Sensommeren 2015 tilbringer performance-artisten Marina Abramovic og psykoanalytikeren Jeannette Fischer fire dager sammen hjemme hos Abramovic i Hudson Valley. Boken Psychoanalyst meets Marina Abramović er resultatet av samtalene deres. Her analyserer Fischer forholdet mellom Abramović’ biografi og kunst, med utgangspunkt i performancene Untitled (Beograd, 1970), Rhythm 0 (Napoli, 1974) Incision (Graz, 1978) og The Artist is Present (MoMA, New York, 2010). For hvert nye samtaleemne kommer vi nærmere roten til Abramović’ kunst.
Barndomstraumer
Smerte som fenomen går igjen i alle performancene til Abramovic. Smerte gir en følelse til frykten, som har sine røtter i en voldelig hendelse i barndommen hennes — utført av faren. Abramovic er seks år gammel da faren skal lære henne å svømme. Ganske raskt mister han tålmodigheten, setter Abramovic i en båt, ror ut på havet, kaster henne ut i vannet og begynner å ro fra henne. Hun får panikk, skriker om hjelp uten hell, og svømmer til slutt bort til båten. Faren tar henne så opp i båten igjen. Denne hendelsen, samt hennes relasjon til foreldrene, preger hele kunstnerskapet hennes.
Med en lite emosjonelt tilstedeværende far og mor må Abramovic selv gjøre seg emosjonelt tilgjengelig for dem. I performancen Rhythm 0 risikerer hun sitt eget liv og tillater publikum alt: «I am the object. During this period I take full responsibility.»
Psychoanalyst meets Marina Abramović får deg til å forstå kunsten til Abramovic på et intimt nivå – der barndomstraumene hennes er opphavet til hennes performancer. Et barns relasjon til foreldrene danner grunnmuren for barnets oppfattelse av relasjoner senere i livet. Abramovic ender for eksempel alltid opp med å bli forlatt av sine partnere, akkurat som foreldrene forlot henne. Hun kommer seg ikke ut av denne giftige spiralen der historien gjentar seg. Hennes performancer viser hvordan hun takler denne uutholdelige situasjonen, om og om igjen.
Om The Artist is Present på MoMA i New York sier Abramović: «It’s the same energy, and I did it the same way I swam to the boat. I am swimming. I am alone. Everything is in my own hands. I am unloved and rejected – and I survive.» Gjennom kunsten bearbeider hun den emosjonelle volden hun opplevde i oppveksten. Kunsten blir redningen.
Smerte betyr kjærlighet
Ifølge Fischer forbinder Abramovic kjærligheten med smerte, siden hun aldri har opplevd en kjærlig relasjon til foreldrene sine. For henne står smerte for kjærlighet. Og hvis noen virkelig elsker henne, tror hun ikke på det. Kjærlighet skal gjøre vondt – derfor ender hun alltid opp alene.
«I am unloved and rejected –and I survive.»
Relasjoner er assosiert med smerte og frykt. Hun må fylle tomrommet i livet til moren sin. Hun har følt et ansvar for å tilfredsstille andres behov og ønsker, men gjør ikke det lenger. Konsekvensen av er at hun er alene – så fort hun ikke fyller disse menneskenes liv, blir hun forlatt.
Fra boken.
Rhythm 0 og Untitled reflekterer denne volden hun har opplevd. I disse performancene tar hun ansvar for publikums handlinger, uten å beskytte seg selv. Publikum har ingen grenser og kan gjøre hva de vil med henne – hun iscenesetter sine tidligere voldelige relasjoner.
Lykken er katastrofal
Etter hver fullførte performance er Abramovic overlykkelig over at hun fremdeles lever. Hun tenker alltid at lykken kun er katastrofal og midlertidig: «I always thought that if I did something nice or if I felt good I would be punished. I thought that happiness leads to disaster.» Av foreldrene ble hun straffet, emosjonelt og fysisk, for å kjenne på lykken over å leve. For henne eksisterer bare én sannhet: Svøm eller dø.
Fra boken.
Et barns første kjærlige relasjon i livet er til mor. For de fleste mødre kommer betingelsesløs kjærlighet for barnet instinktivt, men tilfellet var annerledes med moren til Abramovic; hun forsømte henne og var voldelig i stedet. Ifølge Fischer klandrer Abramovic seg selv for den manglende kjærligheten fra moren – det er hennes skyld at hun ikke fikk kjærlighet.
Det gjør meg vondt å tenke på at uten smerten foreldrene har påført henne, ville ikke performance-kunstneren Marina Abramovicslik vi kjenner henne i dag, eksistert.Abramovic var sist i Norge i 2017, på både Galleri Brandstrup og Henie Onstad Kunstsenter
