Den første gangen jeg så filmen Psychomagic, ble jeg overveldet av følelser. Jeg satt midt opp i tunge eksamensforberedelser og trengte å oppleve noe emosjonelt og intellektuelt frigjørende. Så satte jeg altså på filmen Psychomagic (2019) av Alejandro Jodorowsky. Jeg hadde knapt hørt om mannen tidligere. Hva så jeg? En form for terapeutisk arbeid som jeg aldri hadde trodde var mulig å gjennomføre annet enn i drømme. Ja, for i drømme er det nettopp et slikt terapeutisk arbeid vi gjennomfører – hver eneste natt. Men å lage en hel film – ja, mange filmer som ligner på drømmer – er uhyre krevende. Det blir fort bare falske etterligninger av det opprinnelige drømmematerialet ditt.
Jodorowskys prosjekt er angivelig ikke å gjøre drømmer til virkelighet, men å gjøre virkeligheten til en drøm. I Psychomagic, som er en tvers gjennom realistisk film om hans terapeutiske arbeidsmetodikk, gjennomlever for eksempel en mann en levende begravelse for å oppstå på nytt, befridd fra sitt tidligere angstfulle liv, som var preget av nevrotiske familierelasjoner. Han får riktignok en stor gjennomsiktig boks over hodet slik at han kan puste, men ellers blir den levende begravelsen gjennomført til punkt og prikke. Etterpå uttrykker han en enorm lettelse over dette dristige og samtidig komiske Lazarus-prosjektet. Dette er sannelig noe helt annet enn å sitte og snakke i årevis med en eller annen psykoterapeut om sine nevrotiske familierelasjoner.
Delta eller slå av
Boken Jodorowskys syv liv prøver å dekke hele spekteret av hans liv og kunstneriske virke. Den handler om oppveksten hans i Chile, som var svært kaotisk, og hans karriere innen teater, film og som tegneserieskaper. Ikke minst er tegneseriene hans bredt presentert. De er futuristiske og ofte eksplisitt seksuelle.
Jodorowskys prosjekt er både symbolsk, surrealistisk, politisk, terapeutisk, gestisk, estetisk og lekent.
Jodorowskys psykomagiske prosjekt innbefatter en fullstendig fornyelse av kunsten, og en total sammensmeltning av kunst og liv. Hans terapeutiske kunst/liv-prosjekt er både symbolsk, surrealistisk, politisk, terapeutisk, gestisk og estetisk, og lekent så vel som angripende overfor all borgerlig sedvane.
Han benytter seg av teatrale, sirkusaktige, voldelige og truende seksuelle elementer i filmene sine. De er befridd for ethvert klassisk narrativ. Han smelter sammen religiøse, politiske og dyriske elementer i kunsten sin. Filmene er krevende å se på, nettopp fordi tilskueren må gjøre mesteparten av arbeidet selv. Som passiv tilskuer blir man sannsynligvis overveldet av en endeløs mengde drømmelignende sekvenser uten noen indre eller ytre sammenheng. Man blir nødt til enten å delta eller å slå av. Hvis ikke blir man bare utslitt eller provosert.
I boken får Jodorowsky fritt presentere seg gjennom intervjuer. Teksten er med andre ord ikke skrevet i tredjeperson, og ikke av en allvitende forteller, noe som gjør at man får mannen midt i fleisen. Hans kunstneriske prosjekt later til å være å sette folk i sjokk for å gjenskape og vekke deres fortrengte traumer.
Elementene av skrekk, blod og vold er nok det som slår en tydeligst i øynene første gang man ser en av filmene hans. Mens jeg sitter og skriver dette, ser jeg på filmen Holy Mountain (1973), som både er en grotesk terrorfilm mot sansene våre og en film om våre underliggende religiøse visjoner: En kvinne med grønt hår danser med en slange rundt halsen. Hun står sammen med en mann i rød badekåpe, som skriver en underlig rapport på badet. Plutselig blir slangen hennes til en tøyslange. Og en maskin som kan gi assosiasjoner til noe som har med atomkrig å gjøre, henger på veggen og begynner å pipe faretruende. Plutselig blir damen amerikansk president. Langsomt skrider kvinnen og mannen inn i en stor hall, der kvinnen møter sine politiske medarbeidere. Sammen planlegger de å legge verden død med giftgass.
Det er sterke og farlige følelsesmessige strømninger på gang i Jodorowskys filmer, for denne mannen nekter seg åpenbart ingenting. Men her er også stor skjønnhet.
Kulturskapt sykdom
Jodorowsky har vært innom et utall forskjellige kunstneriske uttrykk. I 1962 startet han kunstgruppen Mouvement panique, som presset sosiale, performative og artistiske grenser til det ekstreme, langt utover grensene for «tradisjonell surrealisme». Hans største styrke er kanskje bevisstheten om at alt er performance-kunst, hvor ingen grenser blir respektert og ingenting blir stående uprøvd. Grensen mellom kunst og liv viskes ut. Hans teatervirksomhet representerer en total sammensmelting av sjel og kropp. Kunsten han må beskrives som et «metafysisk-terapeutisk teater», hvor målet er å lege mennesket fra den sykdommen som kulturen har skapt, og som truer med å rive verden i filler. Filmene hans er preget av skrikende lyder og farger, og mange estetisk ubehagelige elementer. Det mest ubehagelige elementet er den underliggende volden som hele tiden uttrykkes symbolsk, men som samtidig er helt konkret – og som sys sammen med religiøse og skrekkskapende virkemidler.
I sum presenteres Jodorowsky som en mann full av kreativt overmot, grenseløs skapertrang og helt uten ønske eller evne til å gå på kompromiss med seg selv. Han fornyer alle medier han kommer i kontakt med, men holder ikke ut lenge av gangen. Bare tegneseriene, som han begynte å utvikle i en alder av femti, ser ut til å være noe han har holdt ut med hele veien. Her slipper han å tilrettelegge uttrykket sitt for et borgerlig publikum.
Mest imponerende er hans terapeutiske metode, som kan beskrives som en reise gjennom menneskets indre, skjulte mentale regioner, hvor så mange uønskede og uerkjente prosesser finner sted. Han kan beskrives som en metafysisk tekno-prest, som ikke nekter seg noen virkemidler for å prøve å bevisstgjøre deg om dine egne mentale prosesser. Han kan også beskrives som en Hermes Trismegistos for vår tid – et pseudonym for dem som skapte den tidlige gresk-kristne litteraturen som kalles gnostisisme. Han fornærmer og håner absolutt alt som er tillært, absolutt alt som kan ses å være sosialt akseptabelt.
Jeg anbefaler våre lesere å begynne med filmen Psychomagic om man er ukjent med Jodorowskys univers. Som en blanding av Nietzsche, Freud, Salvador Dalí og George Bataille klemmer og trykker Jodorowsky på kropper i denne filmen, for å frigjørende dem fra deres innestengte energier. Han sender folk ut i naturen på underlige ekspedisjoner. Om han har kontroll over den terapeutiske prosessen, er et spørsmål det er vanskelig å ta stilling til her.
Mange vil nok tenke at hans metodikk er etisk uakseptabel. Han har ingen terapeutisk utdannelse, men praktiserer som en selvbestaltet og selvskapende psykomagiker. De som kommer i kontakt med ham, forteller likevel om en følelse av dyp frigjøring etter å ha gjennomgått hans behandling.
Kast deg over boken som indirekte er omtalt her, eller se filmene hans. Muligens er han genial. Han har utvilsomt gjort Nietzsches ord til sine egne: Han er det kaoset som skaper en dansende stjerne.
