Kolonihistoriens mørke ekko

Rita Indiana: Tjenestepiken til Omicunlé Bokvennen. Norge

Sett fra Den dominikanske republikk kan hverken teknologi eller svart magi avverge klimakatastrofen.

Birgitte Bjornoy

Tjenestepiken til Omicunlé

Rita Indiana

Bokvennen

Norge

Det er ingen nyhet at dekningen av utenriksnyheter i norsk media er svært skjev, også i kanalen vi betaler for å holde oss opplyste. Et søk på «Den dominikanske republikk» på NRK radio ga ett eneste treff, mens Google var mest opptatt av å friste med strender og kokosdrinker (her er det på sin plass med litt selvskryt, for Ny Tids nettside ga 13 treff). At et norsk forlag nå utgir en roman fra den karibiske øya, er derfor på høy tid; det lille forlaget Bokvennen skal i det hele tatt ha honnør for å satse på den mindre kjente litteraturen. Tjenestepiken til Omicunlé gir et innblikk i sexturismeindustri, slaveliknende arbeidsforhold og en langt fra hypotetisk klimatrussel, alt med mørke ekko fra en lang kolonihistorie. Langt mindre behagelig enn turkist hav mot hvite sandstrender – men forfatterens kjærlighet til nettopp denne naturen er en viktig drivkraft i teksten.

Fortid, nåtid, fremtid. Tjenestepiken til Omicunlé (La Mucama de Omicunlé på spansk) av Rita Indiana er minst like sammensatt som en karibisk matrett, og ingrediensene varierer mellom alt fra vestlig popmusikk og litteraturteori til svart magi og science fiction. Hvis man skal peke på ett sentralt punkt i denne kaotiske fortellingen, må det bli en magisk sjøanemone som kan gi folk evnen til å reise tilbake i tid. Vi befinner oss derfor på tre ulike tidsstadier i romanen: ett i det 17. århundre, midt i herjingene til de spanske og franske kolonimaktene, ett på starten av 2000-tallet, da Den dominikanske republikk endelig fikk et parlamentarisk demokrati, og ett i 2027, i noe som ikke kan beskrives som noe annet enn et dystopisk helvete.

Den indianskættede Ananí sier at hun ikke vil ha noe med bokstaver å gjøre, «for det var ikke annet enn søppel og løgn».

I fremtidsscenariet er alt liv i havet borte, og som resultat av de mange naturkatastrofene som stadig rammer landet, har innbyggerne gitt opp å vise omsorg for hverandre – de har alle mer enn nok med seg selv. Romanen innledes ved at hovedpersonen Acilde, en transkjønnet kvinne, står og vasker i huset til den synske Esther. Hun har fått jobb som hushjelp hos den synske, som på grunn av den nye statsreligionen santería (beslektet med haitisk voodoo) har fått høy status i samfunnet. Selv om den nye jobben innebærer mye slit og lite frihet, har den reddet Acilde fra livet som tenåringsprostituert,

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.