General Vatutin døde kort etter frigjøringen av Kyiv, som resultat av en skade han ble påført i et bakholdsangrep utført av ukrainske nazi-kollaboratører fra OUN – Organisasjonen av ukrainske nasjonalister. Han ble i 1944 gravlagt i en av Kyivs sentrale parker, som han hadde frigjort, og over hans grav ble det reist et monument med inskripsjonen: «Til general Vatutin fra det ukrainske folk.»
Generalen ble velfortjent ansett som en helt; blomster fra Kyivs befolkning lå alltid ved monumentet.
Og nå, i våre dager, i året som markerer 80-årsjubileet for Kyivs frigjøring, ble monumentet over Vatutin revet. Med denne rivingen vanhelliget Kyiv-myndighetene også hans grav.
Monumenter rives
Ødeleggelsen av monumenter over soldatene fra Den røde armé, som frigjorde Ukraina og Europa fra fascismen, pågår over hele Ukraina. I noen byer, som Tsjernivtsi, Rivne og mange andre, blir de revet, og noen steder blir de sprengt i lufta, slik det eksempelvis ble gjort i Mykolajiv.
I tillegg blir mange andre monumenter revet: monumenter over den russiske poeten Aleksandr Pusjkin, over forfatterne Aleksandr Ostrovskij og Maksim Gorkij, testpiloten Valerij Tsjkalov og mange andre.
Å gi alt og alle ting nye navn
For øvrig har det de siste årene vært gjennomført en massiv kampanje for omdøping av byer, landsbyer, gater og torg i Ukraina.
Siden Euromaidan-statskuppet i Ukraina i februar 2014 har mer enn 1000 bosetninger og mer enn 50 000 gater fått nytt navn.
I fjor ble 237 gater, torg, avenyer og bulevarder omdøpt.
Bare i Kyiv ble i fjor 237 gater, torg, avenyer og bulevarder omdøpt, slik byens myndigheter, ledet av borgermester/byrådsleder Vitalij Klitsjko, stolt rapporterer. Den samme byregjeringen, som siden 2014 da Klitsjko først ble byrådsleder i hovedstaden Kyiv med tre millioner innbyggere og vedvarende trafikkork på hovedfartårene – har ikke prestert å bygge én eneste ny T-banestasjon, ikke ett eneste nytt transportknutepunkter med flere nivåer, ikke ett eneste nytt medisinsk senter, ikke ett eneste nytt campus, ikke ett eneste gjenvinningsanlegg, og så videre.
Hvor kom det fra, dette insisterende begjæret etter å gi alt og alle ting nytt navn? Er det fordi et stort antall lokale innbyggere har ønsket det? Fordi de plutselig ikke lenger var fornøyd med navn på byer og gater der de selv, foreldrene deres og noen ganger også besteforeldre er født og oppvokst? Ingenting av den slags. Det ble ikke gjennomført en eneste avstemninger blant de lokale innbyggerne om disse sakene, ingen spurte dem om deres mening.
Til ære for nazi-kollaboratører og nynazister.
Tvert imot, i de få tilfellene der det ble gjennomført meningsmålinger, viste de nesten alltid folks overveldende uenighet i navneendringene. For eksempel i tilfellet omdøpingen av det regionale senteret Kirovograd, som nesten 90 år tidligere ble navngitt slik til ære for den berømte sovjetstatsmannen Sergej Kirov. Der meldte det absolutte flertallet av byens befolkning – 82 prosent – at de ikke støttet beslutningen om at byen skulle hete Kropyvnytskyj. Bare 14 prosent syntes det var en god idé.
Men verken i dette tilfellet eller i noen av de mange andre tilfellene der monumenter ble revet og gater omdøpt, brydde myndighetene seg i det hele tatt om innbyggernes meninger.
En ukrainsk fascist
Hvorfor skjer da alt dette? Svaret på det spørsmålet blir tydeligere dersom man ser nøyere etter hvilke nye navn og monumenter det er som nå reises.
General Vatutins aveny, oppkalt etter han som bidro til Kyivs frigjøring fra nazismen, diskutert innledningsvis i artikkelen, er blitt omdøpt til Roman Sjukhevitsjs aveny, etter en ukrainsk fascist. På tidspunktet for Nazi-Tysklands angrep på Sovjetunionen, i juni 1941, tjente Sjukhevitsj som medlem av den tyske bataljonen Nachtigall, en underavdeling av Abwehr (den tyske hæren Wehrmachts militære etterretning), som besto av ukrainske nazi-kollaboratører.
Det som i Kyiv tidligere var Moskva aveny, er blitt omdøpt til Stepan Bandera#s aveny – etter en annen ukrainsk nazi-kollaboratør, leder av Organisasjonen av ukrainske nasjonalister, OUN, som under andre verdenskrig kollaborerte med de tyske nazistene og deres folkemordmassakrer av den polske og jødiske befolkningen.
I byer over hele Ukraina er det nå reist mange monumenter over Bandera, og gater er navngitt til hans ære.
Druzjby Narodovs bulevard i Kyiv er blitt omdøpt til Mykola Mikhnovskyjs bulevard. Mikhnovskyj var en av den ukrainske nasjonalismens hovedideologer og opphavsmann til det sjåvinistiske slagordet «Ukraina for ukrainere!».
Notorisk nazi-emblem
Og gaten som før var oppkalt etter Malinovskyj, den ukrainske marskalken og sovjetmilitærlederen som var en av Den røde armés ledere under krigen mot nazismen, er blitt omdøpt til ‘Gaten for Azov-bataljonens helter’. Azov-bataljonen er en paramilitær nyfascistformasjon som nå er en offisiell del av den ukrainske hæren. Bataljonens emblem er ‘wolfsangel’, et beryktet nazi-emblem som spesielt ble brukt av enheter i nazistenes SS-tropper. For dem som ikke visste det, eller kanskje har glemt det, la meg minne om at selv den amerikanske kongressen har betegnet Azov som en nynazistisk terrorgruppe.
Omtrent på samme tid som da monumentet over general Vatutin ble revet i Kyiv, ble Ukrainas væpnede styrkers tiende separate fjellangrepsbrigade offisielt omdøpt til Edelweiss. Under andre verdenskrig var ‘Edelweiss’ navnet på nazi-hæren Wehrmachts første fjellinfanteridivisjon. Nazi-divisjonen Edelweiss spilte en stor rolle i deportasjonen av jøder, henrettelsen av krigsfanger og i straffereaksjoner mot partisanene i Jugoslavia, Italia, Tsjekkoslovakia og Hellas. Mange blant Ukrainas væpnede styrkers militære personell bærer i dag symboler – eksempelvis dødninghodet – som praktisk talt ikke skiller seg fra emblemene til SS-divisjonen Totenkopf og andre nazi-enheter – og ikke bare soldatene, men også den øverste militærsjefen.
Marx og Engels
Den sittende regjeringen i Ukraina ødelegger alt som på en eller annen måte kan forbindes med Russland, som det meste av Ukraina var en del av i hundrevis av år – til og med monumenter og gater som ble navngitt til ære for verdenskjente forfattere – som Lev Tolstoj. Den ødelegger også alt som er relatert til den 70 år lange sovjetperioden av Ukrainas historie, og til sosialisme og venstreorientert ideologi generelt. For eksempel har gater som er oppkalt etter Karl Marx og Friedrich Engels fått nye navn; monumenter over dem har blitt revet. Sosialistiske og kommunistiske symboler – fra det røde flagget til fremføring av «Internasjonalen» – er forbudt. Likeledes er alle venstreorienterte partier forbudt i Ukraina, deriblant partiet Venstrekreftenes enhet – For ny sosialisme (som undertegnede leder).
Sosialisme og kommunisme er bannlyst, venstreorienterte aktivister blir forfulgt og fengslet, og nynazisme er i ferd med å bli et element i statens politiske orientering og er i tiltagende grad den dominerende ideologien.
12 milliarder kroner
Denne totalkrigen fra ukrainske myndigheter mot alle offentlige symboler, monumenter og navn som assosierer til Russland, oktoberrevolusjonen og sovjethistorie, eller til venstreorientert ideologi, krever mye penger.
Kostnaden for bare ett adresseskilt med nytt gatenavn og husnummer er ifølge Kyiv-myndighetene minst 1000 ukrainske hryvnja (ca. 280 norske kroner). Dette kan multipliseres med dusinvis (og noen ganger hundrevis) av bygninger i samme gate. Og dette må igjen multipliseres med de tusenvis av gater som får nye navn. La meg også minne om mer enn tusen omdøpte byer og landsbyer.
Mange blant Ukrainas væpnede styrkers militære personell bærer i dag symboler – eksempelvis dødninghodet – som praktisk talt ikke skiller seg fra emblemene til SS-divisjonen Totenkopf og andre nazi-enheter.
Men kostnadene for de nye adresse- og nummerskiltene er bare en liten del av de enorme kostnadene ved denne høyreorienterte kampanjen. Det er mange flere komponenter med i bildet. Alle institusjoner og virksomheter må endre sine dokumenter, bestille seg nye segl og stempler, oppdatere skiltene sine ved inngangen og så videre. Over hele Ukraina trenger vi nye skilt på veiene, ved innkjøringer til tettsteder og ulike boligområder så vel som for gater og veier. Mange institusjoner – ikke bare i de omdøpte byene, men over hele landet – må utstyres med nye kart og atlas.
Bare byen Zjdanovs navnebytte til Mariupol kostet for eksempel rundt 24 millioner euro.
Bare byen Zjdanovs navnebytte til Mariupol kostet for eksempel rundt 24 millioner euro. Ifølge de mest konservative anslagene har den massive bølgen av omdøping av gater og rivingen av monumenter over hele landet allerede kostet rundt 12 milliarder norske kroner!
Og dette er i det mest utarmede landet i Europa, og sågar under en pågående krig! Dette i et land som nå har et akutt behov for økonomisk bistand, og hvor 60 prosent av årets statsbudsjetts inntekter stammer fra utenlandske midler, i all hovedsak fra EU og USA.
Det betyr at penger fra europeiske og amerikanske skattebetalere nå anvendes blant annet til en massekampanje for navneskifte på Ukrainas gater og torg til ære for nazi-kollaboratører og nynazister.
Jeg tviler på at så mange av innbyggerne i ‘giverlandene’ ville sagt seg enige i dette. Men det er visst ingen som spør hva de mener – akkurat som heller ikke Ukrainas innbyggere blir spurt.
Goldarb er ukrainsk opposisjonspolitiker og leder av partiet Ukrainas venstrekrefters enhet – For en ny sosialisme. Bildene er tilsendt oss av ham. Flere av hans artikler om situasjonen i landet har nylig blitt publisert i ulike europeiske medier.
For eksempel https://www.friedman.it/ucraina-oltre-alla-guerra-ce-anche-il-rischio-di-una-deriva-autoritaria/ og https://rebelion.org/como-se-esta-destruyendo-la-libertad-de-expresion-en-ucrania/
