Gulrød sand så langt øyet rekker. Ovenfra ligner den bølger på havet, alt en eneste flate, men ingen bølger er like. Vi merker knapt vinden her oppe, men vi ser den – hvordan den virvler sanddynene opp og farger den blå himmelen beige i horisonten. En uendelig mengde tørt ingenting, denne namibiske ørkenen i det sørvestlige Afrika. Den entusiastiske og veltalende James Mnyupe ser det imidlertid ikke sånn. Han er så overbevisende at den namibiske presidenten Hage Geingob ansatte ham som sin rådgiver i energispørsmål.
Mnyupe ser her en visjon i kyststripen langs atlanterhavskysten. Han ser en måte å bringe Namibias økonomi og innovasjonskraft fremover på med sjumilssteg, symbolisert ved et vannstoffmolekyl. I dette landet, som i 1990 kjempet til seg sin uavhengighet og blir demokratisk styrt, skinner sola mer enn 300 dager i året. Solaranlegg i Namibia produserer tre ganger så mye strøm som for eksempel i Tyskland. Langs kysten blåser vinden her så sterkt at vindkraftanleggene i Nordsjøen ser gamle ut i forhold.
Ammoniakk
Namibia hadde lenge forsømt å innse sine egne muligheter og satset heller på å importere 60 prosent av sin strøm, først og fremst fra Sør-Afrika. President og regjering har nå utviklet en nasjonal hydrogenstrategi med potensial til å gjøre Namibia til Afrikas første 100 prosent klimanøytrale land.
Dette har de ikke vært alene om. I førersetet av dette store prosjektet sitter, foruten James Mnyupe, Rainer Baake, direktør for den tyske stiftelsen Stiftung Klimaneutralität og for tiden dessuten tysk spesialrådgiver i samarbeidsprosjektet med Namibia. Baake, normalt en lavmælt mann i kontorgrå dress, står nå i blåsten med caps og T-skjorte og gestikulerer, side om side med James. Han forklarer:
Tyskland reduserer sin naturgassimport – blant annet fra Norge.
«Dette er noe som vil gagne både Tyskland og Namibia. Tyskland har påtatt seg å bli klimanøytralt innen 2045. Dette er harde bud. I vårt prosjekt her dreier det seg om et viktig grunnstoff i industrien, ammoniakk. Tyskland er den største produsent og konsument av ammoniakk i Europa. Elleve prosent av industriens naturgassforbruk ble de siste årene brukt til produksjon av ammoniakk. Dermed ble det hvert år blåst ca. 6 millioner tonn CO2 ut i lufta.»
Norges hydrogenproduksjon
Her blir det spesielt interessant. Ammoniakk kan nemlig også fremstilles uten drivhusgass. Med vind- og solarenergi. Denne fornybare energien spalter vann til hydrogen og oksygen i elektrolyseanlegg. Til hydrogen føyer man så nitrogen, som man trekker ut av atmosfæren, og i en kjemisk prosess oppstår ammoniakk – helt uten naturgassimport og drivhusgass i atmosfæren. Fordelene ved samarbeidet med Namibia, utdyper Baake, er for Tyskland i første omgang økonomiske: «Teoretisk kunne vi også fremstilt grønn, klimanøytral ammoniakk. Men det ville blitt for dyrt, og vår kjemiske industri ville ikke produsert konkurransedyktige varer. Import av hydrogen fra ikke-europeiske land med vind og sol fungerer med konkurransedyktige priser kun ved rørledninger. Europa har ikke mange naboland som er aktuelle med rørledningsforbindelse. Og de som kunne levert disse, blir nesten alle regjert av autokrater vi ikke ønsker å være avhengige av.»
Som vi er sørgelig klar over, har avhengighet av russisk gass, Putins angrepskrig i Ukraina og provoserte forsyningskriser satt energi i sentrum av europeisk politikk, med mange smertefulle kompromisser. Tyskland har manøvrert seg inn i en situasjon der landet har finansiert to hærer: sin egen gjennom skattebetalerne – og Putins med betaling for gass og olje.
Landet har naturligvis ikke bare Namibia i kikkerten. Norge er en storleverandør av gass til Tyskland, men også her oppstår motstridende interesser og faren for strandede investeringer. Norge arbeider med sin egen vei mot utslippsfrie energisystemer. Vannkraft sørger for ren strøm, samtidig som landet råder over store mengder svært profitable fossile energikilder. Hvem kan egentlig kritisere Norge for å tjene gode penger på gasshandel («penger lukter ikke») når den i tillegg avletter energikrisen Vladimir Putin har forårsaket? Men ambivalensen – og fremtidens skjebnevalg i klimanøytralitetens tegn består.
Hvor befinner Norge seg i kappløpet om de store kontraktene, de reneste energikildene? Norges hydrogenstrategi bærer på ubestemt tid fargen blå, ikke grønn. Regjeringen melder at «vi arbeider med å videreutvikle vår rolle som energinasjon, blant annet ved å dekarbonisere gass ved hjelp av hydrogenproduksjon og fangst og lagring av CO2». Tyskland og Norge er sentrale handelspartnere for hverandre. Dermed er det trolig fristende å se litt bort fra noen like viktige momenter: Det haster – med både energisikkerhet og klimanøytralitet. Investeringer av industriell betydning, som løper langt inn i fremtiden og ikke baserer seg på 100 prosent CO2-fri produksjon, risikerer å strande. En mellomløsning med hydrogenproduksjon og fangst og lagring av CO2 er et skritt på veien, men ingen permanent løsning med klimanøytralitet som mål. Det vil i Norge på ubestemt tid benyttes fossil energi, og karbonlagringen trenger ‘oppskalering’, for å si det med klima- og miljøminister Espen Barth Eides ord. En annen liten hake finner vi i selve karbonfangsten. Den vil ifølge fagfolk fra SINTEF riktignok «komme nær 100 prosent-målet». Men noen av utslippene forblir i atmosfæren i varierende grad. Altså en løsning som over lengre tid muligens får problemer med å nedfelle seg i kontrakter med Tyskland, der forventningene om klimanøytralitet innen 2045 tas på alvor.
Nytt stort havneanlegg
Tilbake til James Mnyupes symbolladede hydrogenmolekyl. Hvordan ser hans storstilte visjon ut i praksis? Parhestene Mnyupe/Baake har posisjonert seg ved de tre eksisterende vindmøllene, ute ved havet i nærheten av den lille byen Lüderitz. De forteller med samstemt glød at det dreier seg om et samarbeid mellom det tyske firmaet ENERTRAG og det sørafrikanske Nicholas Holding. Sammenslutningen fikk navnet Hyphen og ble gjort kjent under klimakonferansen i Glasgow (COP26). Hyphen planlegger et vind- og solaranlegg med en kapasitet på 6-7 GW akkurat her, ved Lüderitz. Med ‘grønn’ strøm skal havvann avsaltes og gjennom elektrolyse fremstille hydrogen. I neste omgang skal atmosfærisk nitrogen bidra til å fremstille ammoniakk. I motsetning til hydrogen lar ammoniakk seg lett frakte med skip. Derfor planlegges nå et nytt stort havneanlegg. I første fase har prosjektet en kapasitet som ville dekke det tyske ammoniakkbehovet med 50 prosent.
Solaranlegg i Namibia produserer tre ganger så mye strøm som for eksempel i Tyskland.
På den ene siden betyr satsningen for Namibia en massiv utfordring. Det må for eksempel utarbeides nye lover for nytt næringsliv. På den andre siden innebærer investeringer på rundt 10 milliarder euro enorme sjanser. Investeringssikkerhet er et nøkkeltema, og Tyskland står for finansieringsgarantier. I byggefasen vil det oppstå 15 000 nye arbeidsplasser, i fortsettelsen 3000. Minst 90 prosent av disse arbeidsplassene skal beskjeftige lokale krefter. Dette forutsetter en utdannelsessatsning i storformat. Lüderitz vil vokse til dobbel størrelse, med nye boliger, skoler og forretninger. På 4000 kvadratkilometer skal 700 vindmøller plasseres (per i dag finnes bare tre), solarpaneler og eletrolyseanlegg kommer i tillegg.
I mars 2022 underskrev den tyske nærings- og klimaministeren Robert Habeck og den namibiske ministeren for bergverksdrift og energi Tom Alweendo en samarbeidsavtale på området hydrogenproduksjon. Tyskland får tilgang til prisgunstig ammoniakk, reduserer sin naturgassimport – blant annet fra Norge – og unngår drivhusproblematikken. Namibia gjør økonomisk et stort sprang frem, utvikler en fremtidsrettet industri og reduserer sitt alvorlige arbeidsløshetsproblem. En vinn-vinn-situasjon.
Dette samarbeidet, fremholder de to regjeringsmennene, medfører dessuten to videre fordeler. Ved den industrielle hydrogenproduksjonen i Namibia gjennom vind- og solarenergi oppstår store mengder overskuddsstrøm. Landet vil gå fra å være importør av strøm fra sørafrikanske kullkraftverk til å bli eksportør av fornybar strøm.
Verdens eldste ørken
Så mye å vinne. Så mye å mestre. Den halvtimes lange helikopterturen tilbake til Windhoek over en uendelig poetisk dyneakvarell er akkurat lang nok til å se for seg alt som vil forandre seg der nede, på bakken, i lufta, på havet. Og kun ta plass i et lite hjørne av Namib, verdens eldste , rken.
Om alt går bra.
Ranveig Eckhoff (foto – Namibia)
