Slutten for det demokratiske Israel?

Nasjonalstaten er i ferd med å bli en saga blott. 

Blant annet Saudi-Arabia, Jordan og Israel. Hva avgjør hvor grensene skal gå? FOTO: AFP PHOTO /HO / NASA
Uri Avnery
Kommentator i Ny Tid. Avnery er tidligere medlem av Knesset i Israel. Israelsk journalist og fredsaktivist (født 1923).

I desember i fjor døde Benedict Anderson. Eller han «dro til sin verden», som vi sier på hebraisk.
Anderson var ire, men født i Kina og utdannet i England, og snakket flere sørasiatiske språk flytende. Han hadde en stor innflytelse på mitt intellektuelle verdensbilde. Dette skyldes i stor grad boken Imagined Communities.
De fleste av oss har noen få bøker som i stor grad har formet vårt syn på verden. I mine unge år leste jeg Oswald Spenglers storverk Vesterlandets undergang. Den satte sine varige spor.
Spengler, som nå for øvrig er nesten glemt, mente at verdenshistorien består av en rekke «kulturer». Disse kulturene reflekterer menneskenes utvikling: De fødes, de modnes, de blir gamle og de dør i løpet av et tidsrom på 1000 år.
De eldgamle kulturene i Hellas og Romerriket varte fra 500 før vår tidsregning til 500 år etter vår tidsregning, og ble erstattet av den «magiske» østlige kulturen som kulminerte i islam, som varte frem til Vesten vokste frem – som nå er i ferd med å bli erstattet av Russland. (Hvis Spengler hadde levd i dag, hadde han sannsynligvis byttet ut Russland med Kina.) Spengler, som var et slags universalgeni, anerkjente også andre kulturer på andre kontinenter.
Det neste storverket som skulle påvirke mitt verdensbilde, var Arnold Toynbees A Study of History. I likhet med Spengler mente Toynbee at historien består av sivilisasjoner som vokser frem og eldes, men han han la også til noen ekstra stadier på Spenglers liste. Den tyske Spengler var like tungsindig og pessimistisk som den britiske Toynbee var munter og optimistisk. Sistnevnte aksepterte da heller ikke teorien om at sivilisasjoner er dømt til å dø etter et gitt livsløp. Ifølge ham har dette riktignok skjedd frem til nå, men han mente også at mennesker kan lære av tidligere feil og endre kurs.

Benedict Anderson befattet seg bare med én del av historien: nasjonens fødsel. For ham er nasjonen noe mennesker har skapt i løpet av de siste århundrene. Han bestrider at nasjoner alltid har eksistert og tilpasset seg til ulike tider, sånn som vi lærte på skolen. Han hevder bestemt at nasjonen ble skapt for omtrent 350 år siden.
Ifølge et eurosentrisk syn ble nasjonene til under den franske revolusjonen, eller umiddelbart etterpå. Frem til da var Jordens befolkning organisert på andre måter.
Primitive folk levde i stammer som vanligvis besto av rundt 800 mennesker – få nok til å få plass på et lite territorium, og mange nok til å forsvare seg mot nabostammer som prøvde å stjele territoriet fra dem. Ut fra dette vokste ulike former for menneskelige fellesskap frem, for eksempel de greske bystatene, de persiske og romerske imperiene, den sammensatte bysantinske staten, den islamske ummaen, de europeiske flerfolksmonarkiene og de vestlige koloniimperiene.
Alle disse fellesskapskonstruksjonene passet sin tid og sin tids virkelighet. Den moderne nasjonalstaten kom som en reaksjon på moderne utfordringer («utfordringer + reaksjon» var Toynbees endringsapparat). Nye realiteter – den industrielle revolusjonen, oppfinnelsen av jernbanen og dampskipet, og de mer dødelige som moderne våpen og så videre – gjorde små fyrstedømmer foreldet. En ny utforming var nødvendig, og den fant til slutt sin optimale form i en stat bestående av millioner av mennesker – stor nok til å opprettholde en moderne industriell økonomi, til å forsvare territoriet med store hærer, og til å utvikle et felles språk som basis for kommunikasjon mellom alle borgerne. (Tilgi meg dersom jeg blander mine egne tanker med Andersons. Jeg er for lat til å skille dem fra hverandre.)

Selv før oppblomstringen av nye nasjoner ble England, Skottland, Wales og Irland tvangsforent til Storbritannia – en stor nasjon som var sterk nok til å erobre store deler av verden. Franskmenn, bretagnere, provençalere, korsikanere og mange andre gikk sammen om å danne Frankrike, stolte av sitt felles språk som var fostret frem av trykt presse og massemedier.
Tyskland, som var sent ute, besto av dusinvis med selvstendige kongedømmer og fyrstedømmer. Preussen og Bayern avskydde hverandre, mens byer som Hamburg var stolte og uavhengige. Under den fransk-preussiske krigen i 1870 ble det nye tyske riket grunnlagt – bokstavelig talt på slagmarken. Foreningen av «Italia» fant sted enda senere. Hver av disse nye enhetene trengte en samlet bevissthet og et felles språk, og det var her «nasjonalismen» kom inn. «Deutschland über alles», som ble skrevet før landet ble samlet, betydde i utgangspunktet ikke at Tyskland sto over alle nasjoner, men at det felles tyske fedrelandet sto over alle fyrstedømmene.
Alle disse nye «nasjonene» ville erobre, men først av alt erobret og annekterte de sin egen fortid. Filosofer, historikere, lærere og politikere satte i gang med å skrive om sin fortid og å snu alt til å være nasjonal historie. Et eksempel på dette er slaget ved Teutoburgskogen (år 9 evt.), der tre tyske stammer overlegent slo en romersk hær. Dette ble skrevet om til å være en nasjonal tysk hendelse. Høvdingen Hermann (Arminius) ble posthumt en tidlig nasjonal helt. Det er sånn Anderson forestilte seg at samfunn ble til.

Nå vil myndighetene innføre en lov som erstatter den eksisterende «jødiske og demokratiske stat» med en «nasjonalstat for det jødiske folk».

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

1 kommentar

  1. Ja, dette var til å få forstand av spesielt med hensyn til Israel som ble skapt av de (gjenlevende) sekulære jøder og etter modell av den demokratiske vestlige stat og ble en økonomisk og teknologisk «øy» i det muslimske (og derved tilbakestående) Midtøsten. Men med innvandringen av sine ortodokse og ultra sådanne kom til å få samme religiøs-dominans-problem som sine naboer. Mitt syn baserer seg på det jeg kaller semittisk lov- kontra kristen tro og at ved sistnevnte ble religion noe indre forskjellig fra det ytre praktiske (Jesus’ Gud/Keiser-metafor) noe som frigjorde menneskene fra lov-slaveriet og i sin tid muligjorde Europas opplysnings- og vitenskapelige revolusjon. Jødene adopterte etterhvert dette kristne skille mellom religion og politikk (ortodoks/sekulær hos dem) som – slik jeg åpnet med – førte til opprettelsen av Israel. Men at dette ikke er naturlig ser vi av utviklingen. Selvsagt forstår også de ortodokse Israels prekære stilling og holder seg «i skinnet» men løpet er kjørt. Israel vil mer og mer bli «en stamme i ørkenen»

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.