Nytt fra krattskogen

Noen mennesker vet ikke sitt eget beste: De utgir tidsskrifter.

Soldater fra jegerkommandoen under øvelse på Rena Norwegian rangers during an exercise at Rena
Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[tidsskrift] Krattskogen av norske tidsskrifter blir stadig tettere, men det vil være feil å snakke om frodig jungel av den grunn. Derfor skal vi her presentere tre som befinner seg litt utenfor allfarskau.

Rett kopi er en akademisk publikasjon som hittil ikke har vært synlig, men som blir vanskeligere å ignorere nå: Nitid har redaktørene samlet det meste av hva 1900-tallet frambrakte av kunstneriske og politiske manifester, og oversatt dem (in extenso – alt annet er som kjent verdiløst og ubrukelig), delvis på nytt, til norsk. Hvert manifest er utstyrt med etterord av en norsk forfatter eller intellektuell. Så dette er egentlig mer en bok enn et tidsskrift, og en svært verdifull bok er det blitt.

Nihilisme og anarkisme

Jeg leste nettopp at en dårlig informert person mente avantgarde ikke har noe med uniformering å gjøre. Ingenting kan være mer feil: Avantgarde kommer fra det militære «fortropp», og den mest ekstreme kunstneriske avantgarden var den første: de italienske futuristene, som var militante, nasjonalistiske og protofascistiske. Punkt ni i «Det futuristiske manifest» (1909) av F. T. Marinetti lyder: «Vi vil lovprise krig – verdens eneste hygiene – militarisme, patriotisme, frihetsskapernes destruktive aksjoner, vakre ideer det er verdt å dø for, og kvinnehat.»

«Manifest Dada» (1918) av Tristan Tzara går mye i samme lei, ved sin hemningsløse begeistring for destruktiv, nihilistisk og anarkistisk virksomhet. Den norske kunsthistorikeren Ina Blom skriver imidlertid i sitt etterord til sistnevnte at «Manifestets sjanger, slik den ble brukt av blant annet futuristene, er basert på en skråsikker retorikk som – uavhengig av forfatternes politiske intensjoner – til syvende og sist viser tilknytningen til borgerlig-vitenskaplig-rasjonalistisk logikk og den sosiale og politiske orden som baserer seg på selvsamme logikk» (anmelders oversettelse av Ina Bloms engelske tekst).

Og det er jo greit nok, men dette smaker for mye av ahistorisk anvendelse av Jacques Derrida, og det trikset Reinhart Koselleck avslørte allerede i Kritik und Krise (1959): Man hever seg selv opp til metanivå under vignetten «jeg-er-ideologikritisk-og kan-avsløre-din-agenda!».

Bokvennen har hovedsakelig vært brukt til å promovere forlaget Bokvennens utgivelser. Slik er det fremdeles, men magasinet har stoff som ikke er knyttet til forlagsdriften også. Uansett: I god norsk tradisjon ligger lista lavt her: Alle som klarer å følge med på NRKs litteraturdekning, vil klare å lese Bokvennen.

Den særnorske ideen om at høykultur skal formidles på et nivå som sammenfaller med den delen av publikum som ikke er interessert i høykultur, har selvfølgelig sammenheng med Arbeiderpartiet og NRKs oppgivelse av å danne/opplyse folket på begynnelsen av 1970-tallet. Så her kan alle skrive, og alle lese. Likevel fant jeg en snål, men meget interessant artikkel om poeten Christina Rossetti (kona til maleren Dante G. Rossetti, og niesen til John William Polidori, forfatteren av The Vampyre fra 1816).

Retrogardister

Aorta er et svensk-norsk tidsskrift som flagger seg selv under banneret «retrogarde». Det handler primært om litteratur og billedkunst, og er svært ideologisk orientert. Delvis med stort hell prøver retrogardistene å knytte sammen premodernisme og postmodernisme, for å avsløre modernismen som kun et mellomspill.

Analysene deres av en modernisme som forlengst er blitt manér (ved å gå fra å være dissident, til forlengst å være i posisjon og apologet for mainstream) er gode og tankevekkende. Litt verre er det når Aorta-skribentene skal framlegge sin egen poetikk og sine egne tekster: Å skrive sonetter og rim på vers, og deretter syte over at forlagene ikke vil gi det ut, virker ikke særlig inspirert på meg, men denne lille nærmest usynlige unionsklikken er så overbevisende sure og fulle av faen, at det skal bli gøy å se hva de kan finne på framover.

---
DEL