Hvilket bedrag er ikke The North Atlantic Treaty Organization? NATO-sjef Jens Stoltenberg insisterer på at medlemslandene skal øke forsvarsutgiftene. Og president Trump, NATOs største pådriver, ber om en dobling av kravet på to prosent til fire prosent av BNP. Er det slik vi skal feire 70-års-jubileet nå i april, med applaus til to av våpenindustriens godt betalte lobbyister?
Den ferske rapporten NATO at Seventy fra Harvard Kennedy School bruker undertittelen «An Alliance in Crisis». Verdens «mest suksessfulle allianse» skal visstnok stå overfor sine mest komplekse utfordringer noensinne. Å ja? Jo, man er redd for en amerikansk president som kanskje ikke vedstår seg «artikkel 5» – de 29 medlemslandenes «én for alle, alle for én». Også utfordringen med biologiske våpen, informasjonsvåpen og kunstig intelligens skal kreve 20 prosent av militærbudsjettene til overvåkning, etterretning og ny teknologi. En tredje utfordring for NATO er EU, Den afrikanske union og Den arabiske liga – de vil ha dem videre inn i galoppen.
Det militær-industrielle komplekset med NATO i spissen kan på 70-årsdagen gratulere seg selv med at verden nå globalt bruker nærmere 16 000 milliarder kroner årlig til krigsopprustning for å lage en fredeligere verden. NATO står for halvparten. USA alene bruker nær 6000 milliarder kroner (3,5 prosent av BNP), og Kina tar andreplassen (de har doblet utgiftene det siste tiåret). Russland henger med og bruker ca. tiendeparten av USA, og Norge igjen en tiendepart av Russland – nesten 50 milliarder kroner årlig.
De tre kjerneverdiene «democracy, individual liberty, and rule of law»
I vår stadig mer militariserte verden er de motiverende fiendene Russland, spesielt etter annekteringen av Krim, og Kina – selv om disse landene blant opplyste mennesker helst anses som mer opptatt av forsvar enn av angrep.
Og NATOs enorme pengeforbruk skal visstnok være drevet fram av de tre kjerneverdiene «democracy, individual liberty, and rule of law». Vel, NATO kan eventuelt presse på overfor et manglende demokratisk sinnelag i Ungarn, Polen og Tyrkia. Men USA som ledende NATO-land oppretter selv enorme våpenkontrakter med diktaturet Saudi-Arabia – et land militært på størrelse med Russland. Og som Jon Hellesnes skriver i NATO-komplekset (2019), har USA – som NATOs pådriver – selv stått for en rekke angrepskriger der folkeretten brytes, og fanger og sivile tortureres. Supermakten har utført en rekke utenomrettslige henrettelser via droner. Og russisk valgpåvirkning i USA? Ifølge Hellesnes skal USA selv ha påvirket hele 66 valg siden siste verdenskrig. Her bedrar USA den første av kjerneverdiene.
Og Liberty?
Vel, «alliansen av frie suverene stater» (som Norge), forventes å bidra når det skulle passe. Men er man uenig med USA eller stormaktenes interesser, kan man ikke ustraffet støtte eksempelvis frigjøringsbevegelser i den tredje verden. Frihet er den sterkestes rett til å kunne øke sin makt. – Den oppgitte norske basepolitikken er bare et eksempel. Føydalherren skaper vasallstater. På norsk regjeringshold tier man derfor stille overfor hva som nå er en rekke ødelagte og destabiliserte land etter USAs mange intervensjoner – der krig skulle skape fred – som et Irak eller Libya. Sistnevnte er en skam for Norge – ikke en gang i dag innrømmer de bedraget og meningsløsheten ved bombingen.
Og rule of law?
NUPI presenterte nylig boken Visjonen om en bedre organisert verden. Fremskritt og motkrefter, skrevet av den erfarne diplomaten Bjørn Skogmo. Med 43 år i utenrikstjenesten snakket pensjonist Skogmo om hvordan USA med Kissingers linkage og NATO har koblet inn småstater som Norge.
Som en norsk motvekt mot den mektige blokkpolitikken ønsket Skogmo i sin tid å fremme mer multilateralt samarbeid for å temme konflikter og stormaktenes maktbruk – gjennom bindende avtaler og rule of law.
Jeg ba Skogmo etter et langt livs erfaring i diplomatiet om å våge å beskrive et framtidsscenario der Norge tar et steg til siden og kobler seg av NATO. En delinkage – mulig erstattet av en nordisk eller europeisk forsvarsallianse. Diplomaten svarte: «Om delinkage fra NATO, dette er et spørsmål jeg ikke tør svare på. Det er et politisk spørsmål, både i Norge og for andre. Det er fullt mulig å tenke seg slike scenarioer på tegnebrettet, men om det er politisk mulig eller ønskelig, er gjenstand for en politisk debatt. Og jeg har ikke skrevet en debattbok.» Vel, han burde våget å beskrive et Norge ute av NATO – vi trenger sårt diplomatiske løsninger framfor militær ødsling og ødeleggelse.
«Ut av NATO» har vært Ny Tids linje, og ser vi tilbake til NATOs 20-årsjubileum her i avisen (vår forgjenger Orientering), er tonen klar i 1969: kritikk av Stortingets NATO-vilje (SFs Finn Gustafsen); uheldig militært forskningssamarbeid (Tore Linné Eriksen); norsk spionasje på Russland (Svein Blindheim) eller kritikk av den allerede oppgitte basepolitikken.
Vi vet jo at Russland og Kina ikke er demokratier. Men er USA bedre der president Truman i 1945 atombombet Japan til tross for deres fredshenvendelse – som en maktdemonstrasjon og et brudd med Sovjet? Og president Clinton som på 90-tallet brøt avtalen (Bush/Gorbatsjov) om ikke å omringe Russland? Det er vel tydelig hvem som er aggressoren som presser opp forsvarsbudsjettene.
Dessverre ønsker folk flest å leve under NATOs beskyttelse – i et selvbedrag av uvitenhet. På 70-årsdagen er det derfor på sin plass å minne om Orwells 1984:
I romanen var det på Sannhetsdepartementets kolossale hvite betongbygning skrevet: «Krig er fred, frihet er slaveri, uvitenhet er styrke.»
