Kommentar: Om alle i Cancun var som nordmenn

Norge er en viktig pådriver i Cancun. Dessverre baserer vi våre bidrag på et kvotesystemet som ligger altfor langt fram i tid.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Dette er et bidrag til «Engasjert ytring»-spalten i Ny Tid 05.11.2010. I spalten kommer ulike idealistiske organisasjoner er til orde. De som deltar er: ATTAC Norge, Natur og Ungdom, African Youth, Skeiv Ungdom, Changemaker, Én verden, Framtiden i våre hender, Bellona, Fellesrådet for Afrika, Naturvernforbundet, Leger Uten Grenser.

Miljø. De pågående klimaforhandlingene i Cancun preges av pessimisme. Ingen har tro på noe i nærheten av en forpliktende avtale om utslippskutt. Norge er som vanlig en pådriver for en avtale, men er samtidig blant de største utslipperne. Hadde det ikke vært for vannkraften, bygd ut lenge før klimaproblemet var kjent, ville Norge hatt utslipp på nivå med oljestatene i Midtøsten, og selv med vannkraften slipper vi ut ti ganger mer per innbygger enn kloden tåler.

Hvorfor er det så vanskelig å få til en avtale, når det tilsynelatende er bred enighet om nødvendigheten av store utslippskutt?

To forklaringer er sentrale. For det første mangler det reell betalingsvilje. Finanskrisens har stilt verden overfor utfordringer som både statsledere og velgerne deres oppfatter som mer akutte enn klimakrisen. Folk mobiliserer i gatene mot velferdskutt, lønnskutt og pensjonskutt, mens politikerne er dømt til å bruke ressursene til å forsvare tilliten til banker, valuta og statsfinanser gjennom redningspakker og budsjettkutt. Nøkternt sett er frykten for kutt i allerede vedtatte klimatiltak større enn håpet om nye tiltak.

For det tredje skal man ha en rettferdig avtale. Selv om rettferdighet er bra, blir ønsket om rettferdighet en barriere, når utgangspunktet er at hvert land skal forplikte seg juridisk til en begrensning av sine utslipp. Vanskelighetsgraden blir lett å forstå hvis man oversetter «bindene begrensing» til «utslippskvoter». Dersom utslippene skal halveres, kan den totale kvotemengden få en årlig verdi på mange tusen milliarder kroner. Målsetningen med klimaforhandlingene er altså å i praksis å bli enige om en fordeling av denne enorme «kvoteformuen». I ytterste konsekvens, handler dette om utjevning av den globale urettferdigheten mellom rike og fattige land. Og merk: Det er ingen avstemning her, alle må være enige for at det skal bli en avtale. Modellen klimaforhandlinger bygger på, legger altså opp til at en gjennom konsensus skal fordele enorme verdier mellom land som Kina, USA, Cuba, EU og Burundi. Kvotetilnærmingen gjør det ekstremt vanskelig å komme i mål.

FN-systemet, representert ved UNFCCC-sekretariatets leder Christiana Figueres, har naturligvis innsett dette. Under toppmøtet i Cancun vil det derfor ikke forhandles om forpliktende utslippstak. For å få prosessen på sporet etter fiaskoen i København, fokuseres forhandlingene om enkeltelementer der enighet kan være innen rekkevidde, og da særlig på finansiering av tiltak i utviklingsland, og forebygging av avskoging. Norge, og statsminister Jens Stoltenberg, spiller en positiv rolle på begge disse arenaene, som er viktige, men som dog unnviker det viktigste: Nemlig å redusere utslippene av klimagasser i rike land som Norge, der mesteparten av den oppsamlede CO2-konsentrasjonen i atmosfæren er skapt, og der utslippene fortsatt er flere ganger større enn i Kina, målt per innbygger.

Norge er for så vidt den minste barrieren også her, med vårt klare tilbud om forpliktelser. I 2020 er Norge villig til å redusere vår årlige utslippskvote fra dagens 50 millioner tonn, til cirka 35 millioner. Svakheten ved Norges bidrag her, er at det forutsetter enighet om å etablere det kvotesystemet som man har gitt opp å få til i Cancun. Norge har ikke sagt seg villig til teknologisk å transformere vår økonomi til en lavutslippsøkonomi. Vi har sagt oss villig til å bruke cirka to ukers oljeinntekter til å kjøpe kvoter i et system som kanskje aldri kommer.

Bellona mener Norge bør fokusere på hva vi gjør i mellomtiden, inntil Stoltenbergs perfekte kvotesystem er på plass, fordi denne mellomtiden kan bli svært lang. Bred teknologisatsning i industrien og investeringer i fornybar energi gjennomføres for å nå klimamålene, og tett samarbeid med utviklingsland for å sikre dem tilgang til ren, fornybar energi, utvikling og velferd. Det er klart verden har råd til å løse klimaproblemet, vi må bare ikke gå oss bort i forhandlinger! ■

---
DEL