Publisert: 03.09.2018
I 1947 ble USAs Krigsdepartement omdøpt til Forsvarsdepartement. Det lød mer anstendig når stormakten skulle binde Europa tettere til seg – både militært og økonomisk. Marshallhjelpen og NATO var tvillinger, fastslår Werner Rügemer, tysk journalist og filosof, og kaller forsvarsalliansen «et produkt av amerikansk ekspansjon».
Under andre verdenskrig var russerne våre allierte. Kampene kostet Sovjetunionen dyrt, mye måtte bygges opp igjen i etterkant. Sjefsplanleggeren for USAs UD George F. Kennan snakket for døve ører på hjemmebane: «Mennene i Kreml er kloke tyranner som ikke ønsker å risikere sin indre makt gjennom militære eventyr i utlandet.» NATO var altså ikke nødvendig. Organisasjonen ble allikevel opprettet i 1947, etter initiativ fra USA.
Provokasjon
På 90-tallet gikk både Sovjet og Warszawapakten (1955-91) i oppløsning. Behovet for et felles, vestlig forsvar falt bort, men NATOs mobilisering økte. Dagens Russland kan ikke sammenliknes med USSR, verken når det gjelder størrelse eller posisjon. 13 av 29 medlemsland er tidligere østblokknasjoner, og NATO-basene ligger som et belte tett opptil den russiske grensen, der store militærøvelser foregår hyppig. Provoserende? Ikke i det hele tatt, i følge Erna og Ina. «Russerne har ingen grunn til å føle seg truet», og «basepolitikken står fast». Aberet er bare at avspenning står i skarp kontrast til avskrekking, og at dagens ekspansjon fører til et kappløp i opprustning.
Fred gir dårlig lønnsomhet for våpen- industrien.
Ikke en eneste av krigene ført i NATOs regi handler om angrep på allianselandene. Vi ville aldri funnet på å utkjempe den ene meningsløse kampen etter den andre i land langt borte helt av oss selv. Blodbadene utspiller seg under amerikansk ledelse og handler om militær og økonomisk makt, kontroll over ressurser. USA forblir uberørt, de slipper redsler og ødeleggelser, mens Europa må takle flyktninger i hopetall.
Skal vi støtte opp om mer amerikansk militarisering? USA har befestet sin posisjon takket være lydige NATO-lakeier. 800 amerikanske militærbaser er anlagt verden rundt, nå også i Norge. NATOs militære utgifter utgjør et voldsomt pengesluk, og Trump svinger med svepa: «Det er urettferdig at USA må betale så mye», vi andre må punge ut – på bekostning av fred og velferd. Men hvor rimelig er det at vi skal betale for stormaktens krigerske verdensmaktmål?
Motstand
Fred gir dårlig lønnsomhet for våpenindustrien, som livnærer seg av hærverk og drap og er avhengig av vedvarende krig og konflikt. Uten konsekvenser for oss bomber vi land til ruiner – og tjener godt på galskapen, som både USA og Norge gjør. Dagens uansvarlige «sikkerhetspolitikk» øker konfliktnivået på en klima-truet klode, der militære utslipp er en belastning som knapt nevnes. USA er en versting i så måte, og har i tillegg avviklet alt klimaansvar. Krigsomkostningene er enorme, i en tid hvor vi behøver stabilitet og solidaritet. Dette handler ikke om Trump, men om en langsiktig amerikansk strategi.
Under NATO-toppmøtet i Brussel i juli demonstrerte en fargerik flokk på 25 000. Fem på tolv den 11. juli møttes en fin bukett foran Stortinget. Dette er folk som ønsker å samle motkrefter, med tanke på NATOs neste krigsøvelse, Trident Juncture: 40 000 soldater skal øve seg på kamp mot et militært underlegent Russland. Bare når det gjelder atomvåpen er det jevnbyrdighet, og slik avskrekking skal forlede oss til å tro vi er trygge? Tenk om vi kunne fått til en like gigantisk fredsøvelse?
USA har befestet sin posisjon takket være lydige NATO-lakeier.
Hva skaper samhold og trygghet? Hvor selvfølgelig er freden vår? Kan vi mobilisere til refleksjon, handling og mangfoldige uttrykk, i tillegg til protesttog og paroler? Vi må være mange for å gjøre inntrykk, samt ta vare på samarbeidet som oppstår underveis. Vi kan ikke sette oss ned etter å ha vist motstand mot NATOs neste ukloke militære oppvisning i overlegenhet. Det blir markering i Trondheim 20. oktober og i Oslo 27. oktober. Følg med på Facebook-siden «Aksjon mot NATO-øvelsen Trident Juncture».
