Fotografi som kunstnerisk uttrykksform og skeivt liv har hatt en parallell utvikling de siste 50 årene. Begge har gått fra å være marginalisert til å finne sin tydelige plass i samfunnet. Med fotoboken Skeive ikoner løfter fotograf Fin Serck-Hanssen frem miljøer han har dokumentert i over 30 år. I 1985 skapte hans debut med fotoserien Blå menn furore. Hyllesten og dokumentasjonen av lærfyrer og bamsemenn utfordret deler av homsemiljøet. I dag provoserer ikke engang portretter av menn omkranset av nakne glinsende menn.
Og Sykeliggjøring Har Tatt Verdigheten Fra
Oss I Mange Samfunn»
Gjennom 29 fotoportretter med tilhørende intervjuer får vi innblikk i ulik type skeiv historie i Norge. Den representeres av homokommunister, soperligaen, kompromissløse butchere, realitydommere, lydkunstnere og lesbiske prester, for å nevne noen. Miljøskildringene og fotoportrettene tar oss til aktivister og samfunnsstormere, men bringer oss også inn i de hemmelige nattlige rommene. Dessuten til grensesprengende performancekunst, til nattens paljettbesatte dronninger i sko med stiletthæler i størrelse 46 – men også til ensomhet og utsatthet. Fortellerperspektivet er fortrolig og detaljrikt.
«Homokommunister, soperligaen, kompromissløse butchere, realitydommere, lesbiske prester»
Nelly Nylon, transikon og utelivsgründer, pryder omslaget med brannrøde krøller og giftiggrønn tyll. I munnviken henger sigaretten – eller burde det heller vært en joint? Slik som hun under aids-epidemien i de utallige timene på smittevernsavdelingen skal ha gitt til unge døende til lindring.
100 menn i fengsel
Vi kan lese i forordet at bakgrunnen for fotoboken Skeive ikoner var Fin Serck-Hanssens møte med en gammel kjenning på London Pub: «Er han der i live fremdeles, tenkte Fin. I det samme gikk det opp for ham at dette gamle ikonet knapt var avfotografert de siste tiårene, og han fikk et behov for å dokumentere skeive ikoner mens de fremdeles var blant oss.» Bokens forord skiftet noe betydning etter masseskytingen ved London Pub – 2 drepte og 23 skadde.
Forfatterne Bjørn Hatterud og Caroline Ugelstad Elnæs har fra innsiden av miljøet fått frem 29 tankevekkende intervjuer som gjør det umulig å sitte uberørt igjen. Skeive ikoner dokumenterer miljøer som har vært utilgjengelige for de fleste, og gir innblikk i historiene til de første blant andre marginaliserte – som fant støtte til å være seg selv.
Ikonene har nå blitt stuerene.
Vitnesbyrdene formidler hvilken integrering av ulik kjønns- og legningsidentitet og tilhørende kulturuttrykk og livsutfoldelse opphevelsen av lovparagraf 213 (1972) har muliggjort. Den lød slik:
«Finder utugtig Omgjængelse Sted mellem Personer af Mandkjøn, straffes de, der heri gjør sig skyldige, eller som medvirker dertil, med Fængsel indtil 1 Aar. Med samme Straf ansees den, som har utugtig Omgjængelse med Dyr, eller som medvirker dertil. {…}»
Moralloven, som bevisst likestilte seksuell omgang mellom menn med utuktig omgang med dyr, sendte over 100 menn i fengsel for førstnevnte overtredelse. For flere endte arrest, straff og påfølgende stor skam med selvmord.
Frontkjempere
Nylig ble fotografiene fra Skeive ikoner utstilt i en av de aktverdige salene på Det Gamle Biblioteket i Oslo som en del av Oslo Negativ. Lagvise store portretter ga dybde og mulighet til lekne flertydige nyanser: En mann med buksene på knærne, halvveis gjemt bak et tre, beføler seg selv. En uskarp yngre mannsskikkelse er plassert i høyre billedflate. Og portretteringen av filmskaper Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen er dristig og direkte. Den minner om en filmscene. «Tabubrytende filmmann» er den talende tittelen. Og i en regnbuemanesje står portrettet av Kim Friele. Hennes pioneerrolle gjaldt både avkriminialiseringen og friskmeldingen av homofile – og virket som en samlende nav. En varm hånd å holde i som forbilde, men ikke uten klør. Hun insisterte på å slutte med å slepe videre på en homofil lidelseshistorie samt å komme ut av skapet, men heller være bevisst på å slippe andre inn.
For flere endte arrest, straff og påfølgende stor skam med selvmord.
Vitnesbyrd om skeivt liv griper, men ikonene vi møter, er langt mer enn sin legning eller identitet. Mange var frontkjempere på utallige av samfunnets barrikader mens de slet med indre demoner. Ikonene har flyttet grenser for oss alle – og tiden likeså. Bokens stylist Kjell Nordström har gått hele runden fra utskjelt og utfrosset motedesigner til å bli en folkekjær kostymedesigner for en tv-hit.
LHBT+-portrettene har også blitt til eksklusive dyre pynteputer med avbildning som er hyppig delt i sosiale medier. Ironien ved bruk av puteformatet er en kommentar om at ikonene nå har blitt stuerene, de tilhører samfunnet, men brukes også som overfladisk underholdende dekor.
Boken kommuniserer klart at den verken er et representativt eller uttømmende historieverk og heller ingen lærebok i eller analyse av marginaliserte kulturuttrykk. Kravet for utvalget av lesber og homser som ble kontaktet, var at de måtte ha levd i minst 50 år. Beretningen som går igjen for generasjonen som er portrettert, er smerten ved mangelen på forbilder – hva det har kostet ikke å finne seg selv og sin kjønns- eller kjærlighetsidentitet representert. Spekteret spenner langt. Fra mennesker som måtte leve med frykten for aids, utestengning og kriminalisering, til aktmodellen Maurice Budini, som ikke en gang ante at det var forbudt, men fløy fra blomst til blomst. Tanken om ikke å være åpen var umulig.
Serck-Hanssens dokumentasjonsprosjekt fiksererer et unikt tidsbilde. Men epoken hvor skeiv identitet og dens mulighetsrom i størst grad var avhengig av den enkelte, er heldigvis over.
