Jezidienes skjebne

The Return (Sverige). Regi: Zahavi Sanjavi Yezidi Girls (Nederland). Regi: Reber Dosky Shingal, Where Are You? (Hellas/Østerrike/Belgia). Regi: Angelos Rallis

Flere tusen jezidier er fortsatt i fangenskap hos ISIS, mens andre har flyktet og sliter med traumer. Tre nye dokumentarfilmer belyser situasjonen fra ofrenes, de pårørendes og hjelpernes perspektiv.

En kidnappet kvinne snakker i mobiltelefon med familien sin. Vi ser henne ikke, men hører stemmen hennes, og det samme gjør foreldrene og søsknene. Noen er voksne, andre småbarn, men alle lytter og gråter stille. Kvinnen forteller at det bombes like ved, men at hun ikke er redd, hun ønsker bare at bombene vil treffe huset. «Jeg vil enten dø eller flykte, de behandler oss som dyr.» Hun er jezidi, men ISIS har tvunget henne til å konvertere. De førte mannen hennes bort, og ga henne til en ISIS-kriger. Kvinnene vil flykte, men får ikke med seg barna, som ISIS vil lære opp til soldater og sette inn mot andre jezidier. «Hva slags religion lærer barn opp til å drepe sine egne foreldre?» spør hun retorisk. Stemmen er sterk og klar, med et underliggende raseri, ingen tårer eller jamring.

Det er ikke vanskelig å føle med de tusener av jezidikvinner som ble bortført da ISIS angrep fjellområdet Sinjar i 2014. Noen har greid å flykte eller har blitt frikjøpt av slektninger eller hjelpeorganisasjoner. For andre tar overgrepene ingen ende; slaveauksjoner, tvangsgifte, gjentatte voldtekter. Hva må til for at vi skal ta slike skjebner inn over oss, så de blir mer enn tall i en statistikk? Under årets IDFA, dokumentarfilmfestivalen i Amsterdam, belyste tre ulike filmer temaet gjennom gripende møter med enkeltmennesker.

Løsepenger. Telefonscenen er hentet fra Shingal, Where Are You?, der den greske regissøren Angelos Rallis har besøkt en jezidifamilie som har søkt tilflukt ved en nedlagt kullgruve på den tyrkiske grensen. De kjemper desperat for å få datteren tilbake fra ISIS ved å kjøpe henne fri gjennom ulike mellommenn, noe som kan minne om en labyrintisk kamp mot klokken. Filmtittelens Shingal er ikke datteren, men hjemstedet de flyktet fra og lengter tilbake til. Når de reiser tilbake, viser landsbyen seg å ligge i ruiner.

Jeg skal ikke røpe utfallet av leteaksjonen, men smerten i filmen bærer preg av en situasjon der ingenting er avklart. Flyktningene lever i en mellomtilstand av venting, der de ennå ikke kjenner rekkevidden av hva de må håndtere. Resultatet blir en pendling mellom handlekraft og handlingslammelse, som når et søsken sier lavmælt under telefonsamtalen at det nesten kjennes meningsløst å snakke med søsteren, dersom de ikke kan hjelpe henne. Slike følelser må de skjule for henne, så samtidig forsikrer moren i telefonen at hun ikke skal være redd, hun kommer helt sikkert til å bli reddet.

Medfølelse. I den svenskproduserte dokumentaren The Return tar regissør Zahavi Sanjavi oss med til en mer organisert flyktningleir, der en stor del av de 20 000 menneskene er jezidier. Regissøren har kurdisk bakgrunn, i likhet med filmens hovedperson, den svenske sykepleieren Shilan Atroushi. Hun arbeider som frivillig ved et svenskdrevet sykehus, og vi følger henne på arbeid rundt i leiren.

Hva sier du til enkeltmennesker som har grusomme og hjerteskjærende historier å fortelle? Shilans løsning blir å ta seg tid til å lytte, og være klar til å hjelpe med praktiske problemer. Det er vinter og kjølig gråvær, og slettelandet er tilsynelatende uten vegetasjon som kan binde den våte jorda. Shilan har selv et fysisk handikap, og svinger møysommelig på et bein når hun skritter rundt i gjørma. Rundt henne løper dårlig kledde barn som tøyser og prater og vil tas bilde av sammen med henne, som om hun var en lokal kjendis. Det er fint å se livsgleden deres, selv om mange har sett mødrene bli skutt foran øynene sine, og andre neppe har forstått at foreldrene aldri vil komme tilbake.

Flyktningene lever i en mellomtilstand av venting, der de ennå ikke kjenner rekkevidden av hva de må håndtere.

Traumearbeid. Tettest på gruppen av frigitte kvinner går kortdokumentaren Yezidi Girls, om tre tenåringsjenter (16–18 år) som har tilbrakt flere måneder hos ISIS. Med sine 14 minutter er dette den eneste filmen som nærmer seg jezidienes religiøse praksis. Religionen er monoteistisk, med innslag av islam og kristendom, men også mer esoteriske retninger som zoroastrisme. Det er ikke mulig å bli jezidi ved å konvertere, man er nødt til å fødes inn i religionen. ISIS mener at de har vært muslimer, og regner dem som frafalne, noe som blir et ekstra påskudd for brutalitet.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here