Jezidienes skjebne

The Return (Sverige). Regi: Zahavi Sanjavi Yezidi Girls (Nederland). Regi: Reber Dosky Shingal, Where Are You? (Hellas/Østerrike/Belgia). Regi: Angelos Rallis

Flere tusen jezidier er fortsatt i fangenskap hos ISIS, mens andre har flyktet og sliter med traumer. Tre nye dokumentarfilmer belyser situasjonen fra ofrenes, de pårørendes og hjelpernes perspektiv.

En kidnappet kvinne snakker i mobiltelefon med familien sin. Vi ser henne ikke, men hører stemmen hennes, og det samme gjør foreldrene og søsknene. Noen er voksne, andre småbarn, men alle lytter og gråter stille. Kvinnen forteller at det bombes like ved, men at hun ikke er redd, hun ønsker bare at bombene vil treffe huset. «Jeg vil enten dø eller flykte, de behandler oss som dyr.» Hun er jezidi, men ISIS har tvunget henne til å konvertere. De førte mannen hennes bort, og ga henne til en ISIS-kriger. Kvinnene vil flykte, men får ikke med seg barna, som ISIS vil lære opp til soldater og sette inn mot andre jezidier. «Hva slags religion lærer barn opp til å drepe sine egne foreldre?» spør hun retorisk. Stemmen er sterk og klar, med et underliggende raseri, ingen tårer eller jamring.

Det er ikke vanskelig å føle med de tusener av jezidikvinner som ble bortført da ISIS angrep fjellområdet Sinjar i 2014. Noen har greid å flykte eller har blitt frikjøpt av slektninger eller hjelpeorganisasjoner. For andre tar overgrepene ingen ende; slaveauksjoner, tvangsgifte, gjentatte voldtekter. Hva må til for at vi skal ta slike skjebner inn over oss, så de blir mer enn tall i en statistikk? Under årets IDFA, dokumentarfilmfestivalen i Amsterdam, belyste tre ulike filmer temaet gjennom gripende møter med enkeltmennesker.

Løsepenger. Telefonscenen er hentet fra Shingal, Where Are You?, der den greske regissøren Angelos Rallis har besøkt en jezidifamilie som har søkt tilflukt ved en nedlagt kullgruve på den tyrkiske grensen. De kjemper desperat for å få datteren tilbake fra ISIS ved å kjøpe henne fri gjennom ulike mellommenn, noe som kan minne om en labyrintisk kamp mot klokken. Filmtittelens Shingal er ikke datteren, men hjemstedet de flyktet fra og lengter tilbake til. Når de reiser tilbake, viser landsbyen seg å ligge i ruiner.

Jeg skal ikke røpe utfallet av leteaksjonen, men smerten i filmen bærer preg av en situasjon der ingenting er avklart. Flyktningene lever i en mellomtilstand av venting, der de ennå ikke kjenner rekkevidden av hva de må håndtere. Resultatet blir en pendling mellom handlekraft og handlingslammelse, som når et søsken sier lavmælt under telefonsamtalen at det nesten kjennes meningsløst å snakke med søsteren, dersom de ikke kan hjelpe henne. Slike følelser må de skjule for henne, så samtidig forsikrer moren i telefonen at hun ikke skal være redd, hun kommer helt sikkert til å bli reddet.

Medfølelse. I den svenskproduserte dokumentaren The Return tar regissør Zahavi Sanjavi oss med til en mer organisert flyktningleir, der en stor del av de 20 000 menneskene er jezidier. Regissøren har kurdisk bakgrunn, i likhet med filmens hovedperson, den svenske sykepleieren Shilan Atroushi. Hun arbeider som frivillig ved et svenskdrevet sykehus, og vi følger henne på arbeid rundt i leiren.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

---
DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.