Hellas: Lyspunkter i et hav av elendighet

Over hele det kriserammede Hellas har det vokst frem solidaritetsklinikker som har avgjørende betydning for hundretusenvis av grekere.

FOTO: AFP PHOTO / Angelos Tzortzinis

«Vi ønsker jo vår egen død,» sier Sfyri Evgenia.

Hun snakker på vegne av Metropolitan-klinikken der hun jobber – en av mange solidaritetsklinikker som bidrar med helsehjelp og medisinsk behandling til nødstedte grekere. Tilbudet er gratis, og arbeidet er basert på frivillighet. Klinikkene teller 51 over hele landet, og 20 bare i hovedstadsregionen. De begynte å vokse frem under trykket av den økonomiske krisen og i kjølvannet av den brede protestbevegelsen i 2011.

«Vi krever at helse anerkjennes som offentlig ansvar. Men det er langt frem dit,» sier Evgenia. «De rådende tilstandene inviterer ikke akkurat til at vi skal legge oss selv ned.»

Metropolitans historie begynte høsten 2011, og den er i dag den største av de greske solidaritetsklinikkene. Evgenia viser frem den håndskrevne registreringen av pasientmottak. Det siste navnet på listen er mannen som var innom sent i ettermiddag. Han regnes som pasient nummer 64 622.

«I år har vi  hatt over 1000 besøk hver måned,» forteller hun.

Over 300 frivillige er knyttet til klinikken, deriblant over 100 leger. I tillegg jobber tannleger, farmasøyter og andre grupper av helsepersonell her.

Ingen skal stå alene. Rett innenfor inngangspartiet henger en stor plakat, som med store typer annonserer at «ingen skal stå alene». Det samme slagordet gjennomsyret den store protestbevegelsen i 2011. Året før hadde Hellas’ kreditorer påtvunget grekerne det første memorandumet med dramatiske kutt i offentlige tjenester. Grunnleggende sosiale og demokratiske rettigheter ble satt på båten. Befolkningen protesterte. I to hele måneder okkuperte grekerne hovedgatene i alle de store byene.

«Da bevegelsen ebbet ut, tok vi med oss slagordet inn i våre egne lokalsamfunn og vår egen hverdag,» forteller Evgenia.

Myndighetene forsvant. Hele nabolag var lammet. Tjenester og infrastruktur raknet. Folk opplevde at de ble overlatt til seg selv. Det var fruktbar grunn for høyreekstreme krefter. Nazipartiet Gyllent daggry rykket inn med sine vigilantegrupper og erklærte: «Vi ordner opp for dere.» I noen måneder skiltet nazistene med 17–18 prosents tilslutning på meningsmålingene.

«Vi skjønte at vi er nødt til å organisere oss selv. At vi må stå sammen og ta hånd om felles anliggender i fellesskap, og at vi må bygge på solidaritet og like rettigheter.»

Slik vokste Metropolitan-klinikken frem, og slik oppsto hele den brede bevegelsen av greske solidaritetsgrupper. «Bevegelsen gjør seg gjeldende på mange ulike områder, og vi er en del av den. Alle følger vi de samme prinsippene.» Sfyri Evgenia peker på de ideologiske hjørnestolpene som solidaritetsklinikkene hviler på. De er sentrert rundt anerkjennelse av helse som en grunnleggende menneskerettighet. Organiseringen skjer nedenfra og er den lokale befolkningens eget verk. Arbeidsmåter og beslutningsprosesser tar sikte på å involvere flest mulig. De aksler rollen som motkraft til den sosiale  ekskluderingen og fremmedgjøringen som massearbeidsløshet og store fattigdomsproblemer avler.

Solidaritet er bredde. Praksisen står i skarp kontrast til den økende tendensen til å se på helse som vare. Penger er et ikke-anliggende her – all behandling er gratis og basert på frivillig og ubetalt arbeid.

«Inkludering og fellesskap er også helse,» sier Evgenia. «Både vi som behandler og de som blir behandlet, er rammet av krisen. Vi forstår smerten hos hverandre. Vi gjør de usynlige synlige. Vi prøver å gi håp i en håpløs tid,» sier hun, og fortsetter: «Vi tror på det virkelige meningsinnholdet i solidaritetsbegrepet: at solidaritet er horisontalt, og ikke noe som skjer ovenfra. Vi driver ikke med veldedighet. Forandring er nødvendig, og veldedighet er virkelig ingen kraft i den kampen. Tvert imot.»

Samtidig jobber klinikkene tett med andre solidaritetsgrupper. «Når vi ser at pasientene våre har problemer med å skaffe nok mat, sier vi fra til grupper som arbeider med matdistribusjon. Hvis de ikke klarer å betale gjeld og utgifter, og kanskje står i fare for å miste boligen sin, setter vi dem i kontakt med team som kan bistå med gratis juridisk bistand. Slik håndhever vi ‘det utvidede helsebegrepet’,» slår hun fast. «Helse er ikke bare behandling og medikamenter.»

To leger på 80 000 mennesker. Helseklinikkene har hatt avgjørende betydning for hundretusentalls grekere. For mange har det handlet om liv og død. Helsetjenesten i landet har kollapset –  med alvorlige konsekvenser for folkehelsen. Troikaens regime har ført til at helsebevilgningene i 2016 bare utgjør under fire prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP), mot et gjennomsnitt på sju prosent blant eurolandene. Dessuten har det greske bruttonasjonalproduktet sunket med 25 prosent i løpet av kriseårene. Helsebudsjettet er mer enn halvert sammenliknet med bevilgningene i 2009. Samtidig viser beregninger at behovet for helsehjelp har økt med 35 prosent fra 2010 til 2015.

Jeg møter Vasilis Kiriakis. Han er lege og tidligere parlamentsrepresentant for regjeringspartiet Syriza. Tallene han legger på bordet, etterlater et fryktinngytende bilde.

«I 2012 ble 4285 stillinger ledige på greske sykehus, men bare 153 personer ble ansatt. På samme tid viser statistikken at raten mellom innleggelser og utskrivinger var 1:28, forteller han, og fortsetter med å beskrive situasjonen i sin egen hjemby:

«I Lamia er det bare én primærhelsestasjon med ansvar for 80 000 mennesker. Stasjonen er bemannet med to leger. Tidligere var det 14 stillinger.»

Verst er det allikevel at en tredjedel av befolkningen ble fratatt retten til helsetjenester. Finansieringen av de offentlige helsetjenestene i Hellas er i hovedsak basert på et forsikringssystem. Helseforsikringer er knyttet til arbeidsforholdet.  Mistet man jobben, mistet man retten til helsetjenester – og tap av helseforsikring rammer også de andre familiemedlemmene. På samme måte var de mest sårbare henvist til å betale tilnærmet full pris for medisiner – en tung byrde for gamle og syke.

Spedbarns-dødeligheten har økt med 30–40 prosent de siste fem årene.

Folkehelsen lider. De rådende tilstandene har etterlatt seg dype spor i den greske folkehelsen. Både på grunn av omfanget av den økonomiske og sosiale krisen, og på grunn av direkte svikt i helsetjenestene. Spedbarnsdødeligheten har økt med 30–40 prosent de siste fem årene. Dødeligheten blant befolkningen generelt har også steget. Det skyldes blant annet at mange ikke har mulighet til å oppsøke hjelp for alvorlige symptomer, og at pasienter med kroniske lidelser ikke får oppfølging og kontroll. Antallet selvmord i årene 2010–2015 teller 10 000, og representerer en økning på 45 prosent. Depresjonssykdommer rammet 2,9 prosent av befolkningen i 2009, og har steget til 4,7 prosent i dag. Frekvensen av hjerte- og karsykdommer og diabetes har steget betydelig. I u-land er infeksjonssykdommer en vanlig årsak til sykelighet og død, og nå har dette økt kraftig også i Hellas. Antallet hiv-tilfeller har økt kraftig, mens frekvensen av tuberkulose er fordoblet. Nilfeber har gjort sin entré, og for første gang på 40 år har grekerne hatt to utbrudd av malaria som følge av lokal smitte.

Liten tro på forandring. Etter regjeringsskiftet i januar i fjor har mange hatt håp om radikale forandringer. I april i år vedtok parlamentet et lovforslag som tilsynelatende sikrer mennesker uten helseforsikring lik adgang til helsevesenet. Det hilses som et fremskritt blant solidaritetsklinikkene.

«Nå oppfordrer vi pasienter som kommer hit, til i stedet å oppsøke det offentlige helsevesenet,» sier Sfyri Evgenia. Samtidig er skepsisen stor.

Antallet selvmord i årene 2010–2015 teller 10 000, og representerer en økning på 45 prosent.

«Vi følger nøye med, og frykter at mange kommer tilbake til oss. Vi har allerede begynt å merke det,» sier hun.

Den avventende og kritiske holdningen har flere årsaker: «Det viktigste er at ressursene ikke har økt. Vi forventer tvert imot at det vil komme flere nedskjæringer,» sier Christos Sideris. Han er lege og ansvarlig for internasjonale relasjoner på Metropolitan-klinikken. Sideris peker på at regjeringen må administrere det tredje memorandumet den ble presset til å signere i juli i fjor, og at kravene til overskudd på statsbudsjettet vokser fra 0,5 prosent av BNP i år til 3,5 prosent i 2018. Det er på samme tid liten grunn til å tro på vesentlig økonomisk vekst, og kreditorene holder regjeringen i stramme tøyler.

«Nå skal det samme minimaliserte helsevesenet plutselig ta mot ytterligere tre millioner mennesker som tidligere har vært uten rettigheter. Det vi foreløpig har sett fra den nye regjeringen, er for det meste posering og tomme pr-stunts,» forteller han. Bevilgningene til sykehussektoren er nå enda mindre enn i fjor. For grupper med særlig lav inntekt er ordningen med gratis medisiner avviklet. På samme tid vil regjeringens planer om å trekke tilbake provisoriske ordninger for primærhelsetjenestene gjøre situasjonen enda verre neste år.

Idet jeg forlater Metropolitan-klinikken, faller blikket på enda en av plakatene som henger på veggen i inngangspartiet:

«Så lenge kuttpolitikken og brutaliteten består, vil vi fortsette å kjempe.»

---
DEL