En kidnappet kvinne snakker i mobiltelefon med familien sin. Vi ser henne ikke, men hører stemmen hennes, og det samme gjør foreldrene og søsknene. Noen er voksne, andre småbarn, men alle lytter og gråter stille. Kvinnen forteller at det bombes like ved, men at hun ikke er redd, hun ønsker bare at bombene vil treffe huset. «Jeg vil enten dø eller flykte, de behandler oss som dyr.» Hun er jezidi, men ISIS har tvunget henne til å konvertere. De førte mannen hennes bort, og ga henne til en ISIS-kriger. Kvinnene vil flykte, men får ikke med seg barna, som ISIS vil lære opp til soldater og sette inn mot andre jezidier. «Hva slags religion lærer barn opp til å drepe sine egne foreldre?» spør hun retorisk. Stemmen er sterk og klar, med et underliggende raseri, ingen tårer eller jamring.
Det er ikke vanskelig å føle med de tusener av jezidikvinner som ble bortført da ISIS angrep fjellområdet Sinjar i 2014. Noen har greid å flykte eller har blitt frikjøpt av slektninger eller hjelpeorganisasjoner. For andre tar overgrepene ingen ende; slaveauksjoner, tvangsgifte, gjentatte voldtekter. Hva må til for at vi skal ta slike skjebner inn over oss, så de blir mer enn tall i en statistikk? Under årets IDFA, dokumentarfilmfestivalen i Amsterdam, belyste tre ulike filmer temaet gjennom gripende møter med enkeltmennesker.
Løsepenger. Telefonscenen er hentet fra Shingal, Where Are You?, der den greske regissøren Angelos Rallis har besøkt en jezidifamilie som har søkt tilflukt ved en nedlagt kullgruve på den tyrkiske grensen. De kjemper desperat for å få datteren tilbake fra ISIS ved å kjøpe henne fri gjennom ulike mellommenn, noe som kan minne om en labyrintisk kamp mot klokken. Filmtittelens Shingal er ikke datteren, men hjemstedet de flyktet fra og lengter tilbake til. Når de reiser tilbake, viser landsbyen seg å ligge i ruiner.
Jeg skal ikke røpe utfallet av leteaksjonen, men smerten i filmen bærer preg av en situasjon der ingenting er avklart. Flyktningene lever i en mellomtilstand av venting, der de ennå ikke kjenner rekkevidden av hva de må håndtere. Resultatet blir en pendling mellom handlekraft og handlingslammelse, som når et søsken sier lavmælt under telefonsamtalen at det nesten kjennes meningsløst å snakke med søsteren, dersom de ikke kan hjelpe henne. Slike følelser må de skjule for henne, så samtidig forsikrer moren i telefonen at hun ikke skal være redd, hun kommer helt sikkert til å bli reddet.
Medfølelse. I den svenskproduserte dokumentaren The Return tar regissør Zahavi Sanjavi oss med til en mer organisert flyktningleir, der en stor del av de 20 000 menneskene er jezidier. Regissøren har kurdisk bakgrunn, i likhet med filmens hovedperson, den svenske sykepleieren Shilan Atroushi. Hun arbeider som frivillig ved et svenskdrevet sykehus, og vi følger henne på arbeid rundt i leiren.
Hva sier du til enkeltmennesker som har grusomme og hjerteskjærende historier å fortelle? Shilans løsning blir å ta seg tid til å lytte, og være klar til å hjelpe med praktiske problemer. Det er vinter og kjølig gråvær, og slettelandet er tilsynelatende uten vegetasjon som kan binde den våte jorda. Shilan har selv et fysisk handikap, og svinger møysommelig på et bein når hun skritter rundt i gjørma. Rundt henne løper dårlig kledde barn som tøyser og prater og vil tas bilde av sammen med henne, som om hun var en lokal kjendis. Det er fint å se livsgleden deres, selv om mange har sett mødrene bli skutt foran øynene sine, og andre neppe har forstått at foreldrene aldri vil komme tilbake.
Flyktningene lever i en mellomtilstand av venting, der de ennå ikke kjenner rekkevidden av hva de må håndtere.
Traumearbeid. Tettest på gruppen av frigitte kvinner går kortdokumentaren Yezidi Girls, om tre tenåringsjenter (16–18 år) som har tilbrakt flere måneder hos ISIS. Med sine 14 minutter er dette den eneste filmen som nærmer seg jezidienes religiøse praksis. Religionen er monoteistisk, med innslag av islam og kristendom, men også mer esoteriske retninger som zoroastrisme. Det er ikke mulig å bli jezidi ved å konvertere, man er nødt til å fødes inn i religionen. ISIS mener at de har vært muslimer, og regner dem som frafalne, noe som blir et ekstra påskudd for brutalitet.
Kurdisk-nederlandske Reber Dosky har fått lov til å filme i Lalish, jezidienes åndelige sentrum. Vi får glimt av flere ritualer, men uten at betydningen blir forklart. Jentene går inn i et rom og kysser dørkarmen, de løsner en knute på et stoff og kysser snippen, eller tar imot en tøybylt som kastes til dem, kysser den og kaster den videre. Ritualene virker rolige, nærmest meditative, som fylt av en hengivelse basert på handling, ikke argumentasjon.
Hos ISIS ble jentene tvunget til å konvertere til islam, og det er sterkt å se hvor takknemlige de er over å bli innlemmet i samfunnet igjen. Tradisjonelt har jezidikvinner blitt utstøtt etter seksuelt samkvem med en mann utenfor religionen, men omfanget av den siste tragedien har fått de religiøse lederne til å gå sammen om å sette skikken til side.
Fortrolighet. Alle de tre filmene har mannlig regissør, noe som kunne ha blitt en utfordring når det gjelder å få frem skambelagt informasjon. Tydeligst blir dette i Yezidi Girls, der ingen av de tre jentene svarer direkte på spørsmålet om de er blitt utsatt for seksuelle overgrep, men bare stirrer sjenert i bakken. Denne filmen har snarere sin styrke i en forsiktig livsglede, når vi ser jentene i hvite, lette hodeslør glemme seg selv i spontane smil.
I The Return er hovedpersonen Shilan Atroushi en uvurderlig tilgang, som vekker tillit med sin åpne hjertevarme. Flyktningenes hverdag blir konkret og levende når vi hører hva hun spør om og legger vekt på, enten det handler om å formane en jente i flipflops å bruke skikkelige sko i kulda for ikke å bli syk, eller forklare en deprimert enkemann og far at han ikke burde stenge seg inne i teltet hele dagen. Til slutt tar hun ham selv med på en spasertur i gjørma, frem og tilbake mellom teltrekkene.
I den mer nøytralt observerende Shingal, Where Are You? er det moderne teknologi som formidler betroelsene til oss. Det er ikke vanskelig å leve seg inn i familiens maktesløshet, der de må sitte og høre på den bortførte jenta uten å vite hvor hun er eller om de får se henne igjen. Aldri har jeg sett et mer hjerteskjærende bilde på tvetydigheten mellom nært og fjernt, reelt og uvirkelig i dagens digitale kommunikasjon. Der filmen forøvrig blir en litt for lang reise gjennom dystre indre og ytre landskap, er telefonscenen sterk nok til å bære prosjektet alene.
Gummistøvler. Jezidiene kan i dag være Midtøstens mest forfulgte folkegruppe, og står i fare for å bli fullstendig utryddet i området. Det er ikke første gang de lider i en regional konflikt – selv regner de ISIS-angrepet som det 74. folkemordet som har rammet dem. Fra tidligere finnes det større eksilgrupper i Europa, fremfor alt i Tyskland, som også har et bibliotek og et akademi for jesidiske kulturstudier i Hannover. Også England, Frankrike og Sverige har synlige jezidi-minoriteter. Det totale antallet jezidier i verden er uklart, men anslagene varierer mellom 200 000 og 2 millioner.
Det vi mister i et folkemord, er ikke utelukkende menneskeliv, men også unike tankesett og levemåter.
At jezidiene blir gjenstand for film og skriverier kan bidra til å sette dem på kartet som gruppe, og minne oss på at det vi mister i et folkemord, ikke utelukkende er menneskeliv, men også unike tankesett og levemåter. Slik sett er det viktig at filmene ikke legger ensidig vekt på lidelsesaspektet, selv om dette vekker en fellesmenneskelig empati. Alle de tre filmene inneholder sterke enkeltscener, men som historiefortelling fremstår The Return som den mest helstøpte. Årsaken ligger i den samme håpefulle jordnærheten som dikterte den unge sykepleierens betingelse for å bli med i filmen: at filmteamet donerte 600 par gummistøvler til flyktningene i den sølete leiren.
