På femti- og sekstitallet skyllet en bølge av frigjøring over verden. Koloniene klarte endelig å fri seg fra den brutale kontrollen europeiske land hadde utøvd over århundrer. Fremtiden var positiv, demokratiet skulle seire og elvene skulle flyte over av melk og honning. Endelig skulle ressursene som før hadde finansiert aristokratier og forretningsmenn en halv verden unna, komme folket til gode. Som vi nå vet ble dette unntaket heller enn regelen. Det var ikke demokratiet og folket som seiret, det var grådigheten. De tidligere kolonistatene har fremdeles en overflod av ettertraktede naturressurser. Til tross for dette er det i disse områdene man finner de største forskjellene mellom de på toppen og de som sliter. Det er vanskelig å se at dette kunne blitt gjort i samme skala uten villig hjelp fra store multinasjonale selskaper.
Korrupsjon. Ekvatorial-Guinea er ikke et land som automatisk dukker opp når man tenker på rikdom. Det er et land sementert langt nede på nedre halvdel av FNs indeks for menneskelig utvikling, og gjennomsnittslønnen ligger på snaue 240 kroner i måneden. Befolkningen i landet kan ikke forvente å feire sin 50-årsdag, halvparten mangler rent drikkevann og medisinske fasiliteter betegnes som primitive, noe som gjenspeiles ved at landet har verdens fjerde høyeste dødelighet blant barn. Llikevel ligger landet foran land som Japan, Finland, Italia og sin tidligere koloniherre Spania målt i bruttonasjonalprodukt per innbygger. Den demokratisk valgte presidenten som har sittet siden 1979, drar nok gjennomsnittet noe opp med sin imponerende formue på rundt fire miliarder kroner. Denne enorme formuen har presidenten klart å skaffe seg ved å se en annen vei når internasjonale aktører har gått inn i landet for å bringe rikdommen tilbake til Vesten der den hører hjemme, og som vi vet, koster det penger å bestikke presidenter. Ekvatorial-Guinea har blitt beskrevet av Open Society Institute (OSI) som det mest perfekte kleptokratiet i verden, godt hjulpet av amerikanske selskaper som tørster etter de store oljeforekomstene der. Exxon og Marathon Oil har i årevis hatt sterke interesser i landet, og har ved flere anledninger blitt tatt for korrupte handlinger. Førstnevnte ble sågar gjenstand for en granskning av det amerikanske senatet for aktivitetene de utførte der. Granskningen endte med å renne ut i sanden, og Exxon fikk fortsette uforstyrret. Dette er bare ett eksempel på den manglende interessen vestlige statsmakter har i å stoppe en ulovlig praksis – vi trenger jo tross alt ressursene mer enn dem. De to ovennevnte selskapene hadde nok ikke klart å utføre korrupsjon i så stor grad uten en finansiell institusjon som kunne hjulpet til – og det fant de i Hongkong and Shanghai Banking Corporation (HSBC).
Det er dessverre ikke bare penger som blir ranet fra tidligere kolonier, men også blod.
Vesten ser bort. HSBC har lenge vært en favoritt blant store selskaper når de skal gjøre lyssky forretninger, særlig i Afrika. Kontinentets mest korrumperte næring er i henhold til OECD er mineralnæringen, eller gruvedrift. HSBC var her tidlig inne for å gjøre ting enklere for store diamant- og gullhandlere, uten å ha blitt straffet for det i særlig grad. Da det ble avslørt at HSBC fasiliterte forretningsavtaler for De Beers, slik at hvitvasking av bloddiamanter skulle bli lettere, var det ingen vestlige domstoler som tok tak i dette. Hva afrikanske land taper på dette og liknende avtaler, er vanskelig å anslå, men når FN opplyser om at Den demokratiske republikken Kongo tapte i overkant av ti miliarder kroner mellom 2010 og 2012 på gruvedrift til vestlige bedrifter, sier det seg selv at tallet er utrolig høyt. Når man i tillegg anslår at Afrika taper rundt 300 miliarder årlig bare på ulovlige transaksjoner til utenlandske skatteparadiser, er det ikke vanskelig å forestille seg at det totale verditapet bare i Afrika hadde lettet u-landsgjelden betraktelig om man fikk bukt med problemet.
Bloddiamanter. Det er dessverre ikke bare penger som blir ranet fra tidligere kolonier, men også blod. Flere konflikter har blitt finansiert ved at store selskaper har sett sitt snitt til å tjene store summer på å kjøpe naturressurser fra de forskjellige partene i en krig. De mest kjente er kanskje bloddiamantene fra Sierra Leone, Angola og Elfenbenkysten. Den mest grusomme krigen som vestlige selskaper har hjulpet til å finansiere, er allikevel borgerkrigen i Den demokratiske republikken Kongo. Siden 1998 er det anslått at mellom tre og seks millioner mennesker har mistet livet som en direkte følge av konflikten. Denne konflikten kunne ha vart så lenge hvis det ikke hadde vært for vestlige gruveselskapers tørst etter mineraler som brukes i moderne teknologi. Det er ikke usannsynlig at du leser denne kronikken på en datamaskin der mineralene inni den har finansiert partene i denne konflikten, slik at de har kunnet kjøpe våpen fra vestlige våpenhandlere. I Vesten har det blitt gjort lite for å hindre slike og andre overtramp. En mobiltelefon kan dermed ha blitt produsert av små barnehender i Kina ved hjelp av konfliktmineraler fra Den demokratiske republikken Kongo, bare for å kutte kostnader og øke en profittmargin hos folk som allerede har nok penger, men allikevel ikke skjenker konsekvensene av driften en tanke. Den moderne kolonialismen viser seg å være for lønnsom.
Kolonitiden sluttet ikke på sekstitallet, den har bare tatt en annen form.
Folland er styrmann og redaksjonsmedlem i Globaliseringskonferansen, og har skrevet denne kronikken som en opptakt til konferansemøtet «Grenseløs ressursgrådighet» som finner sted 29. oktober kl. 12 på Folkets hus i Oslo. Se også globalisering.no.
