Havet brenner

«Hvis vi ikke endrer kurs, vil den fremmedfiendtlige politikken føre til at Europa kollapser,» sier Gianfranco Rosi, filmskaperen bak Film fra sørs vinnerfilm, Lampedusa-dokumentaren "Havet brenner" (på kino nå). 
Aleksander Huser
Huser er fast filmkritiker i Ny Tid.
Email: alekshuser@gmail.com
Publisert: 15.10.2016

«Jeg misliker uttrykket ’flyktningkrise’. Det setter ting i bås, og gir inntrykk av at vi har å gjøre med en plutselig katastrofe, som et jordskjelv, en tornado eller en tsunami. Men dette har foregått over lang tid – selv om Europa først nå har oppdaget at det er millioner av mennesker på flukt i verden,» sier Gianfranco Rosi.

Den italienske dokumentarfilmskaperen besøkte Oslo med sin nyeste film Havet brenner, som vises på Film fra Sør-festivalen før den får premiere på norske kinoer den 14. oktober. I denne filmen, som sjeldent nok for en dokumentar vant Gullbjørnen under årets filmfestival i Berlin, skildrer Rosi og hans observerende kamera livet på transittøya Lampedusa. Med sin beliggenhet nær Afrikas kyst har 400 000 mennesker ifølge filmen ankommet den italienske øya de siste 20 årene, og 15 000 er omkommet på veien dit.

«Dette er en enorm tragedie. Jeg skammer meg over å bo i Europa, hvor land som Østerrike, Ungarn og Polen skaper blokader istedenfor å delta i et kvotesystem for å ta imot disse menneskene. Det er som Obama sa: Om man bygger en mur rundt seg, så bygger man et fengsel for seg selv. Om vi ikke endrer kurs, vil den fremmedfiendtlige politikken føre til at Europa kollapser.»

I utgangspunktet fikk Rosi støtte av filminstituttet Luce Cinecittà til å lage en ti minutters kortdokumentar, som skulle vise en annen side av Lampedusa enn man vanligvis ser gjennom nyhetsbildet.

«Da jeg kom til øya, innså jeg at det var umulig å lage en så kort film om noe så komplisert, og måtte utvide prosjektet. Jeg endte med å bo der halvannet år for å få øyboernes perspektiv,» forteller han til Ny Tid.

«Om jeg kun hadde skildret migrantene, ville øya føltes som et tomt rom. Jeg ville også inkludere øyas egen identitet, og måtte på et vis skifte fra en journalistisk til en mer narrativ tilnærming.»

Indre og ytre utvikling. En viktig person i filmen er øyas lege, som er i nærkontakt med de mange døde og skadde som plukkes opp på havet utenfor Lampedusa. Filmens mest sentrale karakter er imidlertid en rundt ti år gammel gutt som ikke er like direkte knyttet til disse tragiske og dramatiske begivenhetene. Samuele drømmer om å bli jeger, men forventes å bli fisker som sin far og bestefar – et yrke han kanskje ikke egner seg så godt til.

«Jeg tenkte umiddelbart at det ville være en god idé å ha en ung gutt som hovedkarakter, fordi det ville gi meg mer frihet til å utforske dagliglivet på øya. Et barn kan ikke forventes å forholde seg til flyktningsituasjonen og politikken rundt dette. Etter hvert som jeg filmet, innså jeg imidlertid at hans historie har en sterk indre utvikling. Egentlig er dette en enkel film, en coming of age-historie. Men samtidig er hans angst for å møte livet og alle dets usikre elementer mye av den samme engstelsen som når man står overfor en verden man ikke kjenner. Historien hans peker utover seg selv.»

Hvordan arbeider du med slike metaforer innen dokumentar, oppdager du dem underveis?

«Ja. Men jeg er opptatt av å skape rom for tolkning, i en verden hvor man har tilgang på så mye informasjon. Fremfor å presentere tall og fakta, ønsker jeg å bruke et mer poetisk språk, og skape interaksjon mellom publikum og bildene i filmen,» sier Rosi.

Havet brenner ble nylig valgt ut til å være Italias Oscar-kandidat i kategorien beste fremmedspråklige film, angivelig som første dokumentar landet har nominert til denne prisen.

Politisk. På spørsmål om klimaet for politiske filmer i hjemlandet, svarer Rosi at Italia for tiden er et av landene i verden med mest interessante dokumentarfilmskapere.

«Det er to italienske filmer blant de fem nominerte til European Film Awards for beste dokumentar – min film og Pietro Marcellos Bella e perduta. Det er fantastisk, for vi har knapt noen tradisjon for dokumentar. Men neorealismens innflytelse er fortsatt merkbar, og gir seg utslag i en trang til å benytte seg av virkeligheten. De mest talentfulle dokumentarfilmskaperne kombinerer dette med et filmatisk uttrykk,» sier han.

«Alle filmene mine er politiske. Men de er politiske ved å strekke seg utover politikken.»

For sin forrige film ble Rosi belønnet med en annen svært prestisjetung pris, Gulløven i Venezia, som aldri tidligere var tildelt en dokumentar. Sacro GRA handlet om den store ringveien rundt Roma, gjennom portretter av seks ulike mennesker som bor langs den.

Vil du si at også Sacro GRA var en politisk film? 

«Alle filmene mine er politiske. Men de er politiske ved å strekke seg utover politikken. Jeg ser alltid etter sterke individuelle historier, som så blir arketyper i fortellingen. Det bor tre millioner mennesker langs denne veien, og jeg måtte finne seks individer som på et vis fortalte historien om dem alle.»

I Havet brenner skildrer Rosi to nokså atskilte verdener, med øyboernes nokså søvnige dagligliv i skarp kontrast til flyktningenes desperate og farefulle ferd til Europa. Filmskaperen forteller at han også måtte tilnærme seg de to på svært ulikt vis.

«Den ene verdenen krevde å være til stede i øyeblikket, den andre å være til stede over tid. Som nevnt tilbrakte jeg lang tid med befolkningen for å fange historiene deres mens de utviklet seg. Når det gjelder migrantene, måtte jeg nærmest innta en krigsreporterrolle, hvor jeg måtte fange ting veldig umiddelbart,» sier filmskaperen, som både fotograferer og gjør lydopptak selv.

«Å arbeide alene gir meg noen vesentlige fordeler. Det gjør det lettere å skape intimitet, i tillegg til at jeg kan tillate meg å vente på de rette øyeblikkene. Hadde jeg hatt med et crew, måtte jeg ha filmet hver dag, og ville ikke hatt råd til å holde på så lenge.»

På havet. I filmens mest dramatiske scener har Rosi filmet fra redningsskøytene som patruljerer kysten rundt Lampedusa, og deres kontakt og møter med de overfylte båtene med flyktninger.

«Det var vanskelig å få tillatelse til å filme i redningsskøytene. Men da jeg først hadde fått det, var det ingen som spurte hva jeg filmet eller ba om å få se noe av materialet. Jeg fikk full frihet, og det var viktig for meg.»

Det er jo også en fare for at man å blir overeksponert for slike bilder gjennom mediene, at tilskueren blir blasert eller nummen. Var dette noe du var bevisst på? 

«Absolutt. Det var vanskelig for meg å fortelle migrantenes historier, fordi jeg ikke hadde den samme tilgangen til dem hver for seg. Kun én gang i filmen, gjennom en nigerianers sang, berettes det om reisen han har foretatt. Her oppstår et episk øyeblikk, hvor hele den tragiske reisen oppsummeres på tre minutter og vi på et vis er vitner til noe historisk,» sier filmskaperen.

«Jeg er opptatt av å se bak tallene, og ville vise at dette er mennesker, ikke bare statistikk. Bak hvert tall finnes et individ, en menneskelig tragedie. På et vis bygger hele filmen sakte opp til å kunne tillate oss å vise bildene mot slutten, hvor mange lik bæres ut av en båt. Jeg ønsket å skildre dette med verdighet, slik at man kan sørge over dem. Samtidig blir det et bilde på tragedien som utspiller seg for tiden.»

I hvilken grad tror du filmer som dette kan bidra til å endre situasjonen? 

«Jeg ønsker bare å øke folks bevissthet med filmen min, og har ingen illusjoner om at den kan endre historien. Men om noen av dem som ser filmen, spør hva de selv kan gjøre med dette, så har jeg oppnådd det jeg ville,» sier Rosi, som understreker viktigheten av å finne politiske løsninger på problemene han skildrer.

«I Libya er det 300 000 mennesker som prøver å flykte fra krig, sult og andre nødsituasjoner vi har forårsaket. Det eneste vi kan gjøre, er å skape humanitære broer for disse menneskene. Vi er alle ansvarlige, og det er rent mord å la dem krysse havet. Vi kan ikke lenger si at vi ikke er klar over dét.»

Kommentarer