av fiktive byer påfallende like Los Angeles, New York og andre eksisterende steder i USA – åpen for fri utforsking og interaksjon for spillerne. Tidligere nevnte Red Dead Redemption, også fra selskapet Rockstar Games, er et lignende konsept i western-utgave.
Sistnevnte spill utforskes til sine ytterpunkter i Marie Foulstons film The Grannies fra festivalens machinima-program. Den forteller om en spillergruppe som velger å ikke følge spillets narrative tråder, men isteden går på leting etter ulike ‘hull’ der den digitale verdenens logikk brytes, gjerne med surrealistiske følger. Med disse spillernes egne kommentarer på lydsiden må også denne filmen kalles en dokumentar – som gir noen interessante perspektiver på virtuelle virkeligheter og hvordan man kan ta dem i bruk.
Porcile er en atmosfærisk, ikke-narrativ film med mer eller mindre klare ekko av Pier Paolo Pasolini.
Utforskende er så avgjort også Alice Bucknells The Martian Word for World is Mother . Denne filmen er ikke basert på eksisterende dataspill, men benytter seg av spillutviklingsprogram for å visualisere forestilte kolonialiseringer av planeten Mars, hvor kolonialiseringsaspektet i seg selv problematiseres. Bucknell har dessuten benyttet seg av kunstig intelligens for å skape et eget «Mars-språk» – og filmen peker slik sett mot nye retninger machinima kan utvikle seg i. Det er nærliggende å tro at kunstig intelligens vil sette markant preg på dette feltet fremover, også på måter det er vanskelig å forutse.
Flere machinima-filmer har gjenskapt kjente spillefilmer i sin helhet, som en slags ‘nyinnspillinger’ gjennom spill. Luca Mirandas The Bowl (La Jatte) , som festivalen viste i en programbolk med machinima-filmer som refererer til filmhistorien, er kanskje mer en dekonstruksjon av Chris Marker#s eksperimentelle filmklassiker La Jetée, her satt sammen av bilder fra en stor mengde spill.
Av andre filmer i samme bolk kan nevnes Marlowe Drive av Ekiem Barbier, Guilhem Causse og Quentin L’helgoualc’h, som følger veier fra David Lynchs Mulholland Drive i Grand Theft Auto og selv tar en Lynch-aktig vri da spillerne i filmen blir hacket. Samt Sid Iandovkas Porcile, en atmosfærisk, ikke-narrativ film med mer eller mindre klare ekko av Pier Paolo Pasolini.
Nyskaping i hybrid
Den siste machinima-programbolken i Oberhausen var passende nok viet tidligere omtalte Solomon. Bolken inkluderte to av filmene han lagde før han gikk over til machinima-formatet, begge vist i 16mm-filmkopier. Deretter vistes en machinima-trilogi han lagde til minne om sin avdøde venn, filmskaperen Mark LaPore, som han samarbeidet med om sin første machinima-film. Filmene i trilogien er alle skapt gjennom spillet Grand Theft Auto: San Andreas. I kontrast til spillets rykte for voldelig innhold er disse melankolske, ettertenksomme og svært stemningsfulle avantgardefilmer – hvor man kan se både likheter og brudd med Solomons analoge verker.
Etter hvert som både konvensjonelle filmer og tv-serier blir stadig mer digitale, og noen endatil baserer seg på programvare for spill, kan man alltids diskutere om ikke disse vil kunne kalles machinima. Men slike definisjonsspørsmål er ikke nødvendigvis så interessante. Med sitt utspring i to eksisterende og allerede beslektede medier er machinima en hybridsjanger i sin natur, der mye av styrken ligger i den frie sammenblandingen av medier, virkemidler og uttrykk – og som like fullt kan resultere i genuint nyskapende verk. Machinima er ikke minst egnet til å gjenspeile og belyse de digitale verdenene vi beveger oss stadig lenger inn i, og det skal bli spennende å følge dette videre inn i den teknologiske utviklingen.
Årets kortfilmfestival i Oberhausen ble arrangert i perioden 26. april til 1. mai. Et utvalg av machinima-filmene fra programmet ble nylig vist på Kunstnernes Hus Kino i Oslo, og flere kan dukke opp på kinoens strømmetjeneste. En rekke machinima-filmer
er også å finne på YouTube og andre kanaler på nettet.
