Daniel Glassman
Glassman samarbeider med Modern Times Review, og skriver for POV i Canada.

To vidt forskjellige kanadiske dokumentarer går begge i dybden av forholdet mellom energi og miljø.

A Moon of Nickel and Ice/Let There Be Light

François Jacob/Mila Aung-Thwin og Van Roykos

Canada

To nye kanadiske filmer tar for seg aktuelle globale problemer på radikalt ulike måter. François Jacobs A Moon of Nickel and Ice og Mila Aung-Thwin og Van Roykos Let There Be Light undersøker det sammenvevde forholdet mellom energi og økologi fra bunnen av, gjennom å fokusere sterkt på enkeltmennesker og deres historier. Dette gjør de i henholdsvis en arktisk russisk gruveby, ruinene i Basra i Irak og en diger atomreaktor i Sør-Frankrike.

A Moon of Nickel and Ice er François Jacobs langfilmdebut, og et mangefasettert portrett av den sibirske nikkelgruvebyen Norilsk. Tre fakta om Norilsk: Den er verdens nordligste by med over 100 000 innbyggere; den er en av de mest forurensede byene i verden; og den er en «lukket by» – utlendinger har vært nektet adgang siden 2001, og den var stengt for de fleste russere også i sovjettiden. Smelteanleggene til Norilsk Nickel skjenker byen og omegnen sur nedbør, smog og godt og vel én prosent av verdens totale utslipp av svoveldikoksid.

Gulagleir. En kan undres over hvordan myndighetene i sin tid fikk 100 000 mennesker til å flytte dit. Svaret er at de ble tvunget. Ja, Norilsk var en sovjetisk gulagleir. Byens innbyggere og gruvens opprinnelige arbeidere var i hovedsak de som hadde kommet på kant med sovjetiske myndigheter. Hundretusener av dem døde – mer av forurensningsrelaterte sykdommer og overarbeid enn av regelrette henrettelser. Men noen av de overlevende og mange av etterkommerne deres bor i byen fremdeles, og til denne dag er Norilsk fullstendig avhengig av nikkelgruvene. På den måten likner situasjonen på den vi finner utallige steder i Canada og i rustbeltet fra Vest-Virginia til Hamilton, bortsett fra at Norilsk fortsatt er i virksomhet – om det å betale folk nok til å bli værende, mens de forgiftes av sitt eget arbeids frukter, kan kalles «virksomhet».

Men hvorfor lage en film der? «Jeg har alltid vært svak for Russland og USSR i det hele tatt,» sier Jacob. «Det var et spesielt og særpreget samfunn, som opererte under den vestlige radaren i over 70 år, så jeg har alltid følt en sterk trang til å utforske det, og til å gripe det som er igjen av den «røde» mentaliteten – sovjeternes visjon og deres syn på verden. Jeg har alltid hatt dette plagsomme inntrykket av at det i det tidligere USSR, bak hvert ansikt du møtte, ville gjemme seg en tragisk eller i det minste utrolig historie. For meg var Norilsk selve symbolet på dette.»

I Norilsk er Stalin fremdeles allment respektert.

Endelig innpass. Inspirert av disse fantasiene om russisk liv og sovjetisk historie så vel som av ikoniske Norilsk-fotografier av Elena Tjsernysjova, Sergej Maximisjin og Alexander Gronsky, bestemte Jacob seg for å lage en film om byen. «Prosjektet virket nesten umulig,» minnes han: «Hvordan får du tillatelse til å arbeide i en by som er stengt for utlendinger? Og hvordan blir du invitert til å komme dit av folk du aldri har møtt, med et språk du knapt kan snakke, og – aller mest – hvordan finansiere det hele?»

Det tok Jacob fem år med søknader, research og språkstudier samt søvnløse netter i telefonen (grunnet 12 timers tidsforskjell) med FSB (Russian Federal Security Service, KGBs etterfølger) for å finne ut av prosedyrene for visumsøknad. Endelig satte Norilsk-fotograf Maximisjin Jacob i kontakt med den lokale fotoklubben, som ga råd om hvordan kanadieren kunne få innpass i byen.

Disse interessene og påvirkningene – personlige, politiske, historiske og estetiske – gjennomsyrer den mangslungne tilnærmingen som preger A Moon of Nickel and Ice. Av og til bringer filmen tankene til de åpenlyst stiliserte arbeidene til Gronsky og Béla Tarr; strenge stillbilder plasserer det arketypiske sovjetiske bylandskapet med identiske høyblokker mot Norilsk-horisontens svartsky-spyende fabrikkpiper, som reflekterer det underlige ved at denne byen faktisk eksisterer. Drømmeaktige tracking shots av byens forfall, ledsaget av en grublende voice-over med en av Jacobs portretterte, bringer oss ned og inn i innbyggernes indre liv. Men i andre deler, når regissøren snakker med vanlige mennesker enten i intervjuer eller sosiale sammenhenger, preges filmen av det rolig observerende blikket fra det beste innen direct cinema. Ingen herzogsk flørting her: «Det var viktig for meg å lage en film som ikke handlet så mye om stedets ’annerledeshet’, som hvem som helst kan få med seg bare ved å tilbringe en halv dag i byen, men å lage et emosjonelt realistisk portrett av menneskene som lever der.»

Hvilke-som-helst. Jacob gjør ikke personene i filmen til eksotiske skikkelser, ikke engang når historiene eldre mennesker forteller handler om tvangsopphold i tidligere gulagleirer, om å komme på kant med det russiske militæret eller om å provosere russiske myndigheter ved å minnes offentlig et berømt gulagopprør i 1953. Når intervjuobjektene mimrer om hvor billige flyturer til Moskva og St. Petersburg var i sovjetperioden og vedgår at de fortsatt stemmer på kommunistpartiet, gir Jacob oss et sjeldent, ufiltrert blikk inn i et humanisert Russland. Det samme gjelder de yngre han portretterer. Bildene av russisk ungdom som presenteres i vestlige medier, involverer uten unntak dumdristige våghalser, narkotika, homofobi, vold og andre usmakeligheter. I kontrast til dette fremstår tenåringene i A Moon of Nickel and Ice som småbyunger hvor som helst i verden – de utgjør et tett sammenknyttet samfunn, noen med rørende nære vennskap; de driver muntert omkring og går i hverandres bursdager; de elsker hjemmene sine selv når de drømmer om å reise sin vei.

Kompleks styrke. Trass i de åpenbare og beryktede miljøødeleggelsene Norilsk Nickel har forårsaket, «var det bokstavelig talt umulig å snakke om miljøet der på noe slags ’ekspertvis’,» minnes Jacob. «Journalister i Norilsk fortalte oss at de ikke har lov til å diskutere økologi offentlig, noe også det lokale FSB forhindrer. Dette er en del av forsøket på å smiske for arbeiderne ved å presentere Norilsk som et lykkelig og velfungerende sted,» sier Jacob. Han betrakter det som «en levning etter sovjetmetoder, der alle livets områder – både private og offentlige – ble formet av propaganda og partiregler». Halvveis i filmen viser den frem et annet aspekt ved dette programmet: en bedriftssponset skjønnhetskonkurranse, full av nasjonalistisk og kapitalistisk propaganda. I Norilsk er Putin og Stalin fremdeles så å si allment respektert, selv om Jacob er sikker på at de este innbyggerne synes propagandaen er klossete og nærmest latterlig. «Da vi gjorde opptak av bedriftens skjønnhetskonkurranse, trodde jeg Russland hadde gått fra kommunistdiktatur til bedriftsfascisme. Nå mener jeg at de er likeverdige termer som beskriver den samme autoritære kontrollen over livet,» bemerker han.

Jacobs vilje til å se Norilsk fra mange ulike vinkler gjør A Moon of Nickel and Ice til en kompleks film – og nesten umulig å oppsummere. «Noen vil si at overfloden av temaer svekker prosjektet,» sier Jacob: «Likevel heller jeg mot å tro at det er en av filmens styrker. Slik jeg ser det, er det slik at alterneringen mellom gruvene og fabrikkene, det arktiske miljøet, virkeligheten for ungdommen i Norilsk, teaterfolkenes synsvinkel og fortidens gulag skaper en symfoni av inntrykk som bidrar til å bygge opp en mer balansert representasjon av byen enn om man hadde valgt å overse ett av elementene.»

Vi traff journalister i Norilsk som uttrykkelig fortalte oss at de ikke har lov til å diskutere økologi offentlig.

Fusjonsvisjon. Det får på langt nær samme oppmerksomhet som sol-, vind- og geotermisk kraft, og klart mindre enn de miljøødeleggende energikildene olje, gass og kull. Men om en hvilken som helst av de forskergruppene som presenteres i Mila Aung-Thwins Let There Be Light en gang vil lykkes med sine eksperimenter, vil det bety løsningen på verdens energiproblem. Jeg snakker om kjernefusjon. Etter all sannsynlighet vil en eventuelt gjennombrudd finne sted i et multinasjonalt anlegg til mange milliarder dollar i Sør-Frankrike.

«Jeg ble interessert i fusjon fordi det er en stor, men ufortalt historie i vitenskapen,» sier Aung-Thwin. «En NASA-kvinne jeg snakket med spurte meg om jeg hadde hørt om ITER (Internatio- nal Thermonuclear Experimental Reactor) i Frankrike, det mest ambisiøse vitenskapelige ekspe- rimentet som noen gang er satt i gang. Og det hadde jeg ikke! Jeg kunne ikke tro at dette virkelig foregikk – men så var det da heller ikke en del av den offentlige bevisstheten. Eksperimentet hadde vært i gang så lenge, og folk klarer ikke å opprettholde oppmerksomheten på løsninger det tar tiår etter tiår å finne.»

Miljø og vitenskap. I likhet med Jennifer Baichwals samarbeid med fotografen Ed Burtynsky om Manufactured Landscapes (2006) og Watermark (2013), utforsker Let There Be Light sitt stoff like mye estetisk som diskursivt. Roykos kinematografi er ofte fryktinngytende, og bringer inn high-tech-anlegg og landskap med en storslagenhet som er både livfull og kontemplativ, og i historiske sekvenser blir arkivopptak supplert med animasjon. Aung-Thwin antyder at denne lekende visuelle stilen er influert av såvel Burtynsky og den russiske regissøren Viktor Kossakovsky. Sistnevntes film ¡Vivan las antipodas! (2011) er en sann glede for sansene. I tillegg peker han på inn ytelse fra klassiske sci-fi-filmer som Dr. Strangelove (1964), 2001: A Space Odyssey (1968) og Solaris (1971). Den gjelder både den visuelle stilen og måten han nærmer seg stoffet på, og han understreker at «denne filmen er et politisk/byråkratisk drama like mye som en miljøfilm».

Miljøsaken og vitenskapen er rett og slett to deler av en film som også fungerer som talerstol for noen bemerkelsesverdige karakterer, og som gir detaljer om noen avskrekkende finansielle og organisasjonsmessige hindre. «Budsjettet for prosjektet (om lag 20 milliarder dollar) virker enormt,» sier Aung-Thwin, «men dette er virkelig småtterier i forhold til det de prøver å oppnå: å bygge en kunstig stjerne. Om du sammenlikner prosjektet med Apollo-programmet (over 100 milliarder i dagens dollar) eller USAs forsvarsbudsjett (600 milliarder dollar i året), eller til og med verdensmesterskapet i fotball i Qatar (200 milliarder), vil du se at prosjektet er svært underbudsjettert. De må kutte kostnader overalt, noe som gjør det vanskelig å styre.»

Om én av forskergruppene i
 Let There Be Light lykkes med sine eksperimenter, vil det bety løsningen på verdens energiproblem.

Gjennombrudd? Selv om ITER også har hatt noen organisatoriske problemer å slite med, har Aung-Thwin tro på det nye lederskapet. «Jeg liker dr. Bernard Bigot godt,» sier han: «Han er en dedikert leder, ett av få mennesker i verden som kan få dette til. Innsatsen hans for å snu skuta og få ledelsen til å arbeide bedre, har vært enorm.»

Som verdens mest profilerte kjernefusjoneksperiment, er ITER filmens midtpunkt. Men en av Let There Be Lights godbiter er når filmen forflytter seg til småskalalaboriatorier, inkludert ett som er nesten vanvittig komplisert og befinner seg i et klesskap i New Jersey. Det finnes også mange andre regissøren gjerne skulle vist: «Scenene fra laben ved MIT rett etter at de hadde mistet de føderale midlene, valgte jeg å ikke bruke. I England finnes det en innretning ved navn JET, som kan bli åsted for et gjennombrudd for fusjon; en mindre versjon av franske ITER. Det eksisterer også noen hemmelige private initiativer, som Tri-Alpha Energy og Lockheed Martins fusjonsanordning.

«I fusjonsmiljøet er det vanligvis slik at alle vet hva alle driver med, og liker å prate og sladre,» fortsetter Aung-Thwin. Alle de ulike strategiene trengs for å skape noe som gjør fusjon mulig. Dét, og titalls milliarder dollar.

NY TID-abonnenter kan se A Moon of Nickel and Ice her

DEL