Kolonitiden er ikke over – om bloddiamanter og korrupsjon

GLOBALISERINGSKONFERANSEN: Selv om nykolonialismen ikke diskuteres lenger, betyr det ikke at den er over.

Vehicles drive along a main thoroughfare in the Equatorial Guinea capital Malabo on April 22, 2016. / AFP PHOTO / STR
Jens Folland
Folland er styrmann og redaksjonsmedlem i Globaliseringskonferansen.

På femti- og sekstitallet skyllet en bølge av frigjøring over verden. Koloniene klarte endelig å fri seg fra den brutale kontrollen europeiske land hadde utøvd over århundrer. Fremtiden var positiv, demokratiet skulle seire og elvene skulle flyte over av melk og honning. Endelig skulle ressursene som før hadde finansiert aristokratier og forretningsmenn en halv verden unna, komme folket til gode. Som vi nå vet ble dette unntaket heller enn regelen. Det var ikke demokratiet og folket som seiret, det var grådigheten. De tidligere kolonistatene har fremdeles en overflod av ettertraktede naturressurser. Til tross for dette er det i disse områdene man finner de største forskjellene mellom de på toppen og de som sliter. Det er vanskelig å se at dette kunne blitt gjort i samme skala uten villig hjelp fra store multinasjonale selskaper.

Korrupsjon. Ekvatorial-Guinea er ikke et land som automatisk dukker opp når man tenker på rikdom. Det er et land sementert langt nede på nedre halvdel av FNs indeks for menneskelig utvikling, og gjennomsnittslønnen ligger på snaue 240 kroner i måneden. Befolkningen i landet kan ikke forvente å feire sin 50-årsdag, halvparten mangler rent drikkevann og medisinske fasiliteter betegnes som primitive, noe som gjenspeiles ved at landet har verdens fjerde høyeste dødelighet blant barn. Llikevel ligger landet foran land som Japan, Finland, Italia og sin tidligere koloniherre Spania målt i bruttonasjonalprodukt per innbygger. Den demokratisk valgte presidenten som har sittet siden 1979, drar nok gjennomsnittet noe opp med sin imponerende formue på rundt fire miliarder kroner. Denne enorme formuen har presidenten klart å skaffe seg ved å se en annen vei når internasjonale aktører har gått inn i landet for å bringe rikdommen tilbake til Vesten der den hører hjemme, og som vi vet, koster det penger å bestikke presidenter. Ekvatorial-Guinea har blitt beskrevet av Open Society Institute (OSI) som det mest perfekte kleptokratiet i verden, godt hjulpet av amerikanske selskaper som tørster etter de store oljeforekomstene der. Exxon og Marathon Oil har i årevis hatt sterke interesser i landet, og har ved flere anledninger blitt tatt for korrupte handlinger. Førstnevnte ble sågar gjenstand for en granskning av det amerikanske senatet for aktivitetene de utførte der. Granskningen endte med å renne ut i sanden, og Exxon fikk fortsette uforstyrret. Dette er bare ett eksempel på den manglende interessen vestlige statsmakter har i å stoppe en ulovlig praksis – vi trenger jo tross alt ressursene mer enn dem. De to ovennevnte selskapene hadde nok ikke klart å utføre korrupsjon i så stor grad uten en finansiell institusjon som kunne hjulpet til – og det fant de i Hongkong and Shanghai Banking Corporation (HSBC).

Det er dessverre ikke bare penger som blir ranet fra tidligere kolonier, men også blod.

Saken er åpen for Ny Tids abonnenter. Logg inn i toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

Kommentarer
DEL