En tredje vei for vår tid

Her er eksemplene som viser hvordan vi kan utvide dagens samfunnsdebatter: Ved å inkludere tvisynet og den tredje vei i en rekke spørsmål, fra Nato, via sivilisasjonskriger til EU-debatten og Israel. Det handler om Norge i verden. Og verden i Norge.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

«Det høres håpløst ut. Men det er ikke håpløst. Freden kan reddes. Marsjen mot krigen og undergangen kan stanses. Vi har ikke lov å miste håpet og motet» (Orienterings prøvenummer, desember 1952).

Etter at to fly fullastet med mennesker slo ned som lyn fra klar himmel i to World Trade Center-tårn 11. september 2001, har verden slik vi kjenner den blitt omfattet av en ny verdensorden:

Det er ikke lenger den kalde krigen, men terrorkrigen, som preger stormaktspolitikken.

De tusener av drepte denne ene dagen i New York by har blitt avløst av tusener av andre drepte på andre kontinenter. Etter åtte år med «krigen mot terror» har ikke konflikten minsket. Snarere har stridighetene på bakken i Afghanistan økt.

Krigen mot de Nato-ledede styrkene tiltar. Nato står mot Al-Qaida. USA mot Taliban. Obama mot Osama. Det er de militære løsningene som står i fokus. Og krigen der ute brukes for å skape frykt her hjemme:

Umerkelig har det sneket seg inn uro i vår hjemlige debatt. En uro som ikke syns å dø, følelsen av noe uhjemlig, en mistenksomhetens skole, hvor det å spille på frykt synes å oppfattes som en seirende metodikk.

I en slik stund er Stortinget, og de politiske partiene, generelt ikke åsted for de større visjoner og felles, inkluderende løsninger på tvers av landegrensene. Det er ikke stortingspartiene som mest synes å tenke radikalt annerledes for å få til en «fundamental endring av samfunnet, men ikke med vold» (Evensmo 1974).

For første gang siden 1961 har man med den rødgrønne maktbasen ikke en parlamentarisk opposisjon til venstre for den sittende regjering. Det gjør at rommet for de partiuavhengige og utadvendte tanker synes å bli mindre. Den folkevalgte regjeringen har etter valget lansert en rekke innstramminger i flyktning- og asylpolitikken, inkludert et danskinspirert krav om fire års utdanning eller arbeid som vilkår for familieetablering. Rommet for reell meningsbrytning

Det er da vi igjen har det sivile samfunnet. Skape debattene og rommene for nye tanker. For å «stimulere de mange til ny, dristig meningsbrytning» (Orienterings første leder 19.2.53). Det inne
Det er i en slik stund vi trenger de tredje veier. De mer inkluderende alternativer, der det ikke er enten-eller, eller dogmatiske svar, som etterstrebes. Men snarere nyanser, tvisyn, mellomposisjoner og radikalt andre forslag til løsninger og verdenssyn.

Osama vs Stalin

Dette var utgangspunktet til Orientering, Ny Tids forløper, på begynnelsen av 1950-tallet: Å kunne drøfte fritt og ubundet av prestisjehensyn vårt forhold til omverdenen, slik at en «kritisk vurdering av de mellomfolkelige konfliktene vil rette seg både mot Øst og Vest» (19.2.53).

Så vil noen si: Ja vel er Norge ennå i den samme allianse med USA og Nato som under den kalde krigen på 50-tallet. Men det er da ikke det samme Øst og Vest da som nå? Og det er riktig. Osama bin Laden er ikke Josef Stalin. Al-Qaida-nettverket er ikke som Warsawapakten. Wahabisme er ikke kommunisme. Dagens terrorkrig er ikke som datidens terrorbalanse. Fortidas kalde krig er annerledes enn dagens varme krig.

Men like fullt er det slående paralleller mellom de to situasjoner. Felles er fiendebildene. Felles er konsekvensene som den nye verdensorden skaper for mange. Felles er Frykten, det være seg for den såkalte røde eller grønne fare. Felles er idealer og en rettsstat under press. Som for 56 år siden er et slik at «den militære tankegangen øker ensrettingen av folkene i de enkelte land, og opprinnelige, ideelle mål blir sveket» (19.2.53). Som for fem ti år siden kan man kjenne seg igjen i advarsler mot den «tordnende propagandaen om at Vest betyr demokrati som Øst betyr diktatur…» (S.E., leder 21.5.53).

Forskjellen er at det er nå, i 2009, at Norge er i krig, for første gang på 65 år. Og nå ikke er det ikke en forsvarskrig, men vel så mye en angrepskrig man er med på, med egne soldater. Og en bærekraftig og fredelig løsning synes mer uavklart enn på lenge.

I en slik stund er dette det fundamentale spørsmål man bør drøfte i de store saler og på de små gressplener: Hva er det vi er med på? Det er i en slik tider vi trenger en tredje vei.

Vi kan tenke oss to hovedakser der et tredje standpunkt kan være aktuelt opp imot den pågående terrorkrigen. Denne krigsorden som har skapt en ny politisk, militær og ideologiske verdensorden for mange av de involverte land. Den kulturideologiske og den realpolitisk aksen.

Den ene aksen ligger i det kulturideologiske: Det påstås gang på gang at vi står overfor et «clash of civilizations», «et sivilisasjonenes sammenstøt», at det er «kulturkriger» som pågår. Og dermed bekreftes og forsterkes verdensbildene til både Osama bin Ladens og Samuel P. Huntingtons disipler. Disse ideologenes følgesvenner framstår som motpoler, men er reelt alen av samme stykke: Produkter av det 21. århundrets svar på det 20. århundrets ideologiske terrorbalanse. Våre tider kulturkrigere vokser på hverandre, lever mot hverandre, men dør for hverandre.

Også her ser vi paralleller til den fortidige ideologikamp. Som det het 21. mai 1953: «’Det atlantiske fellesskap’ heter en moderne trylleformular som i propagandaen har glattet ut alle indre motsetninger i Vesten.» Det er ikke så ofte det atlantiske fellesskap som understrekes i våre dager, men snarere om «vestlig kultur», «det vestlige fellesskap» eller «de europeiske verdier».
Ordene har endret seg, men de utestengende tankemønstrene er de samme. Det 21. århundrets trylleformularer glatter over de debatter og dype revner som finnes i vår tilsynelatende omforente enighet.

En tredje vei vil ikke knytte seg til én spesiell kulturkrets, eller til et geografisk avgrenset verdisett. Både kulturen og verdien er, bør og må være grenseløs, inkluderende. Dette er et globalt tredje standpunkt for vår tid, som et alternativ til de som enten framhever vestlige eller østlige ver7dier som de beste.

En tredje vei vil være å peke på alternativene for de som ikke vil tilhøre noen av disse ekstreme fløyene. Men dette standpunkt vil også søke et alternativ til den grunnleggende tankegangen om at det finnes ulike menneskelige sivilisasjoner som sådan. Isteden kan vi søke en ny, transnasjonal fellesforståelse ved å tenke på vår moderne verden som bestående av én gjensidig, global felleskultur.

Mot jordiske paradiser

Eller som Evensmo etterlyste i 1964, under tittelen «Skjult sensur», som et savn om å få vite noe om litteraturen og filmene utenfor den såkalte vestlige kultur: «Iblant kan vi spørre om vi har misforstått selve begrepet åndsfrihet. Vi trodde at det betydde åpen utsyn mot alle verdenshjørner – å få del i den litterære verdenskulturen bare gjennom oversettelser til norsk. Og så er åndsfriheten på dette område kanskje først og fremst en frihet og rett til å trekke gardinene ned når det passer, av en eller flere grunner?»

Forståelsen av en global kulturfelleskultur gjør ikke de reelle utfordringene mindre. Men det gjør at det mentale verdenskartet passer bedre med det realpolitiske terrenget:

Vi står nemlig ikke overfor et Al-Qaida som bare truer «Vesten» og «vestlige verdier». Vi står alle overfor en felles, global terrortrussel – hvor de rikeste til nå har vært mest forskånet.

I en sådan stund bør man være krystallklar innenfor et tredje standpunkt: Nei til romantisering av voldskamp. Nei til å la sivile liv gå tapt i revolusjonære slag for en bedre verden. Nei til all terror, fra stater eller fra organisasjoner. Det er kun gjennom demokratiske og fredelig virkemidler at idealer kan og bør virkeliggjøres.

Derfor er verken totalitære, markedsfundamentalistiske, kommunistiske eller andre ideologiske fyrtårn forbilder. Nå som i 1970 må vi «betrakte ethvert jordisk paradis med en viss skepsis» (Evensmo).

Den andre sentrale aksen i terrorkrigens ære ligger i dagens realpolitiske konflikt: Mest tydelig eksemplifisert i Afghanistan, hvor Norge de siste årene har deltatt med militære styrker. To motparter står mot hverandre her hjemme: På den ene siden de som ber om økt eller forlenget militærinnsats. På den andre siden de som ønsker å trekke styrkene ut av landet.

Men ingen av disse to hovedalternativene er ønskelige. Det hjelper ikke afghanerne bare å forlate landet, som flere av deres. Spørsmålet er hva man i tilfelle erstatter soldatene med. Hvordan kan bli snakk om mindre innsats for sivile afghanere flest, men mer. Den tredje vei krever noe mer enn å en ja-nei-løsning for «egne soldater». Det sentrale er hva demokratiske, sivile afghanerne selv reelt ønsker og anbefaler. Og hva man bidrar med for å erstatte færre soldater.

På en tredje vei bør man åpne opp for en diskusjon om hvordan man kan få til en avslutning på terrorkrigen. Hvis konflikten ikke kan løses militært, kan den det så med ikkevoldsfilosofi eller dialog?

Samtidig står vi realpolitisk også overfor såkalt hjemlige problemer under dagens terrorkrig. Overvåkingen øker, nye minoritetsgrupper mistenkeliggjøres. Denne beskrivelsen kunne oppsummert de siste års tendens, men er altså en skildring fra 1953:

«Under amerikansk press er Vesten i ferd med å svikte grunnleggende demokratiske prinsipper og hevdvunne menneskerettigheter fordi den militære ‘sikkerheten’ angivelig krever det. Både i Europa og Asia blir selv diktaturstater forbundsfelles for demokratiene…» (19.2.53).

Og dersom man bytter ut ordet «kommunist» kan man muligens kjenne igjen paralleller til vår egen tid i dette fra 56 år tilbake: «I ly av kommunisthetsen vokser presset mot alle radikale og liberale grupper og enkeltmennesker.»

Vi lever i en tid med Abu Ghraib i Irak, Guantanamo Bay på Cuba, hemmelige fengsler, mulige CIA-landinger på norsk jord. I Norge har vi sett somaliske familiefedre bli fengslet, uthengt som terroriststøttespillere, anklaget for noe som ikke var ulovlig da det skjedde.

I 1962 påpekte Evensmo at «algireren går til sengs som terrorist og står opp igjen som opprører». I går Algerie, i dag Somalia. Det er stadig noen fordømte.

Tre eksempler

Hvordan vil så en tredje vei lyde i andre konkrete, brennende spørsmål i vår tid? Her er det ikke meningen å spikre fast løsninger, men snarere åpne opp for en frie meningsbrytning.

Like fullt kan nye debatter utfolde seg innenfor de rammer som risset opp nedenfor, med utgangspunkt i Norge i verden, verden i Norge. Dette for å vise de internasjonale alternativene til vår omforente hjemlige debatt. I forrige utgave nevnte vi 10 punkter som Stortingets tilsynelatende er eige om, men som de

Lignende tredje standpunkter kan søkes innenfor en rekke felter. Her er tre konkrete eksempler:

1. Israel: Som et alternativ til ja eller nei til Israel eller Palestina, som en annen vei enn en tostatsløsning, kan en tredje vei peke på at landet de siste 5000 årene stort sett har vært preget av en énstatsløsning.

Isteden for to land, tror flere sentrale motmaktkrefter i den israelske og palestinske side, mer på at én stat, to folk, vil være en farbar vei framover. Slik ville man i tillfelle følge opp både Einsteins, Gandhis og Bubers tanker fra grunnleggelsen fra 1930- og 40-tallet.

Dette er tanker det er viktig bedre å få drøftet her hjemme, før nye Osloavtaler inngås. Hvilken er den mest realistisk løsbare og idealistisk ønskede løsning for Palestina og Israel framover?

2. EU: En gang var det muligens vidsynt å være mest opptatt av Norges rolle i Europa. Men det er vanskelig å nå lenger. Selv med 27 medlemsland og 500 millioner innbyggere, utgjør EU bare 7 prosent av jordas befolkning. Selv om man inkluderer hele Nord-Amerika, den andre klassiske alliansepartneren til Norge, utgjør resten av verden 85 prosent av jordas befolkning. Iden nye økonomiske verdensorden er det da også sørlandene som får økt innflytelse.

Derfor blir både Ja- og Nei-siden ensidige fokus på Den europeiske union, eller alternativet for snevert. En tredje vei kan peke vei utover den eurosentriske vendingen, åpne opp for ideer og debatter om hvordan Norge som ikke-medlem står fritt til å tenke stort: Vel så mye som Norges forhold til EU, burde man også ha fokus på Norges forhold til den Afrikanske Unon (AU), sør-amerikanske Mercosur eller sørasiatiske Asean.

Det ligger nettopp innenfor den tredje vei å søke slike alternativer når alle andre tenker kun enten-eller, ja eller nei.

3. Nato: I 1953 påpekte Thomas Chr. Wyller i denne publikasjon at det i lang tid framover ikke ville «mulig å rive Norge løs fra Nato». Norge var etter innlemmelsen i 1949 bundet av en klausul på 20 år for utmeldelse. Wyller påpekte derfor at det «fremste målet er å nå konkrete resultater [mer] enn å stille opp vakre idealløsninger» (19.2.53.) Han søkte

I dag er Nato-debatten død. Stortinget har gjort det slik. Men er det noen gang enn Nato-debatt burde startes, så er det nå. Mer enn 60 år er i år gått siden innmeldelsen. Men Berlinmuren og den kalde krigen falt for 20 år siden. Norge er med i en Nato-styrt krig på et annet kontinent.

Ingen av Norges naboland er medlem i Nato. Både Sverige og Finland er alliansefrie. Hvorfor kan ikke Norge? Finnes det andre muligheter utover i Nato, vil freden være tjent med et sterkere nordisk samhold?

Ved å åpne opp for en fri meningsbrytning med utgangspunkt i at de finnes større scenarier enn de man drøfter til daglig, kan vi også innenfor en rekke områder få satt nye temaer på dagsorden: Som i hvilken grad bør Norge åpne opp for fri innvandring, eller i det minste oppheve den unike norske «innvandringsstoppen» fra 10. desember 1974. Et nytt perspektiv på det flerkulturelle Norge, ikke som noe nytt, men som noe naturlig, en fortsettelse av den lange tradisjonen kystlandet Norge har for alltid å ha vært vendt utad.

Man kan åpne opp for å gjøre Norge, spesielt etter en Nato-diskusjon, om til en atomvåpenfri sone (NWFZ), i likhet mde Afrika, New Zealand, Latin-Amerika, Sentral-Asia og sørøst-Asia, 116 land totalt.

Man slik ordning kan man også lettere få avskaffet ordningen med at den norske stat, finansiert av skattebetalerne, produserer våpen som selges til krigførende Nato-land. Uten et medlemskap kan man nok også få slutt på det at den norske stat, og dermed det norske folk, i det hele tatt produserer høyteknologiske våpen som skal ta livet av sivile og barn i andre deler av verden.

Og det bør åpnes opp for nye radikale tanker om hvordan man bidrar med skatt. Det kan drøftes hvordan «økonomisk militærnekt», den internasjonale bevegelsen «Conscience and Peace Tax International», kan gis som en rettighet til ikke-voldstilhengere om ikke å betale skatt som kan gå til militær virksomhet.

Den tredje vei er ikke mot globalisering som sådan. Det er i tilfelle ikke kontakten over landegrensene som er problemet, men heller utnyttingen av det internasjonale systemet. Derfor trengs det bedre og mer solidariske, overnasjonale løsninger. Derfor er vårt standpunkt ikke antiglobalisering, men heller alter-globalisering: Altså at man arbeider for en bedre verden, men med utgangspunkt i en felles, demokratisk verdensomspennende rammeavtale.

Til gjengjeld trenger vi nye debatter om globale skatter, om mer solidariske, overnasjonale styringsinstitusjoner, om vårt felles samfunnsansvar på et globalt plan. Dette er debatter som sprenger rammene for den nasjonale fortolkningen som nå råder.

De fleste vil nok si at alt dette er naivt. At det er umulig. Det er mulig. Men det er naivt ikke å prøve. Og det er umulig å la være.

debatt@nytid.no

---
DEL