Vinden i bildet

I en tid av multitasking, mediestøy og digitale strømmer står filmene til Straub-Huillet som urokkelige steiner – som ber oss lytte til vinden. Utstilling på kunstakademiet i Trondheim

Foto: Endre Eidsaa Larsen
Endre
Underviser filmvitenskap på NTNU Epost endreeid@gmail.com

Filmene til det franske regissørparet Jean-Marie Straub og Danièle Huillet (gjerne kalt Straub-Huillet) har ofte blitt knyttet til motstand. Motstand mot hva? Mot flere ting. Det første som slår en, er at filmene står som innbitte steintavler mot tilvante publikumsforventninger, med bud om en annen innstilling og oppmerksomhet enn hva som kjennetegner den programmatiske fiksjonsinnlevelsen som stimuleres av den dominerende film-
industrien.
Denne motstanden viser seg i en konsekvent avfeiing av konvensjonelle prosedyrer: Filmene er ekstremt nedstrippede og minimalistiske, og består stort sett av evigvarende bilder av natur og mennesker som leser opp setninger fra et ark. Det totale fraværet av konvensjonell dramatikk, spennende fortellerstrukturer, psykologiske karakterer, stjerneskuespillere og postproduksjonseffekter fører til filmer som motsetter seg enkel inngang. For Straub-Huillet er film motstand mot denne verden (samfunnets innretninger og publikums forventninger), ikke innlevelse i en annen.
Regissørene har selv sagt at de lager filmer for barn og huleboere. Bare i dette ligger det en viss motstand, et kritisk aspekt, som knytter dem til mange modernistiske kunstretninger – ønsket om å fremkalle en primitiv oppmerksomhet som motsetter seg varesamfunnets rasjonalitet. Theodor W. Adorno har antydet hvordan en modernistisk kunsts «allergi mot ornament og overflod, det som nærmer seg luksus» kan nærme seg barbariet, med andre ord en usivilisert tilstand. Hos Straub-Huillet viser dette seg for eksempel i det filmkritikeren Serge Daney har kalt en «gjennopplæring av øret». I en omtale av Trop tôt / Trop tard (Too Early, Too Late, 1982) skriver han at Straub-Huillet var de første filmskaperne etter stumfilmtiden som fikk oss til å se og høre vinden.

Ikke fantasere. Dette henger sammen med det Richard Roud har omtalt som Straubs dokumentariske tilnærming og en «kunstnerisk ærlighet»: I filmene til Straub-Huillet ser vi en opptatthet av filmens relasjon til en «objektiv» virkelighet, en dveling ved fysiske landskap, og en troskap mot lyden som stammer direkte fra disse landskapene. Dette har ført til det man kan kalle en prinsipiell materialisme i arbeidet deres: Film skal ikke fantasere og legge til, men fokusere vår oppmerksomhet på verdens materielle virkelighet og dermed hente noe ut av den.
Til og med de litterære tekstene de baserer filmene sine på (for eksempel av Kafka, Hölderlin, Brecht), blir behandlet som materielle utsagn, der de gjerne tørt leses opp fra et papir av «uttrykksløse» amatørskuespillere som nærmest bare er i bildet. Denne «primitive» stiliseringen kan betraktes som en motstand mot et fiksjonsbasert innlevelsesregime i filmverdenen.

Regissørene har selv sagt at de lager filmer for barn og huleboere.

Straub-Huillets motstand kommer ikke bare i form av «formenes politikk» innkapslet i sin egen autonome estetikk, men henger sammen med en kritikk av kapitalisme. Enkelte av filmene tar utgangspunkt i eksplisitt politiske tekster, og Straub har selv kommet med krasse uttalelser om samfunnsformen. Han var dessuten en av initiativtakerne til et utitulert manifest (fra 1965; det andre av de såkalte Oberhausen-manifestene) som ropte om en mer sosialt engasjert og eks-

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here