«Norge har fremdeles til gode å vinne en krig vi deltar i,» sa oberstløytnant og forsker Tormod Heier til Vårt Land den 25. mai. Med dét beskrev han et urovekkende trekk ved moderne norsk militærhistorie. Vi deltar i internasjonale koalisjoner på fremmed territorium, ofte uten klare målsettinger annet enn å bistå allierte. Til tross for en tiltakende anerkjennelse av dette problemet, annonserte Solberg-regjeringen nylig at Norge slutter seg til den amerikanskledede koalisjonen som kjemper mot ISIS i Syria. Norge har allerede tilstedeværelse i Irak. Nå skal vi sende omlag 60 norske soldater for å trene syriske opprørsstyrker. Styrken har i utgangspunktet opplæring i Jordan som hovedoppdrag, men fikk 22. juni også grønt lys fra Stortingets utvidete forsvars- og sikkerhetskomité til å operere på syrisk territorium.
Spørsmålet vi burde ha stilt oss, er hvordan Norge kan bidra på best mulig måte i eksterne konflikter. For å klare dette må vi lære av våre feil før vi begir oss ut på nye militære eventyr. På initiativ fra Venstre vedtok Stortinget i 2013 en granskning av Norges innsats i Afghanistan. Afghanistanrapporten er den første i sitt slag, og definitivt et skritt i riktig retning: Den er en gyllen anledning til å få på det rene hva vi gjorde feil og hvilke tiltak som faktisk fungerte. Men allerede før rapporten ligger på bordet, går vi nå inn på fremmed territorium igjen, og velger side i nok en borgerkrig.
Konflikten. Borgerkrigen i Syria er et lappeteppe av ulike mål og motivasjoner, der flere titalls grupper med både …
Kjære leser. Du kan lese én fri artikkel per dag. Kom evt. tilbake i morgen. Eller hva med å tegne abonnement? Da kan du kan lese alt (inkludert magasinene) for 69 kr. Om du er det allerede, logg inn i menyen (evt mobilmenyen) i toppen.
