Amerikanerne har en lang tradisjon for politiske protestmarsjer, og med innsettelsen av Trump i presidentembetet har det ikke akkurat blitt mindre å protestere mot. Working in Protest er en dokumentar i 15 kapitler, bestående av observerende opptak filmskaperne fra selskapet Rumur har gjort av ulike demonstrasjoner og gateprotester i USA. Opptakene strekker seg over en periode på tretti år, om enn i all hovedsak fra og med millenniumskiftet.
Portrett av aktivisme. Det første kapittelet viser folk som har trukket til gatene for å vise sin avsky mot en planlagt Ku Klux Klan-marsj i Nord-Carolina 3. desember 2016 – som på sin side skulle feire Trumps seier i presidentvalget en snau måned tidligere. Den bekymringsfulle situasjonen oppsummeres kanskje best av en av de oppmøtte: «Jeg trodde aldri jeg skulle leve i en verden hvor Ku Klux Klan er så knyttet til den politiske prosessen. Derfor må jeg bare gjøre noe.» Etter å ha flyttet seg til det etter hvert endrede stedet hvor klanen kunngjør på Twitter at de skal marsjere, klarer demonstrantene å forhindre at rasistenes Trump-markering blir gjennomført.
Filmskaperne fortsetter å filme og publisere protester på sitt nettsted, og dokumentaren er slik sett et arbeid under stadig utvikling.
Ikke alle gateprotestene som skildres i Working in Protest, ender like triumferende. Etter dette hopper filmen tilbake til 1987, da en annen KKK-marsj fant sted i regissør Michael Galinskys hjemby Chapel Hill (også i Nord-Carolina) dagen etter at han hadde fullført high school. Dette er dokumentert av en rekke stillbilder i svart-hvitt tatt av Galinsky selv, akkompagnert av lydopptak fra en lokal studentradiostasjon. Her får man inntrykk av at politiet er mest opptatt av å holde de oppmøtte KKK-motstanderne unna og beskytte de marsjerende, hettekledde rasistene.
Hvert av filmens kapitler er på et vis enkeltstående kortfilmer, og flere slike er å finne på produksjonsselskapets hjemmeside rumur.com. Satt sammen til en helaftens dokumentarfilm tegner de imidlertid et større bilde, og et slags portrett av moderne aktivisme i USA. Av øvrige protester i filmen kan nevnes Occupy Wall Street og markeringen av denne ett år etter, den formelle innsettelsen av tidligere nevnte Trump, og en sekvens hvor en utsendt reporter spør tilfeldige på gaten i New York hva de synes om krigen i Irak, som da har pågått i ett år (mange er positive, noen mer skeptiske; den klarest uttrykte motstanden kommer fra to barn).
I prosess. At de fleste markeringene i filmen utspiller seg i New York og Nord-Carolina, skyldes rett og slett at filmskaperne har filmet slike hendelser der de har bodd gjennom disse årene. Dette er med på å gjøre Working in Protest til en personlig film, til tross for at filmskaperne selv ikke medvirker foran kamera. Filmens tittel henspiller på at Rumur fortsetter å filme slike hendelser og publisere dem på sitt nettsted, og at dokumentaren slik sett er et arbeid under stadig utvikling. Men tittelen spiller vel så mye på at også protestene er en pågående prosess. Noen av demonstrantene dukker opp i flere av kapitlene – noe som vitner om at de arbeider over tid med å protestere og skape endring.
Da filmen hadde europeisk premiere under dokumentarfilmfestivalen i Thessaloniki i mars, forklarte regissør Galinsky at han og medfilmskaper Suki Hawley foretrekker å filme det som skjer i periferien av selve demonstrasjonene. «Under Trumps innsettelse var det flere som satte fyr på limousiner og liknende, men vi ønsket å være ved folkene som solgte T-skjorter. Det er der de mest interessante samtalene utspiller seg,» sa Galinsky. Av og til sier disse T-skjortene nok i seg selv, som når de bærer det lite smakfulle (pro-Trump, om det skulle være tvil) påtrykket «Hillary sucks – but not like Monica».
Voldsskildringer kan fort ble meningsløs «protestporno», mener regissør Galinsky.
Fokuset på – i bokstavelig forstand – ytterpunktene av demonstrasjonene har gjort Working in Protest til en litt annerledes film om denne typen protester, som gir et interessant innblikk i de ulike personlighetene som deltar i dem. En oppløftende scene i så måte viser et aggressivt munnhuggeri mellom folk med motsatt syn på den ferske presidenten, som glir over i en overraskende respektfull meningsutveksling.
Lite voldsskildringer. Det synes åpenbart at flere av protestene møter nokså brutal motstand fra politiet. Likevel inneholder ikke Working in Protest mange direkte skildringer av voldsutgytelser, hverken fra politiet eller fra andre. Regissøren fortalte at de hadde en del materiale som skildret brutalitet, men at dette kunne resultere i hva han kaller «protestporno» om det hadde vært inkludert i dokumentaren. «Det kan fort bli meningsløst. Voldsskildringene blir handlinger uten kontekst, som kun opprører. Og på et vis stopper folk å tenke når de blir sinte,» sa Galinsky til publikum i Thessaloniki, og understreket at filmskapernes mål kun var å observere.
Det betyr dog ikke at filmen er fullstendig objektiv til det den skildrer, selv om den hverken inneholder noen fortellerstemme eller tilsvarende grep som formidler konkrete budskap fra filmskapernes side. Ei heller at den forsøker å skjule brutaliteten som åpenbart utspiller seg i flere av disse demonstrasjonene. Eksempelvis er ironien påtakelig når kameraet dveler ved kjerneverdiene som står skrevet på siden av en politibil i New York – «courtesy, professionalism, respect» – i en sekvens som viser mengder av tungt bevæpnet og hverken særlig høflig eller respektfullt politi som møter dem som vil markere ettårsdagen for Occupy-bevegelsen.
Om ikke alle protestene i filmen fører frem, sitter man like fullt igjen med en optimistisk følelse etter å ha sett Working in Protest. For det virkelige skrekkscenarioet er naturligvis når aktører som Ku Klux Klan – eller for den saks skyld Donald Trump – møtes med likegyldighet.
Se link til kortfilmer filmskaperne også har laget:
http://rumur.com/about-those-statues/
