Makt og motstand

Irene Langemanns dokumentarfilm om Pjotr Pavlenskij stiller spørsmålet: Stilt overfor ekstrem undertrykkelse fra statens side, hva kan et individ gjøre, annet enn å ty til ekstreme handlinger?

Wieczorek er kritiker bosatt i Paris.

Pavlensky – Man and Might

Irene Langemann

Tyskland

Hva skal et individ gjøre når det ser at ting beveger seg i nedadgående spiral? Når en pågående eller kommende katastrofe (politisk, sosial, teknologisk) ikke blir avverget, men i stedet styrkes og fremmes av organiserte krefter, av regler og lover som erklærer enhver motstand som kriminell eller skandaløs? Det var dette spørsmålet Ted Kaczynski, ellers kjent som «Una-bomberen», stilte seg, og det radikale svaret hans var å gå til angrep på ledende problematiske figurer, slik det skildres i filmen Das Netz (Nettet) fra 2003 av Lutz Dammbeck.

Død for overbevisninger. I et avgjørende øyeblikk i gammel gresk filosofi valgte Sokrates ikke å kjempe mot sin egen henrettelse, men i stedet akseptere byens lover. Det gjorde han selv om forbrytelsen han var tiltalt for, moralsk korrumpering av ungdommen (ved å oppmuntre dem til å stille spørsmål ved autoritetene), var et enkelt, men effektivt forsøk på å utfordre de ledende kreftene. Sokrates ble drept for å være filosof. I en forbausende hengivenhet til sine overbevisninger ble han værende i fengslet og avslo å benytte muligheten til flukt som han ble tilbudt. På det punktet i historien veide lov og orden tyngre enn muligheten til å praktisere filosofi.

Ikke engang innesperring på lukket psykiatrisk avdeling i en måned tok knekken på ham.

Siden den gang har territoriale makter, kalt «stater», hatt rikelig med tid til å perfeksjonere sin evne til kontroll. I dag blir innbyggere overvåket ned til minste detalj ved hjelp av internettet. Mulighetene deres til handling er avgrenset og restrukturert gjennom prefabrikkerte mønster, slik det blir vist i Stare Into The Light My Pretties, Jordan Browns film fra 2017. Oppfinnelsen av «terrorisme» var, og er fremdeles, et av de mest virkningsfulle redskaper til å konsentrere og anvende kontroll, overvåking og dominans som et voksende, ufeilbarlig mønster som preger dagens samfunn.

Så hva kan et individ gjøre? Melde seg inn i et politisk parti, overbevise andre om å vinne flertall i valg og så stå ansikt til ansikt med den enorme innflytelsen fra etablerte styresmakter og multinasjonale organisasjoner?

Radikal. Russiske Pjotr Pavlenskij, som portretteres i Irene Langemanns dokumentarfilm Pavlensky – Man and Might (Der Mensch und die Macht), setter sitt svar ut i livet gjennom handling. Hans måte å slå tilbake på, som han gjennomfører på egne betingelser og etter egne beslutninger, er å protestere mot den tiltakende integreringen og transformeringen av kunst til lydige redskap for staten. Hans politiske performancekunst er demonstrasjoner mot undertrykkelse og «statlig terror». Vendepunktet for arbeidet hans kom i forbindelse med rettssaken mot den russiske feminist-punkgruppen Pussy Riot og makthavernes knebling av kunstnere. Arbeidene hans har utviklet seg, og vekker bevissthet om de dype endringene i det russiske samfunnet, undertrykkelsen av politisk opposisjon, ytringsfrihet og menneskerettigheter gjennom trusler, fengsling og tortur.

Han dukket opp på plassen foran Kazan-katedralen med munnen fysisk gjensydd («Stitch», 2012), en anklage rettet mot staten for at den med makt bringer folk til taushet og manipulerer dem. I 2015 satte han fyr på inngangsdøren til Lubjanka, hovedkvarteret til de russiske hemmelige tjenestene FSB (tidligere KGB), der hundretusenvis av opponenter mot staten er blitt torturert og drept («Lubyanka’s burning door», 2015). I solidaritet med mennesker som protesterte mot regjeringen i Ukraina, rekonstruerte Pavlenskij noen av hendelsene fra Maidan-revolusjonen. Han tente på en haug med bildekk og trommet på metallplater i nærheten av Malo-Kalinkin-broen og Oppstandelseskirken i St. Petersburg, stedet der tsar Aleksander II, som brutalt slo ned på all opposisjon, ble myrdet i 1881 («Freedom», 2014).

På den russiske politidagen i 2013 satt han naken på brolegningen på den berømte Røde plass. Der hadde han spikret sin skrotum fast i brosteinene, slik fanger tidligere hadde gjort i fangeleire («Fixation», 2013). Han dukket opp innpakket i piggtråd, liggende på bakken foran en offentlig bygning, for å minne tilskuerne om at makten er et voldsapparat («Carcass», 2013). I hans «Segregation» (2014) satt han på den kneisende muren til Serbskij-instituttet, senteret for rettspsykiatri, og kuttet av øreflippen sin med en kniv. Skjebnen til mange dissidenter var blitt avgjort innenfor disse fire veggene. Men i stedet for å fengsles ble de ganske enkelt erklært sinnssyke og plassert i institusjoner.

Pavlenskij kombinerer en radikal form for selvskading med performancekunst som har eksistert siden 1960-årene, som i verk utført av Rudolf Schwarzkogler fra den wienske aksjonisme-bevegelsen. Pavlenskij plasserer imidlertid sin kunst i en klar politisk kontekst. Han inkluderer politimessige, juridiske og administrative prosedyrer, den nasjonale etterretningstjenesten og det psykiatriske systemet i sine aksjoner for å skape oppmerksomhet om (og kanskje sammenbruddet til) systemets hykleri. Den stalinistiske æraen med fengsel, psykiatri og tortur er lys levende den dag i dag.

Pavlenskij gjorde i hemmelighet opptak fra forhørene han gikk gjennom, til og med under en løgndetektortest, som Langemann benytter til rekonstruksjoner. Rettssaken mot ham og fengslingen er en integrert del av aksjonene hans – han bryr seg ikke om hva det kan føre til. Det faktum at han blir slått og skadet, nevnes bare i sammenheng med dagligdagse hendelser som også gjelder andre fanger.

Da det mislyktes å få ham dømt som kriminell (Pavlenskijs symbolske handlinger omfattes ikke av straffelovgivningen), ble den nye politiske strategien å erklære ham som mentalt «syk» eller «sinnssyk». I lys av dette insisterte Pavlenskij på å bli tiltalt som terrorist. Dermed risikerte han den strengest mulige straffen, for å avdekke mekanismene i den rettslige prosedyren. Ved å gjøre det rev han til seg makten og beslutningsprosessen fra staten og anvendte dem selv. Han kan ikke tape lenger, straff omskapes til egenerklæring.

De ulike nivåene av refleksjon og representasjon balanserer det sjokkerende ekstreme ved aksjonene hans.

Bøyd, men ikke knekt. Ikke engang innesperring på lukket psykiatrisk avdeling i en måned tok knekken på ham. Tvert om opplever vi gester og handlinger som viser solidaritet, følsomhet og storsinnethet fra de andre innsatte. Hans begreper og tanker spredte seg også i løpet av tiden han tilbrakte som fange. De innsatte medaktivistene hans startet sine «kunstarbeider» ved å sende kunstbrev til hverandre. Til slutt var det en uavhengig psykolog som nektet å erklære Pavlenskij som «beviselig sinnssyk» eller «psykologisk forvirret». I dokumentaren gir Langemann plass til å forklare resonnementene hans. Saken tar en overraskende vending da den første med ansvar for å forhøre Pavlenskij velger å slutte i jobben sin etter å ha snakket med ham. Vedkommende arbeider i dag som advokat i forsvarsteamet hans.

Langemann fulgte Pavlenskijs aksjoner lenge. Hun tok kontakt med kunstnere som viste solidaritet i arbeidene sine, som Lena Hades, som malte med sitt eget blod, og Oleg Kulik, som omformet Pavlenskijs aksjoner til skulpturer. Kulik slår ganske enkelt fast: «Pavlenskij er helt og holdent alene om det han gjør. Om en institusjonell makt eller organisasjon hadde støttet ham, ville han vært død allerede.» Dokumentaren er satt sammen av et forbausende flettverk av Pavlenskijs refleksjoner in situ, reportasjestoff, solidaritetsmøter, intervjuer, spilte scener og rekonstruksjoner basert på tekster og opptak. De ulike nivåene av refleksjon og representasjon balanserer det sjokkerende ekstreme ved aksjonene hans.

Det er ingen forskjell mellom kunst og virkelighet. Pavlenskijs ektefelle, samarbeidspartner og mor til parets to døtre, Oksana Sjalygina, erklærer: «Vi tror at vi med hver intensjon og aksjon, hvert talte ord, enten forkaster, gjentar eller viderefører den eksisterende orden som er påtvunget oss.»

Hva kan et individ gjøre? Pavlenskijs svar er utfordrende: skap bevissthet, ta ansvar for dine handlinger, ikke overlat det til andre eller deleger det til myndighetene.

---