Det har vært gjort mange forsøk på å få dømt personer som har begått krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten gjennom internasjonale rettsinstitusjoner og tribunaler opp igjennom historien. Extraordinary Chambers in the Courts of Cambodia (ECCC, akronym for Røde Khmer-tribunalet) er tema for denne dokumentarfilmen av den nederlandske regissøren Jorien van Nes. Defending brother number two viser erfaringene til to nederlandske forsvarsadvokater, Michiel Pestman og den mer kjente Victor Koppe.
En slags internasjonal rett. Både Pestman og Koppe har erfaring fra internasjonale tribunaler, for eksempel de som ble opprettet for Jugoslavia og Sierra Leone. Underveis i arbeidet med Kambodsja-saken smuldrer tilliten deres til rettsvesenet gradvis opp. Forsvaret av «Røde Khmer-bror nummer to», Nuon Chea – Pol Pots nestkommanderende som nå er blitt en gammel og skrøpelig mann – viser seg å bli en konstant kamp mot dommerne og politisk innblanding fra dagens kambodsjanske myndigheter, som selv har røtter i Røde Khmer.
ECCC er en hybridrett – en kombinasjon av nasjonal og internasjonal organisering av retten (advokater, dommere) og anvendte lover. Kambodsjanske og utenlandske profesjonelle aktører benytter kambodsjansk lov tilpasset internasjonale standarder. Denne avgjørelsen ble tatt på bakgrunn av de politiske problemene med ad hoc-tribunalene for Jugoslavia og Rwanda og det svake rettssystemet i selve Kambodsja. Ønsket om å hjelpe til med å bygge et sterkere rettssystem spilte også en rolle.
Ved hjelp av voice-over – den viktigste kilden til informasjon gjennom hele filmen – får vi kjennskap til hvor alvorlig rettssaken er, ettersom den handler om et av de mest beryktede regimene siden Nazi-Tyskland. Kutt til Pestman og Koppe: «Jeg ser frem til det.» Kort tid etter ser vi dem albue seg inn i rettssalen gjennom folkemengden. «Velorganisert!» Stemningen er satt.
Den harde virkeligheten. Nuon Chea er tiltalt for sitt medansvar for noen av grusomhetene som ble begått mellom 1975 og 1979. Saken er kompleks, og tiltalen todelt. Den første saken handler blant annet om tvangsflyttingen av befolkningen i Phnom Penh og henrettelsen av Khmer-republikkens soldater ved Tuol Po Chrey i 1975. Den andre tar opp folkemord, forbrytelser mot kvinner og andre forbrytelser mot menneskeheten.
Pestman skulle ta seg av den første delen av forsvaret, men kommer raskt til en slåsskamp med retten om prosedyrespørsmål på grunn av et uventet åpningsforedrag av aktorene og avslag på ønsket om å føre vitner for forsvaret. Pestmans holdning til prinsipper er beundringsverdig, men ikke særlig produktiv. Det ender med at han anmelder statsministeren for obstruksjon av rettens arbeid, og mottar alvorlige trusler. Etter åtte måneder av det året som var planlagt i Kambodsja, pakker han kofferten og drar sin vei.
Victor Koppe inntar scenen. Fra da av følger filmen stort sett Koppes erfaringer i en konvensjonell stil. Og selv om Koppe fokuserer mindre på prosedyrer og mer på innholdet i selve sakene, opplever også han etter hvert rettens manglende samarbeidsvilje når det gjelder å gi forsvaret muligheter til å gjøre arbeidet sitt for den tiltalte på en skikkelig måte. Som Koppe sier gjentatte ganger, er det eneste han ønsker å få fortelle Nuon Cheas historie. Men når vitnene hans ikke blir akseptert, og bevis – som for eksempel opptak fra Thet Sambath og Rob Lemkins dokumentar Enemies of the People – ikke blir tillatt vist, øker Koppes sammenstøt med retten, saken smuldrer opp, og med den Koppe selv. Til slutt innser forsvareren at rettferdighet bare skjer fyllest når det ikke er politikk involvert.
Et spørsmål om rettferdighet. Så hvor står vi da når gjelder internasjonal justis? Hvor står vi i forhold til rettsforfølgelse av krigsforbrytere, forbrytelser mot menneskeheten og overnasjonale konflikter? Er en kompromittert rett som den kambodsjanske bedre enn ingenting?
Det er ulike meninger om hvorvidt måten ECCC fungerte på kan kalles en suksess. Noe av dette henger sammen med den rollen ECCC spilte i forsoningsprosessene. Forskeren Peter Manning hevder at mange ikke-statlige organisasjoner som er involvert i forsoningsarbeidet i Kambodsja, har en relasjon til ECCC. I dette arbeidet blir Røde Khmer-ledernes skyld understreket, og de blir tiltalt. De som befant seg i de lavere rekkene, derimot, blir fritatt for skyld ettersom de defineres som ofre.
Ifølge dr. Tallyn Gray er det å fortelle historier sentralt når det gjelder rettferdighet. Historier som ikke passer med ideologiene og fortellingene rettssakene produserer, risikerer å bli marginalisert. Dr. Gray mener rettferdighet nettopp handler om muligheten til å fortelle sin historie og ikke bli oversett. ECCC setter rammene for et rettslig, nasjonalt minne. Og minner er et viktig aspekt ved forsoning, men må også omfatte de historiene som kan virke forstyrrende – som gjerningspersonenes – uansett hvor smertelige disse minnene måtte være.
Så dersom internasjonal rett ønsker å spille en rolle i å fremme ideer om rettferdighet og forsoning, burde alle historiene gis rett til å bli fortalt – ofrenes så vel som gjerningspersonenes. Dette er ikke bare avgjørende for rettferdige rettssaker, men også for fortellingene som fremtidige generasjoner vil høre om landet sitt.
