Bestill høstutgaven her

Frihet, likhet og søsterskap

SOSIALANTROPOLOGEN: Med temaer som tvangsekteskap, barneekteskap, voldtekt og æresdrap har professor Unni Wikan hele livet studert menneskene, men ikke minst – det muslimske. Det har hun fått unngjelde for.

Jeg spør meg hvordan jeg kan portrettere et så rikholdig liv, der jeg forbereder møtet med Unni Wikan (1944–) i hennes loftsleilighet i Oslo. Samtalen om hennes virke som professor i sosialantropologi varer i hele fem timer. Batteriet i filmkameraet går tomt, men lydopptakeren fungerer.

Wikan har selv aldri brukt lydopptaker under sine mange feltarbeider som antropolog i Midtøsten og Asia. Hun har alltid basert seg på å lytte og huske, noe hun mener har gitt en bedre observasjonsevne.

Hennes tilbakevendende temaer relaterer seg stadig til individets frihet: tvangsekteskap, barneekteskap, voldtekt og æresdrap.

Det har blitt mange bøker; før vi møttes, fikk jeg også tilsendt og leste to ennå ikke utgitte manus. I Norge er Wikan eksempelvis kjent for Mot en ny underklasse >(1995) og senere hennes rolle som kjenner av Islam. Etter flere tiår med deskriptive feltarbeider i muslimske land som Egypt og Oman, Indonesia og Bhutan valgte hun hjemme i Norge å bli normativ: Hun kritiserte offentlig norske myndigheters behandling av innvandrere. Hun gikk kontrært ut og hevdet at det måtte stilles høyere krav til innvandrerne – noe hun var overbevist om at var til det beste for dem, og spesielt for muslimske kvinner og barn. Hun støttet deres individuelle rettigheter i motsetning til hva hun i det norske samfunnet anså var en altfor høy toleranse for muslimsk kultur – eksempelvis å godta tvangsekteskap. Det endte med at hun mistet mange venner, ble ignorert av kollegaer på Universitetet i Oslo samt ble stemplet som både rasist og en inspirator for Fremskrittspartiet.

Hjemme blant menneskene i Kairo.

Jeg spør henne nå, nærmere 20 år etter bokutgivelsene Mot en ny underklasse og Generous Betrayal: Politics of Culture in the New Europe (University of Chicago Press, 2002) –  om hvordan hun ser tilbake på reaksjonen:

«Jeg så med ubehag på hvordan innvandrere ble mottatt i Norge. For meg ble de behandlet med lite respekt. Jeg argumenterte som en slags offentlig antropolog mot at man med veldedighet sviktet innvandrere. De økonomiske velferdsgodene viste at myndighetene ikke tok dem seriøst. Å ta dem på alvor er å gjøre sitt ytterste for å få dem i arbeid og lære dem norsk. Altfor mange forble på trygd med dårlige konsekvenser – spesielt for kvinner og barn. Muslimske menn hadde det lettere da de ifølge sin egen kultur kunne bevege seg fritt.»

«Jeg ble normativ – jeg følte en forpliktelse som samfunnsborger.»

For Wikan var det en typisk norsk forventning at «innvandrerbarn skulle adlyde sine foreldres kultur – uansett. Dette var en misoppfattet idé om islam. Jeg visste det, fordi jeg hadde bodd i Midtøsten. Den muslimske kulturen styrket mannens posisjon. Jeg kunne ikke sitte stille og gjøre ingenting. Så jeg ble normativ – jeg følte en forpliktelse som samfunnsborger».

Da Generous Betrayal ble utgitt i 2002, var det 50 prosent frafall av elever med innvandrerbakgrunn i norsk videregående skole, mens etnisk norske elever hadde et frafall på 30 prosent. Innvandrere sto for 70 prosent av innrapportert voldskriminalitet: «Jeg visste at det var viktig å bruke fakta. Jeg skrev først boken Mot en ny norsk underklasse. Da den kom ut i 1995, var både arbeidsledigheten og kriminaliteten blant innvandrerne høy. Men både myndighetene og kolleger på universitetet mente at dette skulle vi ikke snakke om – det kunne gi oss et dårlig image og føre til rasisme.»

Wikans holdning er at respekt er noe du gjør deg fortjent til, ikke noe du automatisk får fordi du kommer fra en annen kultur. Individuelle rettigheter står over de kulturelle – ære skal ikke gi foreldre «rett» til å ta livet av sine barn.

Barnebryllup med 13-Åring I Oman

Som akademiker valgte Wikan derfor offentlig å forsvare enkelte kvinners rettigheter: eksempelvis sangeren Deeyah Khan, som i 1995 ble truet på livet av det pakistanske samfunnet i Norge for sin måte å være på. 16 år gammel ble hun tvunget til å flytte utenlands: «Jeg var den eneste som snakket for henne offentlig – slik jeg ble intervjuet i VG. Norge hadde ikke et klima for å snakke ut, folk var redde for å uttrykke seg. Folk var redde for å si noe til fordel for Deeyah, da det kunne fornærme det pakistanske samfunnet.» Khan har selv fortalt Wikan at hun var den eneste som støttet henne offentlig i 1995.

Wikan ser tilbake og sier: «Jeg følte at jeg ble utstøtt. Holdningene jeg hadde til innvandrere og integrering, var så forskjellig fra flertallets mening. Og selv om jeg som professor elsket å undervise og var populær blant studentene, ble jeg ‘an enemy within’.»

Wikan frarådet dermed studenter som spurte, å ha henne som veileder ved doktorgradssøknader – da det kunne trekke ned. Men det hele ble enda mer alvorlig da hennes engasjerte kritikk av et æresdrap medførte at hun ble truet på livet: «Ja. Jeg levde med drapstrusler.» Og noe beskjemmet forteller hun meg hvor lettet hun ble da den som fremmet truslene, senere ble skutt av politiet i Sverige.

Fattige Egypt

Etter oppveksten på en øy i Nord-Norge, med beksvarte vintre, er hun tydelig på at solen og varmen har drevet henne sørover. Som liten var hun med bestemoren rundt og ga bort klær og mat til folk som ikke hadde noe, så det var kanskje ikke så fremmed for Wikan å gjøre feltarbeid hos de lutfattige i Kairo – som nevnt uten notatblokk eller opptaker. Hun bodde sammen med dem, og observerte. Som hun understreker i samtalene våre, var det deskriptive, selve de observasjonsbaserte beskrivelsene, hennes metode – slik hun overfor sine studenter senere krevde «evidens, evidens, evidens».

Fra årene i Kairo.

I 40 år reiste Wikan stadig tilbake til Egypt som antropolog. Men også som nær venn av menneskene hun bodde sammen med i Kairo – som ga henne dyp kjennskap og kunnskap om hva det er å være muslim. Hun lærte seg arabisk på 70-tallet: «Ja, jeg snakket flytende i løpet av kort tid. Jeg hadde studert det, men man lærer jo ikke å snakke det på universitetet. De menneskene jeg bodde sammen med, ville så gjerne bli forstått, og hjalp meg på en barnlig måte, nærmest slik man tar et barn i hånden. Min arabisk er ‘lavklasse’ dagligtale – nærmest slik man hører i såpeoperaer.»

«Aktelse og respekt er nøkkelverdier i store deler av Midtøsten og Asia.»

Vi hopper til 2011, til den arabiske våren: Wikan er igjen kontrær, der hun er tydelig på at storparten av befolkningen, de fattige egypterne som hun bodde sammen med, ikke var spesielt glade for frihetsrevolusjonen: «De ville ha stabilitet. Det motsatte av autokrati er ikke frihet, men kaos (fitna). For dem var det bedre å leve i et autokrati enn i kaos. Dette er noe vestlige demokratier ikke forstår. Folk ville ha forutsigbarhet – det gjaldt å brødfø familien.»

Da Wikan var i Egypt i 1969, var befolkningen på 44 millioner – i 2011 var den på over 90 millioner. Den gang kunne man – som Wikan har skrevet – kjøpe 60 kilo kjøtt for samme sum som man i 2011 bare fikk 6 kilo for. Hosni Mubarak ble tvunget til å gå av. Etterfølgende president, Mohamed Morsi (Det muslimske brorskap), lovet at han i løpet av 100 dager skulle finne bedre ordninger for brød, bensin, sikkerhet, strømpriser, avfall og trafikkaos. Men intet ble innfridd – og veien til al-Sisis militærkupp ble kort.

Wikan legger til: «Rundt 70 prosent av befolkningen er under 30 år. Ingen har en yngre befolkning enn araberverdenen. Det er stor arbeidsledighet, og lønningene er for dårlige. De har forventninger som ikke innfris.»

Jeg husker selv da jeg som regissør filmet på Tahrir-plassen i Kairo i 2011, omgitt av egyptere som ropte «frihet!» (huriya!). Ifølge Wikan var det heller rettferdighet som var poenget, det er bare det at «ordet adl (rettferdighet) ikke lyder så bra når du roper det ut, så det ble huriya i stedet». Hun påpeker at de ville ha frihet til selv å velge landets ledere, fremfor Mubaraks sønn.

Likhet og storfamilier

I Vesten setter man oftest frihet foran likhet, mens i Midtøsten er det motsatt. Wikan legger til: «Det typisk vestlige frihetsbegrepet henger sammen med individets frihet. Blant muslimer bør frihet for den enkelte alltid tenkes i sammenheng med hva som er det kollektive godet, hva som er bra for familien, for samfunnet. Frihet må være forbundet med respekt.»

Fredrik Barth, sønnen Kim og Unni Wikan i Bhutan

Frihet er altså kontekstuelt. Rekkefølgen i menneskerettighetstanken om «frihet, likhet og brorskap» tolkes her forskjellig. Så hva er egentlig likhet i Midtøsten, når det er tydelig at muslimske menn og kvinner ikke behandles likt? Wikan har arbeidet mye med denne problemstillingen. Interessant nok fremhever hun i sine skrifter betydningen av ekvivalens, mer forstått som en balanse – fremfor å være og ha det samme:

«Likhet er et problematisk konsept. Ekvivalens fungerer bedre i Midtøsten, der menn og kvinner ikke har de samme rettighetene. De er ikke like for loven. Eksempelvis arver kvinnen – datteren – halvparten så mye som brødrene sine. Er det likhet? Nei, ikke fra vårt perspektiv. Likevel vil mange si at det er balansert, siden mannen plikter å sørge for kvinnene. Kvinnen har ingen slik pliktbestemmelse. Derfor trenger han å arve to ganger så mye som henne.»

«I Bhutan hadde de ikke en gang et ord for voldtekt.»

Da jeg selv det siste tiåret reiste med filmkamera rundt i Midtøsten, kom vi stadig inn på den arabiske storfamilien kontra det vestlige individet. Der den enkelte ivaretas av den muslimske familien, kontra den vestlige «eneboeren» med sin egen leilighet, ensomhet og eksistensielle angst: «Ja, jeg har tenkt mye på det de siste årene når jeg har sett på mitt feltarbeid fra midten av 70-tallet. Når jeg drar på besøk, er jeg en del av den utvidede storfamilien. Spesielt i disse dager med korona tenker jeg på disse hjemmene der alle har noen. Vel, folk har jo også sine problemer, og storfamilien kan være forferdelig til tider. Men alle hører hjemme i en større enhet med rett til omsorg.»

Jeg spør om vi dermed har mistet noe i det individuelle Vesten, og svaret er «absolutt!».

Men hvor er da selvbestemmelsen, er det rettferdighet stadig å måtte spørre sine foreldre? «Vel, for dem avhenger det av hvor du er plassert i storfamilien. Og innenfor storfamilien kan det hende du har det bedre som mann enn som kvinne. Du har det kanskje best som eldre kvinne – for med alderen følger respekt. Det er jo ulikheter og misbruk av makt – men alle har en følelse av tilhørighet. Men la meg nå legge til: Det er også steder hvor døtre til og med kan bli drept av sine egne – hvis de ikke overholder storfamiliens regler.»

Omans utvikling

Wikan og hennes mann, den kjente antropologen Fredrik Barth, dro på feltarbeid til Oman i De forente arabiske emirater i 1974 – og reiste stadig tilbake, senest i 2009. Wikan har et bokmanus på 21 kapitler klart, som jeg har fått lese deler av. Oman har en annen historie enn Egypt:

Wikan skriver at Qaboos bin Said tok over som sultan (14. ledd i familierekken) i 1970. Qaboos var «enebarnet» (han hadde en søster) som ble sendt til London for å få utdannelse – en ung mann med musikalsk og estetisk sans. Etter å ha vært på rundreiser i Vesten innledet han som Omans nye sultan ifølge ham selv en evolusjon – ikke revolusjon. I sin regjeringstid moderniserte han Oman – et land med en befolkning på størrelse med den norske. 50 år senere, omtrent da Qaboos døde, lå  Oman helt foran innen araberverdenens utvikling.

Oman var det første landet i Den arabiske golfen der kvinnene fikk stemmerett, i 1994. Noen kvinner ble ministre, og eksempelvis hadde landet en kvinnelig ambassadør til USA. Kvinner kunne etter hvert bestemme selv hvem de ville gifte seg med, beholde sitt etternavn, fikk rett til å eie egen eiendom – og Qaboos moderniserte landets infrastruktur.

«Livet er det som skjer mens du legger andre planer.»

Men til tross for de mange fremskrittene skriver Wikan i sin kommende bok også om at kvinner fremdeles bare har halv betydning som vitne i en rettssak. De må også be sin mann om tillatelse til å reise eller å få pass. Menn har dessuten i Oman, som i Egypt, rett til å gifte seg med flere – polygami kan også inngås uten at eksisterende kone vet om det. Og kvinner kan ikke få utført kirurgi (verken abort eller andre inngrep) uten mannens samtykke.

Med norske øyne virker dette som noe tilbakestående sett fra «landet med like rettigheter», og jeg spør Wikan om kommentar: «Landet ble forandret til et velferdssamfunn. Da jeg gjorde feltarbeid i Sohar og Bahla i Oman på 70-tallet, var det vanlig med barnebruder på rundt 13 år. I dag er kvinners giftealder 24 år. Og eksempelvis er det i dag flere unge kvinner enn unge menn på universitetet i Muscat.» Hva med ulikheten, da, spør jeg: «Det er ikke et så stort problem om du har en forståelsesfull mann. Men mange har ikke det, og polygami er en hjertesorg for mange kvinner.»

Som Wikan skriver, har utviklingen siden 70-tallet likevel vært formidabel: Da var det slaveri med barn, bare tre barneskoler for gutter, to sykehus – og et forbud mot å bruke solbriller eller lytte til radio.

Leser man Wikans bøker og artikler, eller hører hennes foredrag, er de beskrivende eksemplene med kvinner mange. Talende er historien om Fatima, som ble giftet bort 13 år gammel. Til tross for aldersforskjellen oppnådde hun og Wikan sterk kontakt: «Jeg traff henne igjen over 20 år senere. Hun kom og hentet meg med mørke solbriller i en hvit Mercedes – den voksne sønnen måtte sitte i baksetet. Hun var rundt 40 år gammel. Da vi møttes i 1974, var hun 13 og jeg var jeg var 29 – men på samme stadium i livet som nygift. Og året etter var vi begge gravide. Hun betydde mye for meg.»

En annen «søster» var Umm Aisha, en liten kvinne på 150 centimeter – som fikk 12 barn. Wikan og Barth hadde som typiske vestlige bare en sønn. På mitt spørsmål om forskjellen mellom de to, og valget mellom yrkeskarriere eller husmortilværelse, svarer Wikan: «Vel, selvfølgelig, med tolv barn kunne hun ikke ha valgt en profesjonell vei, selv om hun faktisk var godt utdannet. Hun gikk på kveldsskole, lærte å lese og skrive. Hennes mål i livet var å få barn – hun anså det som en belønning fra Gud. Når jeg ser tilbake og tenker på mitt eget liv i dag, mener jeg hun oppnådde minst like mye som jeg gjorde – hvis ikke mer.»

I en alder av 30 ble Umm Aisha enke. Wikan legger til at hun over 80 år gammel nå er «høyt respektert som storfamiliens sentrum – der hun stadig reiser rundt på besøk til dem alle».

Stillhetens metode

Et helt annet tema der vi samtaler i timevis om Vestens holdninger til muslimer, er stillhet: «Det var slående ut på 70-tallet å komme til et arabisk samfunn som Oman, der stillheten hersket. I Egypt og Kairo var det heller ganske bråkete. Men i Oman var de grasiøse, stille – og det er de fortsatt i dag. Vel, med air condition snakker de noe høyere. Og da mange nå har utdannelse, er de mer uttrykksfulle.»

Wikans Bilder Fra Oman

Jeg spør Wikan om hva hun i sitt Oman-manus mener med at «stillheten er gravid med mening». Hun svarer at ifølge forskere er 90 prosent av all kommunikasjon ikke-verbal. Hun forteller: «Som høygravid i Oman i 1975 lærte jeg hvor mye det betydde bare å være til stede, observere og lytte til det usagte. Det samme skjedde deretter nord på Bali, der det ikke-verbale var gjennomgående. Å ha lært ikke-verbal kommunikasjon hjalp også der jeg senere tilbrakte 22 måneder i Bhutan – der stillhet var verdsatt. Disse erfaringene ble enormt viktige for mitt arbeid deretter.»

Et annet tema for Wikan er aktelse («deference») og respekt. Men kan vi virkelig ta til oss noe av dette stilltiende i vår mediedominerte utilitaristiske vestlige verden? «Det er et viktig spørsmål. Aktelse og respekt er nøkkelverdier i store deler av Midtøsten og Asia. Det er en måte å være i verden på, med mindre vekt på selvhevdelse. I Midtøsten er respekt også knyttet til gjestfrihet, og det å behandle en gjest med verdighet.»

Wikans Bilder Fra Oman

I Bhutan arbeidet Wikan for UNICEF. Da hun oppsøkte Bhutans myndigheter med urovekkende rapporter om en rekke voldtekter av jenter på skolene rundt i distriktene, ble hun avvist. Der hadde de ikke engang et ord for voldtekt. Mer «stilltiende» fortalte hun heller en enkelthistorie – og ble møtt med forståelse: «Dette endret faktisk lovene i Bhutan. Det lærte meg å snakke med politikere. Uten en slik bakgrunn hadde jeg muligens ikke gjort hva jeg gjorde senere i Norge.»

Wikan og Barth – alle reisene

Interessant er det hvor mye antropologisk akademisk kunnskap kan bidra med politisk – slik både Wikan og Barth har brukt hele livet på å beskrive, tolke og debattere? Eksempelvis, slik Wikan forteller, forsøkte Barth fra Afghanistan å få myndighetene til å se det andre mennesket, å forstå kulturen – men til ingen nytte. Afghanistan-krigen brøt ut og vedvarte med Norges deltakelse. Jeg lurer på om det gjør henne motløs, og hun ser på meg, fremdeles med noe trass i øynene.

Jeg lurer også på hvordan det var for ekteparet å reise sammen – kanskje noe eventyrlig? En eksotisk øy ute i Det indiske hav? Regnskogene i Papua Ny-Guinea? Svaret jeg får, er: «Vi var gift, og vi var antropologer, med mange gode diskusjoner ved middagsbordet. Vi hadde også noe ekstraordinært fordi det er uvanlig at et par er så sammensveiset profesjonelt.»

Han var 16 år eldre, var hun hans student? «Han var på mange måter læreren min, men jeg var aldri student under ham. Vi gjorde mye feltarbeid sammen, men skrev aldri sammen, med ett unntak. Men vi leste hver setning den andre skrev, vi kommenterte alltid engasjert. Ja, det var veldig spesielt.»

Likevel, hvordan opplevdes det hele, gjentar jeg: «Vi dro begge nysgjerrige og undrende ut på feltarbeid i verden. Jeg tror vi aldri fungerte bedre sammen enn når vi reiste. For vi var veldig forskjellige som mennesker, veldig, veldig forskjellige. Men vi begge hadde en lidenskap for reiser – en lidenskap for å lære om mennesker vi traff. Fredrik er kjent for systemteori, men hans lidenskap var som min, for livet til vanlige mennesker og det som skjedde på bakken – fremfor store begreper. Vi måtte forankre våre skrifter, fortolkninger eller forklaringer i faktiske observasjoner der ute.»

Jeg lurer på hvorfor det ordinære i så mange tiår – vanlige mennesker og deres liv og atferd – kunne inspirere så lenge? Kjedet hun seg aldri? «Generelt sett nei, ting skjer alltid.»

Sorg og død

Wikan utførte «sorgstudier» på Bali, med et feltarbeid helt ulikt hva kjente antropologer skrev – som medførte at en slik bok var vanskelig å få utgitt. Vel, ved et foredrag senere ble innsikten plukket opp – hun ble invitert til å undervise ved Harvard, og hennes karriere skjøt fart.

I boken Beyond the Words: The Power of Resonance >(1992) og i et nytt manus jeg fikk lese om sorg, forteller Wikan om balineserne at når de mistet sine kjære, sank de ikke sammen i negative følelser: «Jeg kom til å oppdage at balinesere, når de er i dyp sorg, ler i stedet for å gråte, de sørget med humor og ved å le og tulle. Det var uforståelig. Da jeg først oppdaget det, gikk det imot etablert antropologisk forståelse, og oppdagelsen konfronterte kjente amerikanske Bali-forskere som Clifford Geertz og Margaret Mead.»

«Livet er det som skjer mens du legger andre planer» er et utrykk du kan finne i Wikans skrifter. For 87 år gammel døde Fredrik Barth. Nå blir vår samtale mer personlig i denne femte timen vi har sammen:

«Vel, jeg er enke nå. Da han døde i 2016, følte jeg det som om jeg mistet meg selv. Jeget var borte – denne veldig sterke opplevelsen av at det ikke var noe igjen av meg. Det tok tid å lære å gjenskape en ny type tilværelse. Man skulle ikke trodd at det ville være så vanskelig, for jeg hadde alltid hatt mine egne ting – jeg var antropolog i min egen rett. Likevel, det var ikke halve verdenen min som var borte – hele jeg var borte. Skulle jeg gå inn i et nonnekloster – nei. Tiden gikk, og ting ble bedre. Likevel, jeg er stadig hver dag klar over at han ikke er her lenger.»

Sorg er noe vi alle vil oppleve i livet: «Jeg tror sorg kanskje er menneskets mest grunnleggende følelse. Folk opplever sorg forskjellig, hver død er forskjellig. Men sorg er nok sterkest når det gjelder å skape empati mellom mennesker.»

Wikan har studert religioner som islam og buddhisme, men er selv agnostiker. Jeg spør til slutt 76 år gamle Wikan om hennes eget forhold til døden – selv om hennes mor ble 94 år – og det å miste noen. Hun avslutter vår lange samtale med følgende historie:

«For noen få år siden spurte noen av mine venner i Midtøsten hvorfor jeg ikke ble muslim. Jeg kunne ikke forstå hvorfor de spurte, for det aldri hadde vært et spørsmål – men så ble de insisterende. Og jeg noe krenket. Jeg svarte at det kunne jeg jo ikke, min mann er ikke muslimsk – den gang levde han fortsatt. Svaret var at hvis jeg konverterte, ville nok han gjøre det også. Så protesterte jeg med at min mor heller ikke var muslim. Svaret var igjen at hvis jeg ble muslim, ville hun også bli det. Jeg følte dette presset som ubehagelig. Men så viste det seg: De bekymret seg for at vi alle nå ble gamle, og etter hvert ville dø. Og hvis jeg ikke nå ble muslim, ville vi ikke alle – heller ikke Fredrik og jeg – komme sammen i himmelen.»

Dette portrettet er også grunnlaget for en kommende
dokumentarfilm om Egypt, kalt
The Significance of Justice.

Truls Liehttp:/www.moderntimes.review/truls-lie
Ansvarlig redaktør i Ny Tid. Se tidligere artikler av Lie i Le Monde diplomatique (2003–2013) og Morgenbladet (1993-2003) Se også en del videoarbeid av Lie her.
- Advertisement -spot_img

Du vil kanskje også likeRelaterte
Anbefalte