Ulikheter øker og tilgangen til makt, ressurser og muligheter blir mer begrenset for mange mennesker. Samtidig blir urettferdigheten tydeligere gjennom globale kriser som klimaendringer og covid-19 pandemien. Er det mulig med rettferdig fordeling, transformative endringer og empati nok for å bygge mer inkluderende samfunn?
Åtte av ti byer i verden er blitt mer ulike enn for tretti år siden.
Til tross for enestående global rikdom og muligheter, har åtte av ti byer i verden blitt mer ulike enn for 30 år siden. Selv de mest likestilte samfunnene opplever en asymmetrisk og urettferdig vekst. Det betyr at omtrent 3,5 milliarder urbane innbyggere i dag lever på steder der tilgang til makt, ressurser, muligheter og inntekt blir stadig mer begrenset. La meg kommentere:
Ulikhet
Forhold i verden blir stadig mer ulike og skjevfordelte. Ulikhet er ikke et frosset bilde på et gitt tidspunkt. Det er en trist, bevegelig film der nye muligheter, som innovasjoner og bruk av ny teknologi, blir dominert av en gruppe på bekostning av flertallet. Det dreier seg ikke bare om en differensiert tilgang til fordeler, men om manglende hensikter og evne til å fordele.
Urettferdighet
Det er ikke bare et teoretisk begrep, men formet en virkelighet med ansikter som lider. Flere, samtidige og sammenhengende globale kriser – klimaendringer, covid-19-pandemien, konflikt, energi, mat og levekostnader – har forverret eksisterende ulikheter og tydeliggjør en verden som er preget av urettferdighet. Dette er ikke bare et ord eller en teori, men en dypt forankret praksis og adferd som oppretter murer i stedet for broer, barrierer i stedet for bånd, ulike former for adskillelse som gjenskaper en vedvarende geografi av lidelse for noen. Det minner oss om at «vi alle verken er i samme båt eller i samme storm». covid-19 var for eksempel et røntgenbilde av hvor urettferdig og delt samfunnet vårt er. I mange land døde flere ganger så mange innen etniske minoriteter enn i resten av samfunnet. I noen land hadde arbeiderklassemigranter så mye som opptil 90 prosent av alle infeksjonene. Mens analfabeter og urbane fattige døde av pandemien, ble milliardærer rikere og rikere. Inntektsulikheten var sterkt bestemmende for hvem som døde.
Solidaritet
Covid-19 viste oss en åpenbar kløft. Pandemien er en virkelighet som ikke bare eksponerer oss, men også avslører endeløse muligheter for endring. På høyden av pandemien så vi at grenser utvidet seg, men også at former for isolasjon re-
produserte seg i enkeltpersoner, byer og land. Rousseaus samfunnskontrakt vaklet, og hat og fremmedfrykt oppsto mennesker imellom.
Den nye normalen minner oss om at vi ikke er isolerte øyer, men relasjoner, broer og fortøyninger. Som den persiske poeten Rumi skrev, er dette en oppfordring til å forstå betydningen av å lære å leve i «samløpet av havet og verden», i behovet for å gjenoppbygge et ‘ytre selv’. Å forholde seg til andres virkelighet uten å dømme den.
Covid-19 har i stor grad vært en krise knyttet til sted. Vi må lære å bygge nye kart over nærhet, tetthet og samhørighet, og med dem en ny pedagogikk for det sosiale.
Gater, parker, fellesområder og offentlige områder må igjen kunne eksponere oss for andres plass, for det offentlige, for økologiske og bærekraftige nabolag. En fornyet visjon der følelsen av identitet, tilhørighet og sosial samhørighet kan blomstre.
Motstandsdyktighet
Resiliens er en strategi for å opprettholde status quo. Motstandsdyktighet er et rop om å motstå, absorbere, tilpasse seg og omformes. En invitasjon til å bygge opp igjen – bedre. Dette er en strategi for å redusere risikoen for de mest sårbare menneskene, og for stedene der de bor, slik at de kan motstå fremtidige katastrofer og sjokk. Det er ikke nødvendigvis et rop om endring.
Rousseaus samfunnskontrakt vaklet, og hat og fremmedfrykt oppsto mennesker imellom.
Fremtidens byer med mer rettferdige samfunn må ha en motstandsdyktighet som kan fremme utholdenhet, mer som et lindrende tiltak – kanskje mer enn en virkelig endring som konfronterer strukturell ulikhet og et urettferdig samfunn. Da heller en utviklingsvei med en rettferdighet som deler og en endring som omformer – kjerneelementer for reell utvikling.
Det trengs en ny samfunnskontrakt sammen med empatien som utvider vår verden og skisserer fysiske og sosiale rom der mellommenneskelige relasjoner, sterke institusjoner og en politikk som fremmer en ny solidaritet kan blomstre. En ny idé om motstandsdyktighet.
Se også noen bilder i hovedavisen NY TID.
Moreno er tidligere direktør for forskning og fornying i FNs bosettingsprogram.
Han har for oss stilt noen av sine prisbelønte foto til disposisjon.
