Ulv i fåreklær

Sterke individer som Bill Gates og Oprah Winfrey gir kapitalismen en mykere profil – men dens evne til å skape ulikhet forsvinner ikke av den grunn.

Kjetil Røed

Nicole Aschoff
The New Prophets of Capital
Verso, 2015

 

De fleste av oss har opplevd det: Å bidra til en god sak, uten å måtte oppgi konsumets gleder. Det føles bedre å shoppe klær når vi vet at ti prosent av inntektene går til brønner på landsbygda i fattige deler av Afrika. Den dyre cappuccinoen smaker bedre når noen kroner av beløpet går til vaksiner i katastroferammede områder.
Dette er en trend som har vokst seg sterkere og sterkere de siste årene: kapitalisme med et menneskelig ansikt. Det finnes nå en rekke organisasjoner, institusjoner og bedrifter som smykker seg med at deler av deres inntekt går til humanitært arbeid eller til fattige. Ja, faktisk vil mange kunne tjene godt på en mer økologisk profil, gode fairtrade-avtaler og forsikringer om at barnearbeid ikke forekommer. Men kanskje du også har kjent en bismak ved dette?
Paradokset skulle være ganske åpenbart. På overflaten kan det se ut som om Starbucks – for å ta et globalt selskap med et humanitært program – faktisk er velmenende hjelpere når de gir en skjerv til trengende. Dette er jo bedre enn at de ikke hjelper i det hele tatt, vil nok mange hevde. Joda. Det er vanskelig å avvise et slikt argument fullstendig, men det er avgjørende å ha klart for seg hvordan en humanisert kapitalisme ikke bare opprettholder kapitalismens herjinger, men faktisk gjør den lettere å svelge. For en økologisk og humanitær virksomhet er bare en del av et markedsføringsprogram som fortsatt er mest opptatt av å tjene penger. Det humanitære ansiktet er bare en maske; det er snakk om kosmetikk, ikke om strukturelle endringer.

Fortellingens makt. Vi er alle historiefortellere, sier Aschoff i den briljante The New Prophets of Capital. Men selv om våre egne beretninger står oss nær, drukner de gjerne i andre menneskers fortellinger. «[On] rare occasions stories grow, often in direct proportion to the power of the teller, to become big, all-encompassing stories that define people, a social movement, or a moment in history.» Disse fortellingene sluker våre egne og strukturerer dem etter sin egen dramaturgi. De fleste av oss kjenner slike metafortellinger: «Den amerikanske drømmen» er en av dem. «Krigen mot terror» en annen. Men også nasjoner har fortellinger som er særegne for dem, slik hytta og skituren er formative grunnelementer som inngår i nordmenns identitet og selvbilde. Dramatiske begivenheter som 9. april og 22. juli vil også alltid, i en eller annen forstand, inngå i fortellingen om «det norske».
Den største fortellingen i vår tid er kapitalismen. «All of us, age-earners and capitalists alike, are locked into a system designed to perpetually accumulate more and more profit, not to satisfy human needs or to provide for the common good,» skriver Aschoff. Det er mange underfortellinger som både nyanserer og befester kapitalismen som «mesterfortelling». Max Webers «kapitalismens ånd», for eksempel, springer ut fra en protestantisk tradisjon, hvor det å tjene penger og spare ble ansett som en dyd eller et kall. Det er også dette «kallet» Aschoff henter sin tittel fra: Profeter er, ifølge Weber, karismatiske individer som misjonerer for å spre sin doktrine.

Tilslørt ulikhet. Aschoffs bok behandler nettopp dette aspektet ved kapitalismen, ved å fokusere på noen svært sterke slike «profeter»: Bill og Melinda Gates, Sheryl Sandberg, John Mackey og Oprah Winfrey. Hva går analysene hans ut på? La oss se på noen av dem.
Sheryl Sandberg, som sitter på toppen av Facebook-systemet, legger stor vekt på individuelle prestasjoner og ambisjoner. Ved å anmode andre kvinner om å realisere sine drømmer, «atomiseres» kapitalismen som et undertrykkende system ved å utelukkende forankre suksess i den enkeltes prestasjoner. Mislykkes du, speiles kun din egen evne til å følge anmodningen. Sandberg, som er selverklært feminist, mener det må flere kvinner inn i toppjobber for å gjøre noe med mangelen på kjønnsbalanse i arbeidslivet. Det er vanskelig å si seg uenig med henne i dét, men situasjonen løses i virkeligheten ikke ved å sette flere damer inn på toppen av disse systemene. De strukturelle ulikhetene ellers i samfunnet vil bestå, spesielt for dem som har andre ambisjoner enn Sandberg – sykepleiere og renholdsarbeidere, for eksempel.
Noe av det samme gjelder Oprah Winfreys spiritualiserte kapitalisme. I stedet for å undersøke fremmedgjøringens opphav – som hun anerkjenner som et stort problem – ber hun oss «se innover» og tilpasse oss det eksisterende systemet. Alle kan «gjøre det de elsker», sier Oprah: Om de er ulykkelige i den jobben de har, må de bare skifte beite. Har du ingen jobb, må du dyrke nettverk og lære deg nye ting – lese bøker, eller bli god i et fremmed språk. Slik har Oprah selv fått det til – og det er denne selvfremstillingen som er selve navet i hennes filosofi. Det er også her den bryter sammen, for ved å utelate den korte avstanden mellom klassemessige forskjeller og økonomisk ulikhet, med sin egen suksesshistorie som medium, skjuler Oprah de reelle strukturelle problemene i kapitalismen: At ikke alle er like, eller blir likt behandlet, kan ikke forandres ved å «følge ens drømmer». Ved å dekke til ulikhetene, og lulle oss inn i sin sukkersøte drøm, gjør hun oss til «the perfect, depoliticised, complacent, neoliberal subjects,» skriver Aschoff.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.