Den 28. februar klokken 17 tok jeg en pedikyr og manikyr på West 79th Street, Upper West Side. Det fremgår av min notatbok. Om dette skriver jeg kort og nøkternt: «Det satt en eldre, hvit kvinne ved siden av meg og ga utførlige instruksjoner til en yngre asiatisk kvinne om hvordan hun ville ha det. Snakket om å bli gammel. Omtalte seg selv som en brun, innskrumpa aprikos.» Jeg innrømmer det gjerne. Jeg er en voyeur. I all hemmelighet sniklytter jeg stadig vekk til folks samtaler og ser på deres interaksjoner med hverandre i det offentlige rommet. I veska har jeg en Moleskine-notatbok. Dersom jeg har glemt notatboka, får servietter, papirposer eller baksida på regninger duge. Det gir en viss intellektuell tilfredsstillelse å dokumentere ting jeg overhører og ser, mennesker som aldri kommer tilbake. Som skrivende person trener det mitt blikk for historier og sammenhenger, og for at livet er større enn meg og smarttelefonen min. Det er i hvert fall det jeg forteller mitt selvrettferdige jeg. Men hvis jeg skal være helt, helt ærlig, forholder det seg allikevel nok mer som Joan Didion skriver om i essayet On Keeping a Notebook (1968) – at vi som har denne tendensen til å notere, samle på og således forevige stjålne øyeblikk av folks liv, gjør det mest for vår egen skyld. Det handler om å huske hvordan det var å være meg. Didion skriver at det er vanskelig å innrømme dette, fordi vi oppdras ut fra en etikk om at vi skal være den minst interessante personen i et rom. Således, mener Didion, at det bare er de veldig unge og svært gamle som forteller om drømmene sine over frokosten, eller avbryter med nostalgiske minner om fine kjoler eller en regnbueørret man fisket en gang i tida. Vi andre, vi som er voksne, vi skal bry oss mer om andre menneskers kjoler og ørreter. Når jeg skriver meg selv tilbake til den ettermiddagen i februar, og graver i hvorfor akkurat dette gjorde så stort inntrykk, slår det meg at det handler om frykt. Frykten for at det en dag er meg som blir sittende i en massasjestol og omtaler meg selv som innskrumpet frukt. At jeg en dag hører meg selv si ting som: «Jeg kan ikke leve uten stelling av tærne og hendene mine hver fjerde uke,» og at jeg en dag kommer til å medbringe min egen dusjsåpe til skjønnhetssalongen, med en duft som var populær tjue–tretti–førti år tidligere. Duften av forgangen ungdom. Jeg husker tydelig da jeg så det første grå hårstrået dukke opp for halvannet år siden. «Neiiiiiii!» sa jeg høyt til speilbildet mitt, og sendte en selvmedlidende tekstmelding til samboeren min. Et kjapt googlesøk på «when do women normally get gray hair?» viste at det for noen starter så tidlig som i 24-årsalderen. Fun fact: 23 300 000 andre personer interesserer seg for samme tematikk, skal man tro søkehistorikken. Rå industri. Vi er tydeligvis mange passasjerer i samme frykt-for-aldring-båt, og like mange kommersielle aktører vet å tjene penger på dette. Få steder er dette så uttalt som i USA. Ifølge American Society of Plastic Surgeons ble det i 2014 utført 15 622 866 kosmetiske operasjoner, en økning på 154 prosent siden 2000. Denne trenden har fortsatt til tross for at landet i samme periode har opplevd en av sine verste økonomiske kriser siden depresjonen i 1920-åra. Størst økning er det i såkalte «minimally invasive procedures» som botox- og restylaneinjeksjoner, kjemiske behandlinger og hårfjerning med laser. 2000-tallets oppblomstring av metroseksuelle skjønnhetsidealer gjør at stadig flere menn også fikser på utseendet sitt, særlig med brystreduksjoner, samt nese- og øyelokkoperasjoner.
Evig ung er ikke bare knyttet til et pent og velstelt ytre, men også til jomfruelighet.
Som amerikanofil pleier jeg å si at alt det beste verden har å by på, kommer herfra (sosiale frigjøringsbevegelser, sofistikert kritisk teori og feministisk filosofi, de beste universitetene, verdens vakreste roadtrip-strekning langs Californiakysten), men muligens også det verste: en rå skjønnhetsindustri, hyperkapitalisme og en pillråtten dobbeltmoral når det gjelder seksualitet. Som den feministiske forfatteren Jessica Valenti, som neste år utgir sin selvbiografi med tittelen Sex Object: A Memoir, har uttalt, vokser amerikanske kvinner opp i en kultur som belønner kvinner for å være sexy, men hater dem for å ha sex. Evig ung er ikke bare knyttet til et pent og velstelt ytre, men også til jomfruelighet. USA er landet der unge jenter avgir såkalte virginity pledges og inngår symbolske giftermål med sine fedre på såkalte Purity Balls. Skulle man likevel ha forbrutt seg mot jomfruelighetsidealet, finnes det råd: Man kan skaffe seg kunstig jomfruhinne, eller pynte litt på kjønnsleppene. «Restore Sexual Pleasure. Feel Tight And Wanted Again With Surgery,» lokker nettannonsene for vaginal ungdommeliggjøring. I realiteten skjuler denne eufemismen at det er tale om en form for kjønnslemlestelse i senmoderne, kapitalistisk og skjønnhetsindustriell innpakning. Resignasjon. Selv om det naturligvis er stor forskjell på å være en kvinne på den afrikanske landsbygda som blir holdt fast med makt og får kuttet sitt kjønnsorgan med et skittent barberblad, og på frivillig å legge seg under plastikkirurgens kniv på et sterilt operasjonsbord i den vestlige verden – handler fenomenet om aldringens politikk. Politikken fortoner seg ulikt i tid og rom, men bunner i en historisk besettelse av kvinnelig ungdommelighet, som kan observeres i de aller fleste kulturer i verden. Tendensen er mer slående her i USA enn hjemme i Norge. Men det virker som om mange kvinner, uansett hvor godt feministisk skolerte vi er, har gitt opp. Jeg ser det jo selv når jeg står der foran speilet og konverserer med rynkene mine og napper ut de grå hårene, ett for ett. Notatboka mi fylles stadig opp med opptegnelser om prominente amerikanske feminister, som er noen generasjoner eldre enn meg selv, og som virker å ha kapitulert fullstendig. For noen uker siden var jeg på et arrangement på Barnard Women’s College som samlet flere interessante kvinner til en panelsamtale om skjønnhet og aldring. Den en gang så hardtslående feministen Naomi Wolf fremsto som komplett resignert. Hun uttalte for eksempel at ansiktsløftinger kan «være frigjørende på ens reise hvis man bestemmer seg for det,» og at vi ikke må få kvinner som ønsker å være pene til å skamme seg. En ung kvinne i salen fikk gode tips om å være seg litt mer klassebevisst. Da Wolf som ung selv kom til eliteuniversitetet Yale for å studere, måtte hun – som ikke tilhørte den øvre middelklassen – nemlig lære seg å bruke lyse klær, mind you. Kvinner må lære seg forskjellen på seksuell sjarm og taktfull profesjonalisme, fikk vi høre. Er det virkelig den samme kvinnen som i boken The Beauty Myth dokumenterte hvordan tusenvis av unge amerikanske jenter har dødd av anoreksi, og beskrev hvordan kvinners seksuelle selvfølelse tvinges i kne av pornoindustrien? Den samme kvinnen som på nittitallet advarte mot helsefarene ved brystimplantater, og forklarte hvordan skjønnhetsmyter muterer slik at også eldre, kjøpesterke kvinner får være sexobjekter litt lenger? Man kan jo lure. I samme debatt sa Rhoda Narins (som foruten å være Barnard-alumni også har etablert seg som dermatolog med botox og ansiktsløftninger som spesialfelt) at kvinner bare må finne seg i å jobbe dobbelt så mye som menn: «Hvis du ser bra ut, føler du deg bedre – og da behandler andre deg også bedre. Urettferdig? Sånn er verden.» Ms. Wolf hadde ingen innvendinger. Budskapet fra alle kanter er at man ikke kan vinne. Innebærer aldringens politikk også resignasjonens politikk? Jeg vet ikke lenger. Men jeg vet at jeg skal fortsette å skrive notater. For å huske hvordan det er å være meg. Det er rett og slett et spørsmål om ikke å miste forstanden i en verden der vi hele tiden blir fortalt at din regnbueørret, din kjole og din drøm er mindre viktig enn andres, og at det er «feministisk frigjørende» å bytte ut selvverd til fordel for erotisk kapital. Anne Bitsch er samfunnsgeograf og spaltist i Ny Tid. Gjesteforsker på Columbia University våren 2015.
