Slutten for det demokratiske Israel?

Nasjonalstaten er i ferd med å bli en saga blott. 

Blant annet Saudi-Arabia, Jordan og Israel. Hva avgjør hvor grensene skal gå? FOTO: AFP PHOTO /HO / NASA
Uri Avnery
Kommentator i Ny Tid. Avnery er tidligere medlem av Knesset i Israel. Israelsk journalist og fredsaktivist (født 1923).

I desember i fjor døde Benedict Anderson. Eller han «dro til sin verden», som vi sier på hebraisk.
Anderson var ire, men født i Kina og utdannet i England, og snakket flere sørasiatiske språk flytende. Han hadde en stor innflytelse på mitt intellektuelle verdensbilde. Dette skyldes i stor grad boken Imagined Communities.
De fleste av oss har noen få bøker som i stor grad har formet vårt syn på verden. I mine unge år leste jeg Oswald Spenglers storverk Vesterlandets undergang. Den satte sine varige spor.
Spengler, som nå for øvrig er nesten glemt, mente at verdenshistorien består av en rekke «kulturer». Disse kulturene reflekterer menneskenes utvikling: De fødes, de modnes, de blir gamle og de dør i løpet av et tidsrom på 1000 år.
De eldgamle kulturene i Hellas og Romerriket varte fra 500 før vår tidsregning til 500 år etter vår tidsregning, og ble erstattet av den «magiske» østlige kulturen som kulminerte i islam, som varte frem til Vesten vokste frem – som nå er i ferd med å bli erstattet av Russland. (Hvis Spengler hadde levd i dag, hadde han sannsynligvis byttet ut Russland med Kina.) Spengler, som var et slags universalgeni, anerkjente også andre kulturer på andre kontinenter.
Det neste storverket som skulle påvirke mitt verdensbilde, var Arnold Toynbees A Study of History. I likhet med Spengler mente Toynbee at historien består av sivilisasjoner som vokser frem og eldes, men han han la også til noen ekstra stadier på Spenglers liste. Den tyske Spengler var like tungsindig og pessimistisk som den britiske Toynbee var munter og optimistisk. Sistnevnte aksepterte da heller ikke teorien om at sivilisasjoner er dømt til å dø etter et gitt livsløp. Ifølge ham har dette riktignok skjedd frem til nå, men han mente også at mennesker kan lære av tidligere feil og endre kurs.

Benedict Anderson befattet seg bare med én del av historien: nasjonens fødsel. For ham er nasjonen noe mennesker har skapt i løpet av de siste århundrene. Han bestrider at nasjoner alltid har eksistert og tilpasset seg til ulike tider, sånn som vi lærte på skolen. Han hevder bestemt at nasjonen ble skapt for omtrent 350 år siden.
Ifølge et eurosentrisk syn ble nasjonene til under den franske revolusjonen, eller umiddelbart etterpå. Frem til da var Jordens befolkning organisert på andre måter.
Primitive folk levde i stammer som vanligvis besto av rundt 800 mennesker – få nok til å få plass på et lite territorium, og mange nok til å forsvare seg mot nabostammer som prøvde å stjele territoriet fra dem. Ut fra dette vokste ulike former for menneskelige fellesskap frem, for eksempel de greske bystatene, de persiske og romerske imperiene, den sammensatte bysantinske staten, den islamske ummaen, de europeiske flerfolksmonarkiene og de vestlige koloniimperiene.
Alle disse fellesskapskonstruksjonene passet sin tid og sin tids virkelighet. Den moderne nasjonalstaten kom som en reaksjon på moderne utfordringer («utfordringer + reaksjon» var Toynbees endringsapparat). Nye realiteter – den industrielle revolusjonen, oppfinnelsen av jernbanen og dampskipet, og de mer dødelige som moderne våpen og så videre – gjorde små fyrstedømmer foreldet. En ny utforming var nødvendig, og den fant til slutt sin optimale form i en stat bestående av millioner av mennesker – stor nok til å opprettholde en moderne industriell økonomi, til å forsvare territoriet med store hærer, og til å utvikle et felles språk som basis for kommunikasjon mellom alle borgerne. (Tilgi meg dersom jeg blander mine egne tanker med Andersons. Jeg er for lat til å skille dem fra hverandre.)

Selv før oppblomstringen av nye nasjoner ble England, Skottland, Wales og Irland tvangsforent til Storbritannia – en stor nasjon som var sterk nok til å erobre store deler av verden. Franskmenn, bretagnere, provençalere, korsikanere og mange andre gikk sammen om å danne Frankrike, stolte av sitt felles språk som var fostret frem av trykt presse og massemedier.
Tyskland, som var sent ute, besto av dusinvis med selvstendige kongedømmer og fyrstedømmer. Preussen og Bayern avskydde hverandre, mens byer som Hamburg var stolte og uavhengige. Under den fransk-preussiske krigen i 1870 ble det nye tyske riket grunnlagt – bokstavelig talt på slagmarken. Foreningen av «Italia» fant sted enda senere. Hver av disse nye enhetene trengte en samlet bevissthet og et felles språk, og det var her «nasjonalismen» kom inn. «Deutschland über alles», som ble skrevet før landet ble samlet, betydde i utgangspunktet ikke at Tyskland sto over alle nasjoner, men at det felles tyske fedrelandet sto over alle fyrstedømmene.
Alle disse nye «nasjonene» ville erobre, men først av alt erobret og annekterte de sin egen fortid. Filosofer, historikere, lærere og politikere satte i gang med å skrive om sin fortid og å snu alt til å være nasjonal historie. Et eksempel på dette er slaget ved Teutoburgskogen (år 9 evt.), der tre tyske stammer overlegent slo en romersk hær. Dette ble skrevet om til å være en nasjonal tysk hendelse. Høvdingen Hermann (Arminius) ble posthumt en tidlig nasjonal helt. Det er sånn Anderson forestilte seg at samfunn ble til.

Nå vil myndighetene innføre en lov som erstatter den eksisterende «jødiske og demokratiske stat» med en «nasjonalstat for det jødiske folk».

Men ifølge Anderson ble ikke «den moderne nasjonen» til i Europa, men på den vestlige halvkule. Da hvite innvandrersamfunn i Sør- og Nord-Amerika ble lei av sine undertrykkende europeiske sjefer, utviklet de en lokal (hvit) patriotisme og ble nye nasjoner. Argentina, Brasil, USA og alle de andre – hver og én med en egen nasjonal historie. Derfra invaderte ideen Europa, helt til hele menneskeheten var delt inn i nasjoner.
Da Anderson døde, hadde nasjonene allerede begynt å slå sprekker som antarktiske isfjell. Nasjonalstaten er blitt foreldet og på vei til å bli en saga blott. En global økonomi, overnasjonale millitærallianser, romfart, verdensomspennende kommunikasjon, klimaendringer og mange andre faktorer skaper en ny virkelighet. Organisasjoner som EU og NATO tar over funksjonene som nasjonalstatene en gang i tiden fylte.
Foreningen av geografiske og ideologiske blokker blir, ikke tilfeldig, etterfulgt av det som kan se ut som en motsatt tendens. Men i virkeligheten er det en komplementær prosess. Nasjonalstatene går fra hverandre. Skotter, baskere, katalanere, kurdere, quebecianere og mange andre ønsker uavhengighet etter Sovjetunionens fall og oppløsningene av Jugoslavia, Serbia, Sudan og flere andre overnasjonale enheter. Hvorfor må Katalonia og Baskerland leve under samme spanske tak hvis hver av dem kan bli et uavhengig, separat EU-medlem?

100 år etter den franske revolusjonen fant Teodor Herzl og hans kollegaer opp den jødiske nasjonen.
Timingen var ikke tilfeldig. Hele Europa var i ferd med å bli nasjonalisert. Jødene var en internasjonal, etnisk-religiøs diaspora, en rest av det etnisk-religiøse bysantinske riket. I kraft av denne utspredningen skapte de mistanke og fiendtlighet. Herzl, en ivrig beundrer både av det tyske riket og det britiske imperiet, mente at det å redefinere jødene som en territorial nasjon ville sette en stopper for antisemittisme.
Herzl og hans disipler gjennomgikk derfor en litt forsinket gjentakelse av dét alle de andre nasjonene hadde gjort før dem: De skapte en nasjonal historie basert på en blanding av bibelske myter, legender og virkelighet. De kalte det det sionisme, basert på slagordet «hvis du ønsker det nok, er det ikke bare et eventyr».
Godt hjulpet av intens antisemittisme ble sionismen en stor suksess. Jøder etablerte seg i Palestina, skapte sin egen stat, og ble etter hvert en egen nasjon. «En nasjon som alle andre,» som et kjent ordtak sa.
Problemet var bare at sionistisk nasjonalisme aldri riktig beseiret den gamle religiøse identiteten. Siden den nye staten ønsket å dra fordeler av makten og økonomien til verdens jøder, ville den nødig kutte båndene, og lot derfor som om den nye nasjonen i Palestina («Eretz Israel») bare var ett av flere jødiske samfunn, riktignok det mest dominerende.

I motsetning til prosessen med å isolere seg fra moderlandet, som Anderson beskrev det, mislyktes de spede forsøkene på å skape en ny hebraisk stat i Palestina.
Under de nåværende israelske myndighetene blir Israel mindre og mindre Israel, og mer og mer jødisk. Kippah-bærende religiøse jøder tar over mer og mer av myndighetenes funksjon. Utdannelsen blir mer og mer religiøs.
Nå vil myndighetene innføre en lov som erstatter den eksisterende «jødiske og demokratiske stat» med «en nasjonalstat for det jødiske folk». Kampen om denne loven kan komme til å bli den endelige kampen om Israels identitet.
Prinsippet i seg selv er selvsagt latterlig. En nasjonalstat er en territorial enhet som tilhører sine innbyggere. Den kan ikke tilhøre medlemmer av et verdensomspennende samfunn som hører til ulike nasjoner, tjenestegjør i ulike hærer og spiller blodet sitt for ulike saker.
Dette fratar også minst 20 prosent av innbyggerne, de som ikke er jøder, eierskap til sitt eget land. Kan man forestille seg en grunnlovsendring i USA som erklærer at alle angelsaksere over hele verden er amerikanske borgere, mens afroamerikanere ikke er det?
Kanskje Donald Trump kan. Kanskje ikke.
Jeg møtte aldri Benedict Anderson personlig. Det er synd. Det hadde vært fint å diskutere noen av disse begrepene med ham.

---
DEL