Ulv i fåreklær

Sterke individer som Bill Gates og Oprah Winfrey gir kapitalismen en mykere profil – men dens evne til å skape ulikhet forsvinner ikke av den grunn.

Kjetil Røed
Email: kjetilroed@gmail.com
Publisert: 16.12.2015

Nicole Aschoff
The New Prophets of Capital
Verso, 2015

 

De fleste av oss har opplevd det: Å bidra til en god sak, uten å måtte oppgi konsumets gleder. Det føles bedre å shoppe klær når vi vet at ti prosent av inntektene går til brønner på landsbygda i fattige deler av Afrika. Den dyre cappuccinoen smaker bedre når noen kroner av beløpet går til vaksiner i katastroferammede områder.
Dette er en trend som har vokst seg sterkere og sterkere de siste årene: kapitalisme med et menneskelig ansikt. Det finnes nå en rekke organisasjoner, institusjoner og bedrifter som smykker seg med at deler av deres inntekt går til humanitært arbeid eller til fattige. Ja, faktisk vil mange kunne tjene godt på en mer økologisk profil, gode fairtrade-avtaler og forsikringer om at barnearbeid ikke forekommer. Men kanskje du også har kjent en bismak ved dette?
Paradokset skulle være ganske åpenbart. På overflaten kan det se ut som om Starbucks – for å ta et globalt selskap med et humanitært program – faktisk er velmenende hjelpere når de gir en skjerv til trengende. Dette er jo bedre enn at de ikke hjelper i det hele tatt, vil nok mange hevde. Joda. Det er vanskelig å avvise et slikt argument fullstendig, men det er avgjørende å ha klart for seg hvordan en humanisert kapitalisme ikke bare opprettholder kapitalismens herjinger, men faktisk gjør den lettere å svelge. For en økologisk og humanitær virksomhet er bare en del av et markedsføringsprogram som fortsatt er mest opptatt av å tjene penger. Det humanitære ansiktet er bare en maske; det er snakk om kosmetikk, ikke om strukturelle endringer.

Fortellingens makt. Vi er alle historiefortellere, sier Aschoff i den briljante The New Prophets of Capital. Men selv om våre egne beretninger står oss nær, drukner de gjerne i andre menneskers fortellinger. «[On] rare occasions stories grow, often in direct proportion to the power of the teller, to become big, all-encompassing stories that define people, a social movement, or a moment in history.» Disse fortellingene sluker våre egne og strukturerer dem etter sin egen dramaturgi. De fleste av oss kjenner slike metafortellinger: «Den amerikanske drømmen» er en av dem. «Krigen mot terror» en annen. Men også nasjoner har fortellinger som er særegne for dem, slik hytta og skituren er formative grunnelementer som inngår i nordmenns identitet og selvbilde. Dramatiske begivenheter som 9. april og 22. juli vil også alltid, i en eller annen forstand, inngå i fortellingen om «det norske».

… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer. (Du har allerede lest 3 gratis artikler.)


Gratis prøve
Kommentarer