John Pilger: En reise fra Pol Pot til ISIS

I forbindelse med ISIS’ voldshandlinger i Beirut og Paris gir John Pilger oss en viktig påminnelse om hva som er roten til terrorismen – og hvordan vi skal håndtere den.

ISIS. AFP PHOTO/HO WELAYAT
John Pilger
Pilger er prisvinnende journalist og forfatter med en rekke æresdoktorater fra universiteter verden over.

Da president Richard Nixon ga ordre om en «massiv» bombing av Kambodsja i 1969, sa Henry Kissinger at man skulle ta «alt som flyr og rører på seg». Mens Barack Obama fører sin sjuende krig mot den muslimske verden siden han ble tildelt Nobels fredspris, og mens Francois Hollande lover et nådeløst angrep på Syria, gjør dette tivoliet av løgner og hysteri at man nesten blir nostalgisk når man tenker tilbake på Kissingers blodtørstige ærlighet.
Som vitne til de menneskelige konsekvensene av denne villskapen, er jeg ikke overrasket over den historiske glemselen som nok en gang finner sted. Et talende eksempel er Pol Pots kamp om makten med sitt Røde Khmer, som hadde mye til felles med dagens ISIS. Røde Khmer var også hensynsløse, middelalderaktige skikkelser som begynte som en liten sekt. I tillegg var også de et resultat av en amerikanskskapt apokalypse.

Ifølge Pol Pot besto bevegelsen hans av «færre enn 5000 dårlig bevæpnede geriljasoldater uten noen klar strategi, taktikk, lojalitet eller leder». Da Nixons og Kissingers B-52-bombefly ble satt i verk som en del av den såkalte «Operasjon Meny», kunne ikke Vestens ypperstedemon tro sine egne øyne – og sin egen flaks. Amerikanerne droppet det som tilsvarer fem Hiroshima-bomber over landsbygdene i Kambodsja mellom 1969 og 1973. De flatet ut utallige landsbyer, og kom tilbake igjen for å bombe likene og restene av det som var ødelagt. Kraterne etterlot seg enorme kjeder av blodbad, som fortsatt kan sees fra luften. Terroren var utenfor all fatteevne. En tidligere Røde Khmer-leder beskrev hvordan de overlevende «stivnet fullstendig og kunne vandre uten et ord i tre–fire dager. Folk var skrekkslagne og halvgale, og klare for å tro på alt de ble fortalt … Det var dette som gjorde det så lett for Røde Khmer å få folk over på sin side».
En finsk granskningskommisjon regnet ut at 600 000 kambodsjanere døde som følge av borgerkrigen, og beskrev bombingen som «det første stadiet i et tiår av folkemord». Det Nixon og Kissinger hadde startet, ble fullført av Pol Pot. Under amerikanernes bomber vokste Røde Khmer seg til å bli en formidabel armé på 200 000 mann.

ISIS har en liknende historie og situasjon i dag. De fleste studier er enige om at Bush og Blairs invasjon av Irak førte til minst 700 000 døde – i et land som aldri tidligere har hatt noen jihadisme. Kurderne hadde riktignok sine territorielle og politiske avtaler, og det var klassemessige og sekteriske forskjeller mellom sunni- og sjiamuslimene – men de levde fredelig side om side, og ekteskap mellom gruppene var vanlig. Tre år før invasjonen kjørte jeg Irak på tvers uten frykt. På veien møtte jeg mennesker som var stolte over å være irakere.
Bush og Blair bombet alt dette til grunnen. Irak er nå en grobunn for jihadisme. Al Qaida – akkurat som Pol Pots «jihadister» – utnyttet grobunnen borgerkrigen skapte. «Rebellen» Syria ga enda høyere belønninger, med CIA og golfstatenes arsenal av våpen, logistikk og penger løpende gjennom Tyrkia. Ankomsten av utenlandske rekrutter var uunngåelig. En tidligere britisk ambassadør, Oliver Miles, skrev: «Det virker som om Cameron-regjeringen følger Tony Blairs eksempel. Han ignorerte kontinuerlig råd fra Utenriksdepartementet, MI5 og MI6 om at vår Midtøsten-politikk – spesielt kriger i Midtøsten – har vært en ledende årsak til rekrutteringen av muslimer i Storbritannia til terrorisme.»

ISIS er, som Pol Pot og Røde Khmer, avlet frem av en vestlig statsterror som utøves av en imperialistisk elite.

ISIS er resultatet av alle de i Washington, London og Paris som, ved å gå sammen om å ødelegge Irak, Syria og Libya, begikk en enorm forbrytelse mot menneskeheten. ISIS er, som Pol Pot og Røde Khmer, avlet frem av en vestlig statsterror som utøves av en imperialistisk elite. Denne eliten lar seg ikke stoppe av sine handlingers konsekvenser – konsekvenser som utspiller seg geografisk og kulturelt langt fra deres egne liv. Deres medskyldighet nevnes ikke i «våre» samfunn.

Det er 23 år siden Irak fikk sitt Holocaust, rett etter den første golfkrigen, da USA og Storbritannia kapret FNs sikkerhetsråd og påla den irakiske befolkning «straffesanksjoner». Ironisk nok forsterket dette autoriteten Saddam Hussein hadde i landet. Det var som en middelaldersk beleiring. Nesten alt som opprettholdt en moderne stat, ble blokkert: klor som skulle gjøre vannet rent, skoleblyanter, deler til røntgenmaskiner, vanlige smertestillende tabletter og medisiner som bekjempet tidligere ukjente krefttyper som kom med støvet fra de sørlige slagmarkene, forurenset av utarmet uran. Rett før jul i 1999 satte Departementet for handel og industri i London en stopper for eksporten av vaksiner som skulle beskytte irakske barn mot difteri og gulfeber. Dette ble begrunnet med at barnas vaksiner kunne brukes som masseødeleggelsesvåpen. Den britiske regjeringen slapp unna med denne påstanden fordi mediedekningen av Irak – mye av det manipulert av Londons utenriksdepartement – ga Saddam Hussein skylden for alt.

Det er 23 år siden Irak fikk sitt Holocaust.

Under det «humanitære» Oil for Food-programmet fikk hver iraker 100 amerikanske dollar, som de skulle leve på i ett år. Denne summen skulle dekke hele samfunnets infrastruktur og grunnleggende tjenester som elektrisitet og vann. «Forestill deg,» sa FNs assisterende generalsekretær Hans Von Sponeck til meg en gang, «å få denne luselønnen som kompensasjon for mangelen på rent vann. Forestill deg en situasjon der nesten ingen syke har råd til behandling, og der man lever i en desperat kamp for overhodet å klare seg fra den ene dagen til den neste. Da har du et glimt av marerittet. Og ingen må tro at dette ikke er en bevisst politikk. Før ville jeg ikke bruke ordet folkemord, men nå er det uunngåelig.» Full av avsky trakk Von Sponeck seg fra stillingen som FNs humanitære koordinator i Irak. Hans etterfølger Denis Halliday, som er en like anerkjent FN-topp, trakk seg også. «Jeg ble instruert til å gjennomføre en politikk som kan defineres som et folkemord,» sa Halliday, «en bevisst politikk som i realiteten har drept over en million mennesker, både barn og voksne.»
En studie utført av FNs barnefond UNICEF fant ut at det i perioden fra 1991 til 1998 – da blokaden var på sitt mest intense – var en «overdødelighet» på 500 000 blant irakiske barn under fem år. En amerikansk tv-reporter konfronterte USAs ambassadør i FN, Madeleine Albright, med disse tallene. Reporteren spurte: «Var det verdt prisen?» Til dette svarte Albright: «Vi mener det var verdt prisen.»

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.