Byer er nåtidens og særlig fremtidens slagmark. Krigen i Ukraina dreier seg om kontroll over byer. Terrorangrep på kjøpesenter i Nairobi, luksushotell og jernbanestasjon i Mumbai, regj-eringskvartalet i Oslo, en folkeskole i Beslan og boligkvarterer i Aleppo peker alle mot urbane «krigssoner» som sentrale. Antallet væpnede konflikter mellom stater er vesentlig redusert de siste tiårene, selv om det pågår krig mellom Russland og Ukraina. 70 prosent av dagens konflikter utspiller seg i urbane områder med slum som utgangspunkt. Det er en global tendens som verken organisasjoner for militærstrategi eller utvikling har tatt innover seg. Konflikter oppstår der menneskene er. Det vil si i byer.
«Den totale krigen» tilhører historien. Det var NATOs og Warszawapaktens paradigme og innebar kamper i åpne landskaper med infanteri-
enheter, panserkjøretøyer, artilleri og jetfly. Mye av det man trodde man skjønte i Afghanistan eller Iraks fjell- og slette-landskap, gjelder ikke nå. Fremtidens konflikter vil ikke finne sted på bygda i landlåste stater, men i tett befolkede byområder, ofte med en kystlinje. Mariupol er et tragisk eksempel.
Borgerkriger
Ni av ti konflikter er borgerkriger, og de har store regionale konsekvenser. FNs mål er å begrense antall drepte og sårede og å unngå langvarige urbane geriljakriger. Vold mot lokalbefolkning skal holdes på lavt nivå. Det betyr oppmerksomhet på kirurgiske punktangrep, der en bygning, en etasje eller en leilig-
het er målet. Internasjonale medier er ofte til stede og rapporterer løpende med lokalbefolkningen som ofre eller tilskuere.
Gitt denne utviklingen blir det nødvendig å rette oppmerksomheten mot menneskers sikkerhet – som består av et spenn av biologiske, sosiale, økonomiske og politiske behov.
Urban fattigdom er avgjørende for folks sårbarhet og evne til å stå imot interne og eksterne sjokk. Slummen er fattigfolks slagmark i den daglige kampen for å overleve. Internasjonale og norske utviklingsorganisasjoner har nok ikke tatt innover seg at denne fattigdommen er farligere, men også forskjellig fra den rurale de har vært vant til å møte. Urban fattigdom er i dag ulikhetenes fremste ansikt. Den skaper flere marginaliserte.
Pentagons doktriner
Ifølge FNs bosettingsprogram vokser verdens slumbefolkning med 25 millioner mennesker per år. Bare i Kina flytter årlig ti millioner mennesker fra bygda til storbyene langs kysten. I motsetning til i tidligere migrasjonsbølger er folk som flytter, fattige. Etter hvert som en voksende økonomisk elite bygger ferdig de elektriske gjerdene rundt bolig-
kvartalene sine, mister de kontakt med og forståelse av fattigdommen de selv i mange tilfeller har forlatt. Herav følger en «automatisk» kriminalisering av de urbane fattige – noe som vil trolig skape en urban fremtid med uendelige motsetninger og kamper.
USA støtter en «langvarig verdenskrig mot kriminaliserte segmenter av urbane fattige.»
Amerikanske og europeiske utenrikspolitiske institutter og tankesmier har nok så langt lukket øynene for planetens slumområder. FNs organisa-
sjoner, Bretton Woods institu-sjoner og utenriksdepartementer viser liten interesse for smugene, kloakkene, leilighetskompleksene og de falleferdige bygningene som utgjør verdens slum – en elendighet som logisk sett er resultat av manglende urban planlegging og reform. Men Pentagons doktriner er blitt omformulert slik at USA kan støtte en «langvarig verdenskrig mot kriminaliserte segmenter av urbane fattige», ifølge FN.
Nairobi
Angående det nylige terrorangrepet i Nairobi: Dette er en storby med ekstrem befolkningsvekst og manglende sosial stabilitet. Det åpner for «konfliktentreprenører» (gjengledere, mafiabosser og militante ekstremister). Deres mulighet til kontroll ligger i å skape forutsigbare regler som gjør at folk føler seg trygge. Klarer de å bygge ro og orden gjennom overtalelse, administrative virkemidler eller tvang, oppnås lojalitet uavhengig av folks sympati. I Nairobi har gjenger som Mungiki over år arbeidet frem en kontroll av slummen – som huser 60 prosent av befolkningen på 6 prosent av byens område. Kenyas senter for kriminalitetsforskning identifiserte for noen år tilbake 46 slike gjenger over hele landet. Mange er like voldelige som Al Shabaab – «bevegelsen for unge krigere» – som har sitt ut-gangspunkt i Somalia, men som nå opererer i flere land i Afrika.
At arbeidsledig ungdom orienterer seg mot jihadisme eller går inn i urbane «selvforsynings-økonomier» som narkotika-omsetning, gategjenger, milits og sekteriske politiske organisasjoner, overrasker ikke. For å unngå dette er det mer enn noen gang nødvendig å investere i ungdom som positivt aktive og produktive samfunnsmedlemmer. For ungdom i slummen ser desperat etter muligheter som kan bidra til normalitet, struktur og regularitet, men finner dem i stadig mindre grad.
Sivilsamfunnet
Angrepet i Nairobi viser en tendens der væpnede terrorgrupper har tatt i bruk virkemidler som er forbeholdt statlige militærenheter. Men teknologien benyttes også av organisasjoner som arbeider for menneskers utvikling. Eksempelvis brukes mobil- og satellitt-telefoni av bevegelser som Slum Dwellers International til å bygge nettverk og sosial kapital, til sparing og mikrokreditt, til kartlegging av tomter og andre aktiva. Fattigfolk har ingenting å miste. De ønsker ikke konflikt, men økonomiske utviklings-muligheter, trygghet og sikkerhet. Kan ikke dette være viktigere enn kriminalitetsforebygging og kontraterrorisme?
Som følge av globalisering, demokratisering og flerpartistyre vokser det for tiden frem utviklingsaktører på nabo- og gatenivå. Dette er grupper og initiativer som NGOer og internasjonale givere særlig av formelle grunner ikke når frem til. Men halvparten av slummens beboere er under 18 år. Og ukoordinerte prosjekttilnærminger leder til fragmentering og konflikt.
Som ordstyrer i Sikkerhetsrådet i januar holdt Norge ved statsminister Støre under «Åpen debatt» et viktig innlegg med tittelen «Krig i byer. Beskyttelse av sivile under væpnet konflikt». Men hvorvidt bytematikken – ikke minst utfordringene knyttet til kvinner og barns situasjon – blir et prioritert temaområde innenfor vår humanitære politikk – har ikke det norske utenriksdepartementet gitt noe svar på.
