Havet brenner

«Hvis vi ikke endrer kurs, vil den fremmedfiendtlige politikken føre til at Europa kollapser,» sier Gianfranco Rosi, filmskaperen bak Film fra sørs vinnerfilm, Lampedusa-dokumentaren «Havet brenner» (på kino nå). 

Aleksander Huser
Huser er fast filmkritiker i Ny Tid.

«Jeg misliker uttrykket ’flyktningkrise’. Det setter ting i bås, og gir inntrykk av at vi har å gjøre med en plutselig katastrofe, som et jordskjelv, en tornado eller en tsunami. Men dette har foregått over lang tid – selv om Europa først nå har oppdaget at det er millioner av mennesker på flukt i verden,» sier Gianfranco Rosi.

Den italienske dokumentarfilmskaperen besøkte Oslo med sin nyeste film Havet brenner, som vises på Film fra Sør-festivalen før den får premiere på norske kinoer den 14. oktober. I denne filmen, som sjeldent nok for en dokumentar vant Gullbjørnen under årets filmfestival i Berlin, skildrer Rosi og hans observerende kamera livet på transittøya Lampedusa. Med sin beliggenhet nær Afrikas kyst har 400 000 mennesker ifølge filmen ankommet den italienske øya de siste 20 årene, og 15 000 er omkommet på veien dit.

«Dette er en enorm tragedie. Jeg skammer meg over å bo i Europa, hvor land som Østerrike, Ungarn og Polen skaper blokader istedenfor å delta i et kvotesystem for å ta imot disse menneskene. Det er som Obama sa: Om man bygger en mur rundt seg, så bygger man et fengsel for seg selv. Om vi ikke endrer kurs, vil den fremmedfiendtlige politikken føre til at Europa kollapser.»

I utgangspunktet fikk Rosi støtte av filminstituttet Luce Cinecittà til å lage en ti minutters kortdokumentar, som skulle vise en annen side av Lampedusa enn man vanligvis ser gjennom nyhetsbildet.

«Da jeg kom til øya, innså jeg at det var umulig å lage en så kort film om noe så komplisert, og måtte utvide prosjektet. Jeg endte med å bo der halvannet år for å få øyboernes perspektiv,» forteller han til Ny Tid.

«Om jeg kun hadde skildret migrantene, ville øya føltes som et tomt rom. Jeg ville også inkludere øyas egen identitet, og måtte på et vis skifte fra en journalistisk til en mer narrativ tilnærming.»

Indre og ytre utvikling. En viktig person i filmen er øyas lege, som er i nærkontakt med de mange døde og skadde som plukkes opp på havet utenfor Lampedusa. Filmens mest sentrale karakter er imidlertid en rundt ti år gammel gutt som ikke er like direkte knyttet til disse tragiske og dramatiske begivenhetene. Samuele drømmer om å bli jeger, men forventes å bli fisker som sin far og bestefar – et yrke han kanskje ikke egner seg så godt til.

«Jeg tenkte umiddelbart at det ville være en god idé å ha en ung gutt som hovedkarakter, fordi det ville gi meg mer frihet til å utforske dagliglivet på øya. Et barn kan ikke forventes å forholde seg til flyktningsituasjonen og politikken rundt dette. Etter hvert som jeg filmet, innså jeg imidlertid at hans historie har en sterk indre utvikling. Egentlig er dette en enkel film, en coming of age-historie. Men samtidig er hans angst for å møte livet og alle dets usikre elementer mye av den samme engstelsen som når man står overfor en verden man ikke kjenner. Historien hans peker utover seg selv.»

Hvordan arbeider du med slike metaforer innen dokumentar, oppdager du dem underveis?

«Ja. Men jeg er opptatt av å skape rom for tolkning, i en verden hvor man har tilgang på så mye informasjon. Fremfor å presentere tall og fakta, ønsker jeg å bruke et mer poetisk språk, og skape interaksjon mellom publikum og bildene i filmen,» sier Rosi.

Havet brenner ble nylig valgt ut til å være Italias Oscar-kandidat i kategorien beste fremmedspråklige film, angivelig som første dokumentar landet har nominert til denne prisen.

Politisk. På spørsmål om klimaet for politiske filmer i hjemlandet, svarer Rosi at Italia for tiden er et av landene i verden med mest interessante dokumentarfilmskapere.

«Det er to italienske filmer blant de fem nominerte til European Film Awards for beste dokumentar – min film og Pietro Marcellos Bella e perduta. Det er fantastisk, for vi har knapt noen tradisjon for dokumentar. Men neorealismens innflytelse er fortsatt merkbar, og gir seg utslag i en trang til å benytte seg av virkeligheten. De mest talentfulle dokumentarfilmskaperne kombinerer dette med et filmatisk uttrykk,» sier han.

«Alle filmene mine er politiske. Men de er politiske ved å strekke seg utover politikken.»

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

2 kommentarer

  1. «Hvis vi ikke endrer kurs vil Europa kollapse». Konklusjonen stemmer, men årsakene bak er dessverre fullstendig motsatt av hva denne svært lite innsiktsfulle kunstneren prøver å gi uttrykk for.

    Ser du på Frankrike og Sverige og problemene som tårner seg opp i våre framste humanitære «stormakter» er det ganske klart at sporet de er inne på ikke er bærekraftig.

    Sverige, som for bare 30 år siden var hva de fleste vil betrakte som et drømmesamfunn, er nå i en situasjon der mange steder er preget av fullstendig kaos, statsfinanser og et velferdssystem som er i ferd med å falle helt i grus, har flest voldtekter i verden bare forbigått av Lesotho i Sør-Afrika, 1 av 4 kvinner vil i snitt bli voldtatt, de har stadig flere soner som politiet har forlatt av frykt for egen sikkerhet og i praksis blir styrt av Shariabander, samt stadig flere sekteriske og kulturelle konflikter. Demografiske framskrivninger viser at innvandrerandelen av befolkningen vil bli større enn den etnisk svenske en gang mellom 2050 og 2060 med dagens politikk.

    • Vi får absolutt håpe at EU oppløses fullstendig, eller reverseres til det den var ment å være, en ‘customs union’. Jeg kan ikke huske å ha stemt oss inn i Schengen, og Sveriges og Tysklands tilstand i dag er til skrekk og advarsel for oss i Norge. Hvis man da ikke er glad i segregering, vold mot politi, ambulanser og brannvesen. Videre innvandring vil kun føre til økt makt for høyresiden, og likeså den slappe politikken som føres mot sigøyner-tiggere og andre parasitter.

      Vi skal være glad for at Norge ikke er blitt slik som Baluba beskriver Sverige ovenfor. Nå må vi bruke egne øyne og tenke med eget hode så vi ikke ødelegger Norge også. Vi kan risikere fullstendig samfunnskollaps på lang sikt grunnet demografiske endringer.

      Vi skal hjelpe syrerne — i Syria eller nabolandene per FRPs Syria-strategi. Dermed vil vi kunne hjelpe mange flere, og familiegjenforening vil være enklere. Imidlertid synes jeg personlig at vi først kan opphøre støtte til aksemaktene som inngår i NATO, slik at Syrias valgte regjering fort kan skyve ut Al Nusra, Al Qaeda og ISIS fra landet og gjenopprette stabilitet, velferd og demokrati.

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.