Den iranske filmregissøren Mohammad Rasoulof har i flere år møtt sterk motstand fra hjemlandets myndigheter, som har idømt ham fengselsstraffer så vel som utreise- og arbeidsforbud. Ikke desto mindre kommer han jevnlig med nye filmer. Og der mange andre av Irans filmskapere har blitt mestere i antydningens og allegoribrukens kunst, er samfunnskritikken blitt stadig tydeligere i Rasoulofs filmer.
Filmene hans velges som regel ut til verdens viktigste festivaler og har blitt belønnet med flere priser i Cannes. Hans nyeste spillefilm Det finnes ingen djevel, som vises digitalt i hovedkonkurransen på Film fra Sør-festivalen før den etter planen får ordinær kinopremiere på nyåret, vant Gullbjørnen under Berlin Internasjonale Filmfestival tidligere i år. Rasoulof selv kunne ikke være til stede på festivalen, slik han også ble forhindret i å reise til Film fra Sør for tre år siden.
Fortellinger om dødsstraff
Det finnes ingen djevel er en antologifilm, i den forstand at den består av fire separate fortellinger som alle omhandler dødsstraff. Rasoulof valgte dette formatet fordi kortere innspillingsperioder gjorde det lettere å unngå sensuren og restriksjonene han er pålagt og filme i det skjulte. Det ga ham samtidig muligheten til å belyse flere ulike sider av temaet. De fire episodene – eller novellefilmene, om man vil – er til dels også sjangermessig forskjellige, men Det finnes ingen djevel er like fullt en imponerende helstøpt film.
Jo mindre man vet om handlingen i segmentene, jo sterkere opplevelse vil man ha når man ser filmen, så jeg skal avstå fra å gjengi plottene. Det tar dessuten nokså lang tid før selve temaet etableres, da dette først skjer i en overraskende vending på slutten av den første fortellingen. Denne scenen, som jeg vel allerede har røpet at baserer seg på tilbakeholdt informasjon, bekrefter også med tydelighet at dette er en film av en meget begavet filmforteller.
Noen mener at man har en moralsk forpliktelse til å nekte å utføre en slik handling, også i et utpreget autoritært samfunn som Iran.
Kvaler og prinsipper
Det finnes ingen djevel handler ikke direkte om dem som dømmes til døden, ei heller om dem som idømmer folk dødsstraff. Isteden konsentrerer filmen seg om menneskene som settes til å utføre eksekusjonene, som å fjerne stolen til den som skal henges. Ofte er disse vernepliktige soldater, unge menn som vil få betydelige vanskeligheter om de ikke utfører oppgaven som vil medføre at et annet menneske mister livet. Noen gjemmer seg bak at man kun utfører ordre, samt at den dømte formodentlig har gjort seg fortjent til straffen – mens for andre er kvalene nærmest ulidelige. Og noen mener at man har en moralsk forpliktelse til å nekte å utføre en slik handling, også i et utpreget autoritært samfunn som Iran.
Om man nekter, innebærer det at man overlater den ubehagelige oppgaven og de samme kvalene til en annen isteden – og til slutt vil henrettelsen uansett bli gjennomført. Med mindre alle vil holde fast ved det samme prinsippet, naturligvis, noe som sant å si er lite sannsynlig. Prinsippfasthet har kanskje ikke rom for den typen sannsynlighetsvurderinger, men også dette blir en del av samvittighetskvalene.
Ondskapens banalitet
Med sine til dels svært ulike fortellinger og sitt kyndige grep om historiefortelling kan Det finnes ingen djevel gi assosiasjoner til nittitallsklassikeren Pulp Fiction, men her er Quentin Tarantinos postmoderne lekenhet og «kulhet» erstattet med et viktig og stadig aktuelt tema. Fortellingene inneholder flere ekko av den opprivende talen om bøddelens virke fra Jens Bjørneboe#s Kruttårnet, som i en noe forkortet form var inkludert i sceneoppsetningen av Bestialitetens historie på Det Norske Teatret i høst. Vel så relevant er Hannah Arendts beskrivelse av det hun kalte ondskapens banalitet, et tema som slås an allerede i skildringene av dagligliv i filmens første segment.
Det finnes ingen djevel omhandler både mennesker som mer eller mindre avfinner seg med bøddeloppgaven, og mennesker som nekter å utføre den. Til sammen utgjør filmen et sterkt innlegg mot dødsstraff generelt så vel som mot Irans mange statlige henrettelser. Den er imidlertid også en kompleks og tankevekkende beskrivelse av å leve i et totalitært samfunn, og da Iran spesielt.
Djevelen i systemet
«Folk er enten undertrykt, eller så er de undertrykkere», uttalte en av rollefigurene i Rasoulofs forrige spillefilm Mannen mot strømmen, med internasjonal tittel A Man of Integrity. Den fikk han tillatelse til å lage under forutsetning av at filmen ikke skulle være altfor dyster, og handler om en mann som kjemper mot å la seg korrumpere i et gjennomkorrupt samfunn. Sitatet oppsummerer mye av filmens budskap og er også relevant for Det finnes ingen djevel. I den nye filmen er imidlertid gråsonene flere, ikke minst i situasjonene hvor de undertrykte pålegges å utføre undertrykkernes skitneste oppgaver. Den kafkaske følelsen av fremmedgjorthet overfor systemet er dessuten fremtredende i begge filmene.
Om det ikke finnes noen djevel, må det være fordi man pulveriserer eller fraskriver seg ansvaret for ondskapen – uten at det er hva filmen egentlig formidler. Mohammad Rasoulof synes fortsatt å tale de prinsippfastes sak, også når det er tilnærmet umulig å holde fast på sin moralske integritet. Forhåpentlig vil han ikke la seg stanse, ei heller etter denne filmen.
Det finnes ingen djevel vises i hovedkonkurransen på Film fra Sør, som arrangeres digitalt fra 26. november til 6. desember. Filmen får ordinær kinopremiere i januar.