Hellas – fascismen jubilerer. Norge bærer et tungt medansvar

Orientering 1. mai 1968

I ett år har fascismen rådd i Hellas. 21. april 1968 sitter oberstjuntaen fastere i sadelen enn den gjorde etter 21. april 1967. Ikke fordi det greske folket har sluttet opp. Den ro som hersker i Hellas, er den ro som i diktaturstater er basert på rå makt, på soldater, på våpen og terror. Noen av regimets motstandere er sluppet løs fra fengslene, bl. a. den verdenskjente komponisten Mikis Theodorakis og Andreas Papandreou, like verdenskjent og framstående embetsmann i Kennedys administrasjon. Dette er ikke ofre på demokratiets og humanismens alter, men forsøk på å skape seg alibi i utlandet. De kretser utenfor Hellas som av militære og økonomiske i grunner satser på fascistjuntaen, ønsker de mest skjemmende skampletter fjernet. Løslatelsen av Papandreou har for øvrig en annen og vesentlig side: Juntaen ville før eller senere bli tvunget til å stille Papandreou for retten etter de fabrikkerte anklager i den såkalte Aspida-saken. Særlig etter at hovedvitnene i saken flyktet til utlandet og avslørte at deres vitnemål var avgitt under press, ville rettssaken endt med skandale for juntaen.

Fengsel og tortur. Tusener sitter ennå fengslet, antagelig cirka 10 000. Regimets tall var 2000, likevel oppga det før 21. april at 3000 var gitt amnesti (Personer med dommer under 6 måneder). De tidligere borgerlige statsministre Georgis Papandreou og Kanellopoulos sitter i husarrest i Athen, alle virkelig radikale politikere, f. eks. ledere og tilhengere av SFs broderparti, EDA, frister ennå en kummerlig tilværelse i konsentrasjonsleirene på øyene Yaros, Leros, osv. Disse fangers skjebne er det ingen innflytelsesrike kretser utenfor Hellas som bekymrer seg om, disse er det ikke en tilstrekkelig sterk belastning for regimet fortsatt å holde innesperret. Daglig er disse fanger utsatt for, ifølge Amnesty International, seksualtortur, elektrisk sjokkbehandling, uttrekking av negler, pumping av vann i ofrene til de er myke nok til å gi opp.

Folkeavstemning nå – en farse. Juntaen varsler folkeavstemning til høsten om ny konstitusjon. En folkeavstemning under disse forhold er en farse, og det blir selvsagt ingen konstitusjon som gir grunnlag for demokrati. Fascistjuntaen skal stille betingelsene for politisk virksomhet, vurdere personene og partiene og deres rettigheter. Vil juntaen lykkes med denne taktikk overfor omverdenen?

I min første artikkel etter besøket i Athen i august i fjor skrev jeg blant annet:

«Enten det blir et varig eller kortvarig diktatur av den nåværende type, kommer konservative og liberale politikere til å bli sluppet ut av fengslene. Hellas vil nok, kanskje snart, vende tilbake til så «demokratiske tilstander» som i perioden fra 1949 til nærmere 60-åra, med tusener av politiske fanger, på Yaros og i andre leire. Vil verdensopinionen igjen bli taus? Vil de fleste av dem som i dag oppriktig harmes over forholdene i Hellas, slå seg til ro med at «det er blitt bedre i Hellas selv om det riktignok ikke har vår form for demokrati»? Å fortsatt slå seg til ro med at det er USA som til enhver tid bestemmer graden av demokrati og frihet i land over hele verden.»

NATO og USA holder regimet oppe. Denne problemstilling er ikke blitt mindre aktuell. Det vestlige «demokratiet» er i ferd med å seire i Hellas like effektivt som det seiret med Truman-doktrinen og amerikanske tropper i 1949. Jeg regner med at regimet ville pynte mer på diktaturets fasade enn det har gjort. Det har vist seg å være unødvendig. NATO-rådet avviser blankt å drøfte situasjonen i Hellas. Ingen «innblanding i interne forhold». Om det er fascistiske forhold er likegyldig for det NATO som praler med at det er et vern for demokrati og frihet.

Det tales om Norges innsats for Hellas. Det eneste Norge har gjort av betydning var å være med på en aksjon gjennom Europa-rådet. Det endte med at Europa-rådet etter ni måneders fascisme gav regimet en frist til 1. januar 1969, angivelig for å gjeninnføre parlamentarismen. I virkeligheten gav det juntaen tid til å befeste diktaturet. Hellas er NATO-medlem som før, med alle rettigheter, og på den greske nasjonaldag 25. mars erklærte USAs regjering at den er fornøyd med utviklingen i Hellas og bekjentgjorde at våpenleveransene ville bli gjenopptatt for fullt. Sammen med Vest-Tyskland (og også utenriks-
minister Willy Brandt gråter krokodilletårer over det greske demokratis død) gav USA våpen for to milliarder kroner fra kuppet i april til utgangen av 1967. Sjefen for NATOs sørkommando, den amerikanske admiral Horatio Rivero, inviterte juntaens menn i middagsselskap og slo fast at Hellas aldri hadde vært en så tillitsfull og stabil alliansepartner. Helt i overensstemmelse med den uttalelse Dean Rusk avga allerede 29.4., altså åtte dager etter kuppet: «Jeg er lykkelig over å kunne slå fast at Hellas fortsatt vil utgjøre en kraftig støtte for NATO.»

Utenlandske investeringer strømmer til landet. Utenlandsk kapital strømmer til landet i langt sterkere grad enn noensinne tidligere, ikke bare fra USA, men fra en rekke europeiske land, særlig Tyskland, men også fra Sverige, – det land som tross alt har tatt det klareste standpunkt mot juntaen. Kapitaleierne ser fordelen ved å investere i et land der våpnene skaper «stabilitet» og er også klar over at deres investeringer sikrer denne stabilitet. Verdensbanken, som aldri før har hjulpet Hellas, har nå innvilget et større lån mot protest, bl. a. fra Andreas Papandreou.

CIAs rolle. Alt kort tid etter kuppet forelå det fakta nok til å slå fast at CIA hadde spilt en dominerende rolle. Det ble også snart kjent at ikke bare CIA, men også den amerikanske regjering var kjent med og sympatiserte med planen om et annet kupp, fra kong Konstantin og hans generaler. Det har lenge stått som en kjensgjerning at oberst-kuppet bare kom konge/general-kuppet i forkjøpet. Det siste skulle gjennomføres i samband med de planlagte valgene 28. mai 1967, men mye tyder på at det allerede kunne ha kommet ved åpningen av valgkampen 23. april, altså bare to dager etter obersten slo til.

Johnson fullt informert om kuppet. Lenge var det slik at CIAs virksomhet knapt ble innrømmet av NATOs tilhengere. Ettersom fakta er lagt på bordet har man måttet erkjenne at CIA driver et omfattende internasjonalt spill. Men stadig har man frikjent den amerikanske
regjering ved å henvise til at CIA opererer på egen hånd. Det er ingen tvil om at CIA har svært frie hender, men det er likevel en stat i den amerikanske staten, en integrert og offisielt støttet del av det amerikanske apparat – og de store frastøt fra CIA som for eksempel invasjonen på Cuba, ble først gjort etter tillatelse fra presidenten (Kennedy).

Slik skjedde det i Hellas også. Ikke bare CIA, men også Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet i Washington var informert om oberstenes kupp. Den amerikanske økonomiprofessoren Steven Rousseas har skrevet en bok («The Death of Democracy – Greece and the American Conscience») og forteller her blant annet om et møte på topp-planet på initiativ av president Johnsons spesielle rådgiver i sikkerhetspolitiske spørsmål, Walt Rostow. Presidenten må derfor ha vært fullt informert. Rousseas skriver at begge de planlagte kupp ble drøftet, (altså før noe kupp var gjennomført), og at USA tok aktiv del i forberedelsene til oberstkuppet. Rousseas understreker også tidligere kjente fakta om USA-ambassadens virksomhet og det faktum at USAs sjette flåte ankret opp i Athen da kuppet startet og ble liggende til det var gjennomført og sikret.

Hva med Aase Lionæs? Fascismen er kommet til makten og holdes ved makten i et europeisk land i 1968 ved hjelp av NATO og det dominerende land, USA. Det fascistiske styret har beholdt sin posisjon i NATO, samtidig med at våpenhjelpen og utenlandske investeringer har økt og har nådd større høyder enn noen sinne under mer demokratiske regimer i Hellas. Dette burde være noe av et tankekors for dem som av tekniske grunner må vise bekymring for det greske folk, og som attpå til engasjerer seg i komitearbeid for Hellas, men som samtidig betrakter Norges fortsatte medlemskap i NATO som det største politiske spørsmålet på hjemmebane. En debatt om Hellas i dag er utenkelig uten en debatt om USA og NATO. En innsats for det greske folk er utenkelig uten en kamp mot de ledende kretser i USA og NATO som hadde og har ansvaret for undertrykkelsen.

Norge og andre demokratier viste unnfallenhet da demokratiet ble knust i Spania. Vårt forhold i dag er verre. Vi er alliert med fascismen og krefter som skapte den og holder den ved makten. Norge bærer dag for dag et direkte og tungt medansvar for tragedien.

Norske politikere mottar grekere som Andreas Papandreou og Melina Mercouri, Det gir alibi og publisitet. Men hvor lenge kan de opptre med to ansikter?