Da president Richard Nixon ga ordre om en «massiv» bombing av Kambodsja i 1969, sa Henry Kissinger at man skulle ta «alt som flyr og rører på seg». Mens Barack Obama fører sin sjuende krig mot den muslimske verden siden han ble tildelt Nobels fredspris, og mens Francois Hollande lover et nådeløst angrep på Syria, gjør dette tivoliet av løgner og hysteri at man nesten blir nostalgisk når man tenker tilbake på Kissingers blodtørstige ærlighet.
Som vitne til de menneskelige konsekvensene av denne villskapen, er jeg ikke overrasket over den historiske glemselen som nok en gang finner sted. Et talende eksempel er Pol Pots kamp om makten med sitt Røde Khmer, som hadde mye til felles med dagens ISIS. Røde Khmer var også hensynsløse, middelalderaktige skikkelser som begynte som en liten sekt. I tillegg var også de et resultat av en amerikanskskapt apokalypse.
Ifølge Pol Pot besto bevegelsen hans av «færre enn 5000 dårlig bevæpnede geriljasoldater uten noen klar strategi, taktikk, lojalitet eller leder». Da Nixons og Kissingers B-52-bombefly ble satt i verk som en del av den såkalte «Operasjon Meny», kunne ikke Vestens ypperstedemon tro sine egne øyne – og sin egen flaks. Amerikanerne droppet det som tilsvarer fem Hiroshima-bomber over landsbygdene i Kambodsja mellom 1969 og 1973. De flatet ut utallige landsbyer, og kom tilbake igjen for å bombe likene og restene av det som var ødelagt. Kraterne etterlot seg enorme kjeder av blodbad, som fortsatt kan sees fra luften. Terroren var utenfor all fatteevne. En tidligere Røde Khmer-leder beskrev hvordan de overlevende «stivnet fullstendig og kunne vandre uten et ord i tre–fire dager. Folk var skrekkslagne og halvgale, og klare for å tro på alt de ble fortalt … Det var dette som gjorde det så lett for Røde Khmer å få folk over på sin side».
En finsk granskningskommisjon regnet ut at 600 000 kambodsjanere døde som følge av borgerkrigen, og beskrev bombingen som «det første stadiet i et tiår av folkemord». Det Nixon og Kissinger hadde startet, ble fullført av Pol Pot. Under amerikanernes bomber vokste Røde Khmer seg til å bli en formidabel armé på 200 000 mann.
ISIS har en liknende historie og situasjon i dag. De fleste studier er enige om at Bush og Blairs invasjon av Irak førte til minst 700 000 døde – i et land som aldri tidligere har hatt noen jihadisme. Kurderne hadde riktignok sine territorielle og politiske avtaler, og det var klassemessige og sekteriske forskjeller mellom sunni- og sjiamuslimene – men de levde fredelig side om side, og ekteskap mellom gruppene var vanlig. Tre år før invasjonen kjørte jeg Irak på tvers uten frykt. På veien møtte jeg mennesker som var stolte over å være irakere.
Bush og Blair bombet alt dette til grunnen. Irak er nå en grobunn for jihadisme. Al Qaida – akkurat som Pol Pots «jihadister» – utnyttet grobunnen borgerkrigen skapte. «Rebellen» Syria ga enda høyere belønninger, med CIA og golfstatenes arsenal av våpen, logistikk og penger løpende gjennom Tyrkia. Ankomsten av utenlandske rekrutter var uunngåelig. En tidligere britisk ambassadør, Oliver Miles, skrev: «Det virker som om Cameron-regjeringen følger Tony Blairs eksempel. Han ignorerte kontinuerlig råd fra Utenriksdepartementet, MI5 og MI6 om at vår Midtøsten-politikk – spesielt kriger i Midtøsten – har vært en ledende årsak til rekrutteringen av muslimer i Storbritannia til terrorisme.»
ISIS er, som Pol Pot og Røde Khmer, avlet frem av en vestlig statsterror som utøves av en imperialistisk elite.
ISIS er resultatet av alle de i Washington, London og Paris som, ved å gå sammen om å ødelegge Irak, Syria og Libya, begikk en enorm forbrytelse mot menneskeheten. ISIS er, som Pol Pot og Røde Khmer, avlet frem av en vestlig statsterror som utøves av en imperialistisk elite. Denne eliten lar seg ikke stoppe av sine handlingers konsekvenser – konsekvenser som utspiller seg geografisk og kulturelt langt fra deres egne liv. Deres medskyldighet nevnes ikke i «våre» samfunn.
Det er 23 år siden Irak fikk sitt Holocaust, rett etter den første golfkrigen, da USA og Storbritannia kapret FNs sikkerhetsråd og påla den irakiske befolkning «straffesanksjoner». Ironisk nok forsterket dette autoriteten Saddam Hussein hadde i landet. Det var som en middelaldersk beleiring. Nesten alt som opprettholdt en moderne stat, ble blokkert: klor som skulle gjøre vannet rent, skoleblyanter, deler til røntgenmaskiner, vanlige smertestillende tabletter og medisiner som bekjempet tidligere ukjente krefttyper som kom med støvet fra de sørlige slagmarkene, forurenset av utarmet uran. Rett før jul i 1999 satte Departementet for handel og industri i London en stopper for eksporten av vaksiner som skulle beskytte irakske barn mot difteri og gulfeber. Dette ble begrunnet med at barnas vaksiner kunne brukes som masseødeleggelsesvåpen. Den britiske regjeringen slapp unna med denne påstanden fordi mediedekningen av Irak – mye av det manipulert av Londons utenriksdepartement – ga Saddam Hussein skylden for alt.
Det er 23 år siden Irak fikk sitt Holocaust.
Under det «humanitære» Oil for Food-programmet fikk hver iraker 100 amerikanske dollar, som de skulle leve på i ett år. Denne summen skulle dekke hele samfunnets infrastruktur og grunnleggende tjenester som elektrisitet og vann. «Forestill deg,» sa FNs assisterende generalsekretær Hans Von Sponeck til meg en gang, «å få denne luselønnen som kompensasjon for mangelen på rent vann. Forestill deg en situasjon der nesten ingen syke har råd til behandling, og der man lever i en desperat kamp for overhodet å klare seg fra den ene dagen til den neste. Da har du et glimt av marerittet. Og ingen må tro at dette ikke er en bevisst politikk. Før ville jeg ikke bruke ordet folkemord, men nå er det uunngåelig.» Full av avsky trakk Von Sponeck seg fra stillingen som FNs humanitære koordinator i Irak. Hans etterfølger Denis Halliday, som er en like anerkjent FN-topp, trakk seg også. «Jeg ble instruert til å gjennomføre en politikk som kan defineres som et folkemord,» sa Halliday, «en bevisst politikk som i realiteten har drept over en million mennesker, både barn og voksne.»
En studie utført av FNs barnefond UNICEF fant ut at det i perioden fra 1991 til 1998 – da blokaden var på sitt mest intense – var en «overdødelighet» på 500 000 blant irakiske barn under fem år. En amerikansk tv-reporter konfronterte USAs ambassadør i FN, Madeleine Albright, med disse tallene. Reporteren spurte: «Var det verdt prisen?» Til dette svarte Albright: «Vi mener det var verdt prisen.»
I 2007 sa Carne Ross, en høytstående britisk tjenestemann som var ansvarlig for sanksjonene (og som også er kjent som «Mr. Irak»), følgende til den parlamentariske utvelgelseskomiteen: «[USAs og Storbritannias regjeringer] nektet i praksis hele befolkningen å finne måter å overleve på.» Da jeg intervjuet Carne Ross tre år senere, var han preget av anger. «Jeg skammer meg,» sa han. I dag er han en sjelden målbærer av sannheten om hvordan regjeringer villeder, og hvordan et medgjørlig medieapparat spiller en viktig rolle i å spre og å opprettholde bedraget. «Vi fôret [journalistene] med kjente misoppfatninger og villedende informasjon, eller vi frøs dem ut.» I fjor slo The Guardian opp en ikke utypisk overskrift: «Vi må ta grep mot ISIS’ terror.» Med formuleringen «vi må ta grep» er det som om et spøkelse gjenoppstår; en advarsel mot å glemme historien. Forfatteren av artikkelen var Peter Hain, den tidligere utenriksministeren som var ansvarlig for Irak under Blair. I 2003 støttet Hain opp under Blairs invasjon av Irak, som var basert på åpenbare løgner. Under den påfølgende Labour Party-konferansen avfeide han invasjonen som et «perifert problem».
I artikkelen forlangte Hain «flyangrep, droner, militærutstyr og annen støtte» til dem som «står overfor folkemord» i Irak og Syria. Dette vil fremme «den absolutte nødvendigheten av en politisk løsning». Samme dag som Hains artikkel sto på trykk, var tilfeldigvis Denis Halliday og Hans Von Spenck i London og kom på besøk til meg. De var ikke overrasket over at en politiker drev med et så skremmende hykleri, men beklaget seg over det vedvarende, nesten uforklarlige fraværet av intelligent diplomati i forhandlingene om noe som kan minne om en våpenhvile. Over hele verden, fra Nord-Irland til Nepal, har de som bektrakter hverandre som terrorister og fiender, satt seg sammen rundt et bord. Hvorfor ikke nå i Irak og Syria? I stedet renner det bare en intetsigende, nærmest psykotisk ordflom fra Cameron, Hollande, Obama og deres «koalisjon av villige», der de ordinerer mer vold levert fra 10 000 meters høyde til steder blodet aldri har rukket å tørke. De ser ut til å være så begeistret for sin egen vold og dårskap at de ønsker å styrte sin eneste potensielt verdifulle allierte – nemlig regjeringen i Syria.
Dette er ikke noe nytt, og det vises tydelig i det følgende lekkede etteretningsdokumentet fra Storbritannia og USA:
De ordinerer mer vold levert fra 10 000 meters høyde til steder blodet aldri har rukket å tørke.
«For å lette arbeidet til de frigjørende krefter … må det iverksettes ekstra krefter for å eliminere bestemte nøkkelpersoner [og] fortsette interne forstyrrelser i Syria. CIA er forberedt, og SIS (MI6) vil forsøke å iscenesette mindre sabotasjer og coup de main-hendelser i Syria ved å jobbe via kontakt med individer … og en nødvendig grad av frykt … [iscenesatte] grensesammenstøt [vil] kunne gi påskudd for intervensjon … CIA og SIS bør bruke … både sine psykologiske evner og sine aksjonsfelter til å forsterke spenningene.»
Dette ble skrevet i 1957, men kunne like godt vært skrevet i går. I imperienes verden er det ingenting som egentlig forandrer seg. I 2013 avslørte den tidligere franske utenriksministeren Roland Dumas at han «to år før den arabiske våren» ble fortalt i London at det var planlagt en krig mot Syria. «Jeg skal fortelle deg noe,» sa han i et intervju med den franske tv-kanalen LPC. «Jeg var i England i et annet ærend to år før volden startet i Syria. Jeg møtte britiske toppolitikere som vedgikk at de planla noe i Syria … Storbritannia organiserte en invasjon av opprørere innad i Syria. De spurte meg til og med, selv om jeg ikke var utenriksminister lenger, om jeg ville delta … Denne operasjonen har røtter langt tilbake i tid. Den var forberedt, forutfattet og planlagt.»
De eneste virkelige motstanderne av ISIS er de Vesten har gitt status som demoner – Syria, Iran, Hizbollah og nå Russland. Hindringen er Tyrkia, en «alliert» og medlem av NATO, som har konspirert med CIA, MI6 og middelalderstatene i Golfen for å kanalisere støtte til de syriske «opprørerne», inkludert de som nå kaller seg ISIS. Å støtte Tyrkias gamle ambisjon om å ha en dominerende rolle i regionen ved å styrte Assad-regjeringen, innbyr samtidig til en konvensjonell storkrig og en grusom lemlesting av den mest etnisk mangfoldige staten i Midtøsten.
En våpenhvile – selv om en slik er vanskelig å forhandle frem og oppnå – er den eneste veien ut av dette kaoset. Alternativet er at grusomhetene i Paris og Beirut gjentas. I tillegg til våpenhvile må de ledende gjerningsmennene bak og forvalterne av volden i Midtøsten – amerikanerne og europeerne – avradikalisere seg selv og vise god tro til fremmedgjorte muslimske samfunn overalt, også de her hjemme. Utskiping av krigsmateriell til Israel bør opphøre umiddelbart, og staten Palestina må anerkjennes. Palestinaspørsmålet er regionens mest betente, åpne sår, og den stadig oppgitte motivasjonen for spredning av islamsk ekstremisme. Osama bin Laden gjorde dette klart. Palestina gir også håp. Får palestinerne rettferdighet, kan verden rundt begynne å endre seg.
For over 40 år siden utløste Nixon–Kissinger-bombingene av Kambodsja en flom av lidelser landet aldri har kommet seg etter. Det samme gjelder Blair–Bushs
forbrytelser i Irak, samt NATO og «koalisjonens» forbrytelser i Libya og Syria. Med upåklagelig timing ble Henry Kissingers egenkjærlige epos nylig utgitt under den satiriske tittelen World Order. I en temmelig logrende anmeldelse beskrives Kissinger som en «nøkkelperson i utformingen av en verdensorden som har holdt seg stabil i 25 år». Fortell dét til folket i Kambodsja, Vietnam, Laos, Chile, Øst-Timor og alle de andre ofrene for hans «statsmannskunst». Først når «vi» vedkjenner oss krigsforbryterne i våre egne rekker og slutter å benekte sannheten, kan blodet begynne å tørke.
Pilger er en australsk journalist og forfatter, hovedsakelig bosatt i London.
Denne teksten er tidligere publisert på hans hjemmeside.
