«Norge har fremdeles til gode å vinne en krig vi deltar i,» sa oberstløytnant og forsker Tormod Heier til Vårt Land den 25. mai. Med dét beskrev han et urovekkende trekk ved moderne norsk militærhistorie. Vi deltar i internasjonale koalisjoner på fremmed territorium, ofte uten klare målsettinger annet enn å bistå allierte. Til tross for en tiltakende anerkjennelse av dette problemet, annonserte Solberg-regjeringen nylig at Norge slutter seg til den amerikanskledede koalisjonen som kjemper mot ISIS i Syria. Norge har allerede tilstedeværelse i Irak. Nå skal vi sende omlag 60 norske soldater for å trene syriske opprørsstyrker. Styrken har i utgangspunktet opplæring i Jordan som hovedoppdrag, men fikk 22. juni også grønt lys fra Stortingets utvidete forsvars- og sikkerhetskomité til å operere på syrisk territorium.
Spørsmålet vi burde ha stilt oss, er hvordan Norge kan bidra på best mulig måte i eksterne konflikter. For å klare dette må vi lære av våre feil før vi begir oss ut på nye militære eventyr. På initiativ fra Venstre vedtok Stortinget i 2013 en granskning av Norges innsats i Afghanistan. Afghanistanrapporten er den første i sitt slag, og definitivt et skritt i riktig retning: Den er en gyllen anledning til å få på det rene hva vi gjorde feil og hvilke tiltak som faktisk fungerte. Men allerede før rapporten ligger på bordet, går vi nå inn på fremmed territorium igjen, og velger side i nok en borgerkrig.
Konflikten. Borgerkrigen i Syria er et lappeteppe av ulike mål og motivasjoner, der flere titalls grupper med både religiøs og sekulær plattform kjemper mot Assad-regimet. Samtidig er alliansene mellom opprørsgruppene skiftende. Det er en uoversiktlig krig der maktforhold endres og dominans etableres og undergraves. ISIS har blitt en viktig aktør i denne svært komplekse situasjonen. De har utnyttet kaoset borgerkrigen har skapt, og kontrollerer nå områder som strekker seg fra Irak og inn i Syria.
Norge utvider sitt bidrag under ledelse av amerikanerne i det de kaller «Operation Inherent Resolve». Det vil i stor grad være amerikanerne som peker ut hvilke grupper norske soldater skal gi opplæring og operativ støtte til. Sett på bakgrunn av at syriske styrker som amerikanere tidligere har trent og utrustet, har gått over til ISIS, og at kurdiske styrker som Norge har trent i det nordlige Irak, har utført etnisk rensning av arabiske lokalsamfunn, er det ikke uten grunn at mange er skeptiske til en økt norsk militær tilstedeværelse i regionen.
Syria er ikke bare en blodig slagmark mellom regimet, flere titalls opprørsgrupper og ISIS. Landet er samtidig en arena for lokale og globale makters geopolitiske stedfortrederkrig. Iran og Russland har direkte støttet Assads regime, og slåss til dels mot ISIS. I kampen mot Assads regime finner vi land som Saudi-Arabia, Qatar og Tyrkia. Frankrike og særskilt USA kjemper mot ISIS ved å støtte ulike grupper på bakken, ved bruk av spesialsoldater og ved flyangrep. Disse landene støtter ikke Assad, men fokuserer innsatsen fullt og helt på å ødelegge ISIS. Men krigen handler ikke bare om å bekjempe ISIS eller Assad. Vi ser nå en potensiell rekonstruksjon av både landegrensene og maktdynamikken i regionen. Alle parter har sterke egeninteresser i å påvirke fremtidens Midtøsten.
Tidligere erfaringer. Norge har de siste tiårene opparbeidet seg mye erfaring med tilstedeværelse i konflikter utenfor landegrensene. Faktisk har vi delt andreplass i intervensjonskrig på verdensbasis. Fra 1990–2015 deltok vi i hele åtte konflikter. Bare Frankrike og Storbritannia var innblandet i flere kriger enn oss i denne perioden. Den tvilsomme æren av å inneha andreplassen deler vi med Danmark, USA og Nederland.
Norge gjorde over flere år en betydelig innsats i Afghanistan, med forsøk på samfunnsbygging og så direkte krigføring. Vi deltok også som et av de mest dedikerte landene i bombekampanjen mot Gaddafi på slutten av den libyske borgerkrigen.
Men resultatene fra norsk og vestlig krigføring lar vente på seg. Til tross for det som i beste fall kan tolkes som gode intensjoner, har ikke vår tilstedeværelse klart å bygge et bedre Afghanistan. Norske styrker holdt til i Meymaneh i Faryab-provinsen, et område som var blant de roligste i Afghanistan. Nå er situasjonen drastisk endret, med en stadig forverret sikkerhetssituasjon. Det gode norske styrker kan ha gjort der, er ikke lett å få øye på. Det samme ser vi i Libya, som i økende grad er et radbrukket og splittet land, der tre regjeringer kjemper om makten og tusenvis av ISIS-soldater holder til i Gaddafis fødeby Sirtre.
Vi kommer til å forverre situasjonen.
Har konfrontert forsvarsministeren. Stortingspolitikerne som stemte for at Norge skal sende soldater til Jordan, mener kanskje at det er bedre å gjøre noe enn ingenting. Men er det virkelig et godt nok argument for å delta i en konflikt som er så komplisert, og så full av skiftende allianser og storpolitiske ambisjoner? Det er grunn til å påpeke at bevisbyrden ligger hos dem som ønsker å gå inn i en konflikt – ikke hos oss som frykter konsekvensene av nok en krig. Norges Fredsråd har sendt brev til forsvarsminister Ine Marie Eriksen Søreide. Der har vi blant annet spurt hvem vi skal trene, og hvordan norske myndigheter skal forsikre seg om at de opprørerne som trenes opp ikke begår folkerettsbrudd. Vi har spurt hva innholdet i opptreningen skal være, og vi har spurt hvordan det økte norske militære bidraget vil påvirke den humanitære innsatsen vi skal yte i området – en innsats som er tuftet på humanitære prinsipper om upartiskhet og nøytralitet. Så langt uteblir svarene.
Når våre målsettinger er vage og det er uklart hvem Norge skal samarbeide med, er sjansen større for at vi kommer til å forverre situasjonen fremfor å bidra til varig stabilitet. Den eneste målsettingen som er noenlunde tydelig artikulert, er at vi ønsker å bekjempe ISIS – men hva vil vår rolle være når dette er gjort? Hvordan skal vi hindre at andre ekstreme islamistiske grupper, som Al Qaida-grenen Nusrafronten, fyller vakuumet etter ISIS? Skal vi bli værende i en pågående borgerkrig over flere år?
Norge er per i dag ikke en fredsnasjon. Norge er en krigsnasjon. Vi bør reorientere oss med tanke på hvordan vi ønsker å opptre i verden. Sivil innsats og støtte til fredsinitiativer gjennom FN bør være første prioritet. Vi må legge til rette for norske hjelpeorganisasjoner sånn at de kan gjøre jobben sin best mulig. Norge bør trekke tilbake sin overivrige, knyttede neve, og heller åpne hendene og gi massiv sivil bistand og humanitær støtte. Det vil antakeligvis både vi og verden være godt tjent med!
Langemyr er leder av Norges Fredsråd og Bjerke er informasjonsrådgiver i Norges Fredsråd. hedda@norgesfredsrad.no og aksel@norgesfredsrad.no
