Hellas: Lyspunkter i et hav av elendighet

Over hele det kriserammede Hellas har det vokst frem solidaritetsklinikker som har avgjørende betydning for hundretusenvis av grekere.

FOTO: AFP PHOTO / Angelos Tzortzinis

«Vi ønsker jo vår egen død,» sier Sfyri Evgenia.

Hun snakker på vegne av Metropolitan-klinikken der hun jobber – en av mange solidaritetsklinikker som bidrar med helsehjelp og medisinsk behandling til nødstedte grekere. Tilbudet er gratis, og arbeidet er basert på frivillighet. Klinikkene teller 51 over hele landet, og 20 bare i hovedstadsregionen. De begynte å vokse frem under trykket av den økonomiske krisen og i kjølvannet av den brede protestbevegelsen i 2011.

«Vi krever at helse anerkjennes som offentlig ansvar. Men det er langt frem dit,» sier Evgenia. «De rådende tilstandene inviterer ikke akkurat til at vi skal legge oss selv ned.»

Metropolitans historie begynte høsten 2011, og den er i dag den største av de greske solidaritetsklinikkene. Evgenia viser frem den håndskrevne registreringen av pasientmottak. Det siste navnet på listen er mannen som var innom sent i ettermiddag. Han regnes som pasient nummer 64 622.

«I år har vi  hatt over 1000 besøk hver måned,» forteller hun.

Over 300 frivillige er knyttet til klinikken, deriblant over 100 leger. I tillegg jobber tannleger, farmasøyter og andre grupper av helsepersonell her.

Ingen skal stå alene. Rett innenfor inngangspartiet henger en stor plakat, som med store typer annonserer at «ingen skal stå alene». Det samme slagordet gjennomsyret den store protestbevegelsen i 2011. Året før hadde Hellas’ kreditorer påtvunget grekerne det første memorandumet med dramatiske kutt i offentlige tjenester. Grunnleggende sosiale og demokratiske rettigheter ble satt på båten. Befolkningen protesterte. I to hele måneder okkuperte grekerne hovedgatene i alle de store byene.

«Da bevegelsen ebbet ut, tok vi med oss slagordet inn i våre egne lokalsamfunn og vår egen hverdag,» forteller Evgenia.

Myndighetene forsvant. Hele nabolag var lammet. Tjenester og infrastruktur raknet. Folk opplevde at de ble overlatt til seg selv. Det var fruktbar grunn for høyreekstreme krefter. Nazipartiet Gyllent daggry rykket inn med sine vigilantegrupper og erklærte: «Vi ordner opp for dere.» I noen måneder skiltet nazistene med 17–18 prosents tilslutning på meningsmålingene.

«Vi skjønte at vi er nødt til å organisere oss selv. At vi må stå sammen og ta hånd om felles anliggender i fellesskap, og at vi må bygge på solidaritet og like rettigheter.»

Slik vokste Metropolitan-klinikken frem, og slik oppsto hele den brede bevegelsen av greske solidaritetsgrupper. «Bevegelsen gjør seg gjeldende på mange ulike områder, og vi er en del av den. Alle følger vi de samme prinsippene.» Sfyri Evgenia peker på de ideologiske hjørnestolpene som solidaritetsklinikkene hviler på. De er sentrert rundt anerkjennelse av helse som en grunnleggende menneskerettighet. Organiseringen skjer nedenfra og er den lokale befolkningens eget verk. Arbeidsmåter og beslutningsprosesser tar sikte på å involvere flest mulig. De aksler rollen som motkraft til den sosiale  ekskluderingen og fremmedgjøringen som massearbeidsløshet og store fattigdomsproblemer avler.

Solidaritet er bredde. Praksisen står i skarp kontrast til den økende tendensen til å se på helse som vare. Penger er et ikke-anliggende her – all behandling er gratis og basert på frivillig og ubetalt arbeid.

«Inkludering og fellesskap er også helse,» sier Evgenia. «Både vi som behandler og de som blir behandlet, er rammet av krisen. Vi forstår smerten hos hverandre. Vi gjør de usynlige synlige. Vi prøver å gi håp i en håpløs tid,» sier hun, og fortsetter: «Vi tror på det virkelige meningsinnholdet i solidaritetsbegrepet: at solidaritet er horisontalt, og ikke noe som skjer ovenfra. Vi driver ikke med veldedighet. Forandring er nødvendig, og veldedighet er virkelig ingen kraft i den kampen. Tvert imot.»

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here