Klasseskillene i verden har ikke akkurat blitt mindre de siste årene, noe som også gjenspeiles i både spillefilmer og tv-serier. Her hjemme har NRK-serien Exit av Øystein Karlsen stor suksess med sin skildring av unge, styrtrike og totalt skruppelløse finansakrobater, hvor det også gjøres et poeng ut av deres (mis-)bruk av asiatiske aupairer, mens britiske Ken Loach deltok i hovedkonkurransen på årets Cannes-festival med sin nye film Sorry We Missed You, som har premiere på norske kinoer nå i november. Her forteller den gamle sosialrealist-traveren om den relativt nye arbeidssituasjonen hvor man hyres inn som «konsulent» istedenfor som lønnsmottaker, i dette tilfellet som pakkebud med ansvar for egen varebil og alle andre former for utgifter.
Kanskje ikke helt ulikt betingelsene Foodora-budene nylig gikk til streik mot, uten at jeg skal påstå at Foodora har vært like utnyttende som det fiktive (men ikke nødvendigvis utroverdige) selskapet i Loachs film.
Postapokalyptisk
Årets vinner av Gullpalmen i Cannes var imidlertid den sørkoreanske filmskaperen Joon-ho Bongs Parasitt, som er åpningsfilm på Film fra Sør-festivalen i Oslo denne måneden. (Filmen får for øvrig ordinær kinopremiere i slutten av januar.) Joon-ho Bong har gjort seg bemerket med blant annet The Host (2006), som er en svært underholdende monsterfilm med langt mer sjarm og lekenhet enn man finner i de sammenlignbare nyeste Godzilla-filmene.
Det virkelig store gjennombruddet hans kom med den internasjonale produksjonen Snowpiercer fra 2013, en postapokalyptisk science-fiction-fabel med et klart klimabudskap og tydelig inspirasjon fra filmskaperen Terry Gilliam, og med navn som Chris Evans, Tilda Swinton, John Hurt og Ed Harris på rollelisten.
Filmens handling utspilte seg på et langt tog i konstant bevegelse, hvor de formodentlig eneste gjenlevende menneskene oppholdt seg etter at Jorden har blitt et ubeboelig isøde – organisert i et ekstremt, nytt klasseskille.
Hvitaktige løgner
Klasseperspektivet er også sterkt tilstedeværende i Joon-ho Bongs nyeste film. Parasitt handler om en dårlig stilt sørkoreansk familie bestående av mor, far og to voksne barn. I den trange kjellerleiligheten sin prøver de å få endene til å møtes ved å brette pizzaesker for en hentematkjede. Da sønnen blir tipset om en rik familie som trenger en betalt studieveileder til tenåringsdatteren sin, får han jobben ved blant annet å forfalske en attest på utdannelsen han har planer om å ta.
Snart ser han muligheter for å få sine øvrige familiemedlemmer hyret inn til å utføre ulike tjenester for den bemidlede husstanden, gjennom det som etter hvert tar mer form av rollespill enn av hvitaktige løgner.
Parasitt er en film som tar en rekke uventede vendinger – særlig når man tror man har
skjønt hvor det bærer hen.
Noe mer skal ikke sies om handlingen, da Parasitt er en film som tar en rekke uventede vendinger – særlig når man tror man har skjønt hvor det bærer hen. Selv visste jeg svært lite om innholdet i filmen da jeg så den på Bergen Internasjonale Filmfestival nylig, og takket meg selv i etterkant for å ha lest meg skammelig lite opp på en Gullpalme-vinner fra Cannes. Men man kan så absolutt tillate seg å entre kinosalen med høye forventinger – om en film som strengt tatt ikke minner om så mange andre.
Joon-ho Bong tok også opp aktuelle politiske temaer i sin forrige film Okja (2017), som handlet om et multinasjonalt selskap som utvikler «naturlige» supergriser for kjøttindustrien. Også denne ble valgt ut til hovedkonkurransen i Cannes, og er nå tilgjengelig på Netflix her hjemme.
Sosial satire
Parasitt inneholder noen fabel-lignende elementer av typen Joon-ho Bong rendyrket i Snowpiercer, men ligger langt tettere opp til dagens virkelighet. I likhet med Ken Loachs Sorry We Missed You kan filmen ses som en kritisk kommentar til den moderne, klassedelte økonomiske virkeligheten. Men der Loach gjør det på sitt sedvanlige, sosialrealistiske vis – som det vel å merke ikke er noe galt med, utover at Sorry We Missed You tidvis blir overtydelig i sin formidling av budskapet – kan Parasitt best beskrives som en sosial satire. Vel å merke med elementer av både komedie, thriller og drama, i en overraskende velfungerende sjangerblanding. Filmens skildring av en moderne underklasse har dessuten klarere paralleller til aupairene i Exit (og i de mange bemidlede hjem rundt om i verden) enn til de innleide «konsulentene» i Loachs film.
Regissøren og hans fotograf Kyung-pyo Hong understreker forskjellene mellom den rike familiens luksusvilla og den stusselige kjellerleiligheten gjennom sin ulike visuelle tilnærming til de to innspillingsstedene. Og etter hvert faller et nærmest bibelsk regn, både som en slags syndeflod og som en påminnelse om at heller ikke naturen er særlig tilfreds med tingenes tilstand. Men det er uansett menneskene som gis ansvaret for det hele, i et system hvor forskjellene mellom dem synes å ha fått et preg av naturlighet.
Parasitt er åpningsfilm på årets Film fra Sør-festival, som arrangeres 7.–17. november i Oslo 2019. Filmen får ordinær norsk kinopremiere 31. januar 2020.
Film fra Sør viser Parasitt og Joon-ho Bong-filmer i årets digitale festival.
