Kolonihistoriens mørke ekko

Rita Indiana: Tjenestepiken til Omicunlé Bokvennen. Norge

Sett fra Den dominikanske republikk kan hverken teknologi eller svart magi avverge klimakatastrofen.

Birgitte Gustava Røthe Bjørnøy
Litteraturkritiker i Ny Tid. epost bbjornoy@gmail.com

Tjenestepiken til Omicunlé

Rita Indiana

Bokvennen

Norge

Det er ingen nyhet at dekningen av utenriksnyheter i norsk media er svært skjev, også i kanalen vi betaler for å holde oss opplyste. Et søk på «Den dominikanske republikk» på NRK radio ga ett eneste treff, mens Google var mest opptatt av å friste med strender og kokosdrinker (her er det på sin plass med litt selvskryt, for Ny Tids nettside ga 13 treff). At et norsk forlag nå utgir en roman fra den karibiske øya, er derfor på høy tid; det lille forlaget Bokvennen skal i det hele tatt ha honnør for å satse på den mindre kjente litteraturen. Tjenestepiken til Omicunlé gir et innblikk i sexturismeindustri, slaveliknende arbeidsforhold og en langt fra hypotetisk klimatrussel, alt med mørke ekko fra en lang kolonihistorie. Langt mindre behagelig enn turkist hav mot hvite sandstrender – men forfatterens kjærlighet til nettopp denne naturen er en viktig drivkraft i teksten.

Fortid, nåtid, fremtid. Tjenestepiken til Omicunlé (La Mucama de Omicunlé på spansk) av Rita Indiana er minst like sammensatt som en karibisk matrett, og ingrediensene varierer mellom alt fra vestlig popmusikk og litteraturteori til svart magi og science fiction. Hvis man skal peke på ett sentralt punkt i denne kaotiske fortellingen, må det bli en magisk sjøanemone som kan gi folk evnen til å reise tilbake i tid. Vi befinner oss derfor på tre ulike tidsstadier i romanen: ett i det 17. århundre, midt i herjingene til de spanske og franske kolonimaktene, ett på starten av 2000-tallet, da Den dominikanske republikk endelig fikk et parlamentarisk demokrati, og ett i 2027, i noe som ikke kan beskrives som noe annet enn et dystopisk helvete.

Den indianskættede Ananí sier at hun ikke vil ha noe med bokstaver å gjøre, «for det var ikke annet enn søppel og løgn».

I fremtidsscenariet er alt liv i havet borte, og som resultat av de mange naturkatastrofene som stadig rammer landet, har innbyggerne gitt opp å vise omsorg for hverandre – de har alle mer enn nok med seg selv. Romanen innledes ved at hovedpersonen Acilde, en transkjønnet kvinne, står og vasker i huset til den synske Esther. Hun har fått jobb som hushjelp hos den synske, som på grunn av den nye statsreligionen santería (beslektet med haitisk voodoo) har fått høy status i samfunnet. Selv om den nye jobben innebærer mye slit og lite frihet, har den reddet Acilde fra livet som tenåringsprostituert,

Rovdriften mot kunsten. Mens hun rengjør Esthers hus, ser hun drapsroboter gjøre sin «vaskejobb» utenfor. Som i god science fiction rommer romanen samfunnskritikk på mange nivåer, men det mest interessante er hvordan teknologien har nærmet seg den for tiden mye omtalte singulariteten, mens humanismen har tapt. Acilde har roaming integrert i hjernen og kan ta en (riktignok veldig dyr) pille for å skifte kjønn, men disse fremskrittene føles meningsløse for leseren når de bygger på en rovdrift på mennesker og natur som har gått fullstendig amok.

En slik rovdrift er ikke ny i karibisk kontekst. I 1492 ankom Christofer Columbus Hispaniola, og i 1493 ble øya – dagens Haiti og Den dominikanske republikk – kolonisert av Spania. De tappet øya for sukker, kaffe, tobakk og gull ved hjelp av afrikanske slaver. Urbefolkningen, taínoene, fikk samme behandling som indianerne i USA. I 1600-tallsfortellingen i romanen møter vi Acilde som elskeren til en kunstner som etter hvert blir forfulgt av spanske koloniherrer. Indiana trekker elegante paralleller til den spanske selvstendighetskrigen slik den ble skildret av Goya, og da de tidlig på 2000-tallet graver opp maleriene på øya, blir kunstkjennere slått av likhetene. Kunsten fremstår som det humanistiske alibiet til de vestlige kolonimaktene, og forfatteren viser at noe av det mest verdifulle ved kunsten er at den hverken kan koloniseres eller brukes opp, slik de materielle ressursene kan.

Kunsten fremstår som det humanistiske alibiet til kolonimaktene.

Det marine livs endelikt. På starten av det 21. århundre fremstår også kunsten som en mulig redning. I denne delen av historien møter vi Argenis, en desillusjonert kunststudent som i likhet med Acilde har vært i kontakt med sjøanemonen og lever et parallelt liv som kunstner med elskeren/Acildes fortidsjeg Giorgio Menicucci på 1600-tallet. I 2001-historien er Argenis blitt invitert med på et kunstprosjekt ved den idylliske stranda Playa Bo, der ekteparet Giorgio Menicucci (altså Acildes 2001-versjon) og Linda Goldmann vil produsere et verk som kan finansiere sistnevntes havprosjekt: Linda er besatt av situasjonen havet står i og prøver desperat å få myndighetene til å våkne. Det er tydelig at forfatteren også vil at leseren skal våkne, for vi blir presentert for en rekke urovekkende faktaopplysninger om det marine livets snarlige undergang – og det er liten grunn til å tro at noe av dette er fiksjon. Linda er blant annet opptatt av å bevare korallrevene (nylig kunngjorde tidsskriftet Nature at store deler av verdens største korallrev – The Great Barrier Reef – var dødt).

Noe av det mest verdifulle ved kunsten er at den hverken kan koloniseres eller brukes opp, slik de materielle ressursene kan.

Sivilisasjonens blindspor. Romanen er umiskjennelig latinamerikansk, med en blanding av et direkte språk, heterogene miljøer og magisk realisme. Den magiske realismen – med sjøanemonen i spissen – kan tolkes på mange måter. Foruten å være en del av den latinamerikanske skrivestilen, kan den på den ene siden tolkes som et motsvar til den vestlige realistiske romanen, spesielt siden den her også inneholder elementer fra indiansk mytologi. På den andre, litt dystrere siden kan den magiske realismens rolle i denne romanen – og da spesielt i 2027-fortellingen – vitne om en manglende tiltro til kunnskap, som man ser tydelige spor av i dagens globale klimadebatt. Et illustrerende eksempel fra boken er når den indianskættede Ananí sier at hun ikke vil ha noe med bokstaver å gjøre, «for det var ikke annet enn søppel og løgn».

Tjenestepiken til Omicunlé er alt annet enn søppel og løgn. Den er dessuten utmerket oversatt av Signe Prøis, og gir en stemme til et land de fleste av oss bare kjenner til gjennom pene Instagram-bilder og særdeles sporadiske Urix på lørdag-sendinger.