Makt og motstand

Irene Langemanns dokumentarfilm om Pjotr Pavlenskij stiller spørsmålet: Stilt overfor ekstrem undertrykkelse fra statens side, hva kan et individ gjøre, annet enn å ty til ekstreme handlinger?

Dieter Wieczorek
Wieczorek er kritiker bosatt i Paris.

Pavlensky – Man and Might

Irene Langemann

Tyskland

Hva skal et individ gjøre når det ser at ting beveger seg i nedadgående spiral? Når en pågående eller kommende katastrofe (politisk, sosial, teknologisk) ikke blir avverget, men i stedet styrkes og fremmes av organiserte krefter, av regler og lover som erklærer enhver motstand som kriminell eller skandaløs? Det var dette spørsmålet Ted Kaczynski, ellers kjent som «Una-bomberen», stilte seg, og det radikale svaret hans var å gå til angrep på ledende problematiske figurer, slik det skildres i filmen Das Netz (Nettet) fra 2003 av Lutz Dammbeck.

Død for overbevisninger. I et avgjørende øyeblikk i gammel gresk filosofi valgte Sokrates ikke å kjempe mot sin egen henrettelse, men i stedet akseptere byens lover. Det gjorde han selv om forbrytelsen han var tiltalt for, moralsk korrumpering av ungdommen (ved å oppmuntre dem til å stille spørsmål ved autoritetene), var et enkelt, men effektivt forsøk på å utfordre de ledende kreftene. Sokrates ble drept for å være filosof. I en forbausende hengivenhet til sine overbevisninger ble han værende i fengslet og avslo å benytte muligheten til flukt som han ble tilbudt. På det punktet i historien veide lov og orden tyngre enn muligheten til å praktisere filosofi.

Ikke engang innesperring på lukket psykiatrisk avdeling i en måned tok knekken på ham.

Siden den gang har territoriale makter, kalt «stater», hatt rikelig med tid til å perfeksjonere sin evne til kontroll. I dag blir innbyggere overvåket ned til minste detalj ved hjelp av internettet. Mulighetene deres til handling er avgrenset og restrukturert gjennom prefabrikkerte mønster, slik det blir vist i Stare Into The Light My Pretties, Jordan Browns film fra 2017. Oppfinnelsen av «terrorisme» var, og er fremdeles, et av de mest virkningsfulle redskaper til å konsentrere og anvende kontroll, overvåking og dominans som et voksende, ufeilbarlig mønster som preger dagens samfunn.

Så hva kan et individ gjøre? Melde seg inn i et politisk parti, overbevise andre om å vinne flertall i valg og så stå ansikt til ansikt med den enorme innflytelsen fra etablerte styresmakter og multinasjonale organisasjoner?

Radikal. Russiske Pjotr Pavlenskij, som portretteres i Irene Langemanns dokumentarfilm Pavlensky – Man and Might (Der Mensch und die Macht), setter sitt svar ut i livet gjennom handling. Hans måte å slå tilbake på, som han gjennomfører på egne betingelser og etter egne beslutninger, er å protestere mot den tiltakende integreringen og transformeringen av kunst til lydige redskap for staten. Hans politiske performancekunst er demonstrasjoner mot undertrykkelse og «statlig terror». Vendepunktet for arbeidet hans kom i forbindelse med rettssaken mot den russiske feminist-punkgruppen Pussy Riot og makthavernes knebling av kunstnere. Arbeidene hans har utviklet seg, og vekker bevissthet om de dype endringene i det russiske samfunnet, undertrykkelsen av politisk opposisjon, ytringsfrihet og menneskerettigheter gjennom trusler, fengsling og tortur.

Han dukket opp på plassen foran Kazan-katedralen med munnen fysisk gjensydd («Stitch», 2012), en anklage rettet mot staten for at den med makt bringer folk til taushet og manipulerer dem. I 2015 satte han fyr på inngangsdøren til Lubjanka, hovedkvarteret til de russiske hemmelige tjenestene FSB (tidligere KGB), der hundretusenvis av opponenter mot staten er blitt torturert og drept («Lubyanka’s burning door», 2015). I solidaritet med mennesker som protesterte mot regjeringen i Ukraina, rekonstruerte Pavlenskij noen av hendelsene fra Maidan-revolusjonen. Han tente på en haug med bildekk og trommet på metallplater i nærheten av Malo-Kalinkin-broen og Oppstandelseskirken i St. Petersburg, stedet der tsar Aleksander II, som brutalt slo ned på all opposisjon, ble myrdet i 1881 («Freedom», 2014).

På den russiske politidagen i 2013 satt han naken på brolegningen på den berømte Røde plass. Der hadde han spikret sin skrotum fast i brosteinene, slik fanger tidligere hadde gjort i fangeleire («Fixation», 2013). Han dukket opp innpakket i piggtråd, liggende på bakken foran en offentlig bygning, for å minne tilskuerne om at makten er et voldsapparat («Carcass», 2013). I hans «Segregation» (2014) satt han på den kneisende muren til Serbskij-instituttet, senteret for rettspsykiatri, og kuttet av øreflippen sin med en kniv. Skjebnen til mange dissidenter var blitt avgjort innenfor disse fire veggene. Men i stedet for å fengsles ble de ganske enkelt erklært sinnssyke og plassert i institusjoner.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here