Bestill sommerutgaven her

Hellestveits metode

Dårlig nytt fra Østfronten – krigen som endret alt
Forfatter: Cecilie Hellestveit
Forlag: Spartacus Forlag (Norge)
UKRAINA / Alle påvirkes av krigen i Ukraina: både familiers økonomi og offisielle budsjetter, bistandskutt, militær opprustning, global energipolitikk, atompolitikk og ikke minst blokkpolitikk, dessuten skaper den økt spenning kloden rundt. Så hvor er overblikket, eller en dypere forståelse? Forsker Cecilie Hellestveit har med sin nye bok Dårlig nytt fra Østfronten dessverre foretatt en gedigen ‘cherry-picking’ av kilder og argumenter der hun baklengs beleilig utvikler det som bekrefter det allment akseptable.

Det skal hun ha, Cecilie Hellestveit, hun kan skrive. Hun skriver lett, uredd, til tider morsomt. Ta en hvilken som helst side i boka Dårlig nytt fra Østfronten og du vil finne ord du ikke forventet i kategorien politisk litteratur – som «rævpult» og «åkkesom», eller variert og lett forståelig språk som «kvise», «strupe» eller «presset … opp til dans». For ikke å si epilogtittelen «Hva gjør vi nå da, dere?». Så melder da også forlaget at boka selger som hakka møkk (mitt ordvalg); førsteopplaget er allerede revet bort. Etter få uker snakker vi i størrelses-orden 10 000 eksemplarer, noe som jo ikke akkurat er dagligkost her på bjerget.

Boka er den tredje i en trilogi om kriger i vår tid. Syria og Jemen er de to første. Og nå altså Ukraina-Russland. Bokas 22 teser innleder 22 korte kapitler med tre hovedbolker: krig, rivaler og vårt lille land. Det er god formidlingsstrategi. Det er konsekvensene for vårt lille land som er det Hellestveit til syvende og sist vil si noe om. Presentasjonen er ryddig og gjør budskapet tilgjengelig. Men man må ikke la seg lure av at boka bare har 204 sider. Den er trykt i små 11 punkts typer og slett ikke lest på en ettermiddag. Litt må man jobbe.

Cecilie Hellestveit

Et sjeldent betent og uggent medieklima

Forfatteren tør. Hun tar for seg en krig som kanskje bare så vidt har begynt og som har etterlatt et sjeldent betent og uggent medieklima. Betent, siden alt og alle influeres av denne krigen – både familiers økonomi og offisielle budsjetter, bistandskutt, militær opprustning, global energipolitikk, havets lover, atompolitikk, og ikke minst blokkpolitikk, dessuten har den ført til økt spenning kloden rundt.

Betent, også fordi frontlinjene i norske medier farges med en utskjelling og hets som det er lenge siden vi har opplevd – spente lojaliteter og anklager i mediene så vel som rundt frokostbordene. Her er man ‘Putin-slikker’ eller ‘Nato-kolportør’. Uansett er man ‘syk’. Og mye er satt på hodet. SV er blitt ‘NATO-parti’, og Klassekampen sier «send mer våpen». På 60-tallet sang Tom Lehrer at «everybody hates the Jews». I dag er det Steigan.no som har fått denne rollen. NRK-nyhetene befolkes av folk i uniform, og NATOs pressemeldinger danner grunnfjellet for alle som ønsker å bli tatt på alvor av de store meningsbærerne. Det er nok av skvalpeskjær i farvannet.

Med bakgrunn som forsker må man forholde seg profesjonelt til kilder og debatt. Men Hellestveit har i tillegg et publikum som har lojaliteter og engasjement og som ikke må skuffes. Hun må vite hvor linjen går mellom alliert og fiende, kjenne ‘the line-of-control’, som det heter i det minebelagte området mellom India og Pakistan. Hvis du tråkker feil, ‘dør’ du. I terreng som i skrift.

Hellestveits metode

Hellestveit begynner med en klar ambisjon. Hun vil ta tak i «de kreftene som krigen har sluppet løs, i og utenfor Europa, og som deretter har fanget krigen i sitt ubarmhjertige geopolitiske grep». Det starter 24. februar 2022.

Hun forsikrer at hun er clean, ingen heftelser.

Hennes personlige utgangspunkt er også det beste. Hun forsikrer at hun er clean, ingen heftelser, ingen partipolitisk tilknytning eller bakenforliggende motiver. Kanskje ikke helt musikalsk å lansere boka, da, i regi av høyretenketanken Civita? Eller kanskje dette var nøye planlagt? Så har man den flanken dekket? Hellestveit er militærstrateg.

Så hva er Hellestveits metode, hennes modus operandi, for navigering i dette minebelagte landskapet?

Hellestveit må, i dagens klima, til overmål forsikre leseren at hun er på ‘riktig side’ ved innledningsvis å kle språket i NATO-riktige farger. Hun er så visst ikke noen «Putin-slikker». Hun snakker om Russland som «går til en folkerettsstridig aggresjonskrig mot et naboland», om «angrepskrig», «invasjonkrig», «aggresjonsmakten» og «gal manns verk», eller, hold dere fast, «inspirert og heiet fram av en fascistisk ideologi, støttet av oligarker hausset opp av ny-imperialistiske ideologer fra den stadig snevrere kretsen rundt en revisjonistisk russisk leder». Putin har også «trolig en svekket helse». Han er «hevngjerrig» og en «gjengjeldelsesapostel». Ortodokse-religiøse trommer høres i bakgrunnen.

Samtidig får vi ikke sjansen til å tvile på forfatterens Ukraina-lojalitet. Vi får Ukrainas «heltemodige innsats», «helter stod fram i hver en landsby under taktfast ledelse av Volodymyr Zelinskyj […] om alle står sammen mot utyske, kan dette ende godt. Slava Ukraini!». Her forsvinner Forsker-Hellestveit kanskje vel langt i bakgrunnen?

Etter slike kraftpatriotiske utblåsninger kan Hellestveit trekke seg litt tilbake: Hun vil liksom ikke bli tatt for å være en ren kolportør av NATOs pressemeldinger eller Forsvaret forskningsinstitutts NRK-seanser heller. Hun forsikrer da også innledningsvis at «enhver krig produserer mange sannheter». Modig, tenker jeg, for i mitt bakhode ringer ordene fra generalsekretær i presseforbundet i Dagsnytt 18 som i våres forsikret, etter press, at hun slett ikke mente at NATO drev med propaganda. Propaganda var da bare noe Putin drev med!

Men Hellestveit er ikke helt der. For hun minner om at konflikten faktisk ikke begynte i 2022, men snarere i 2014. Utgangsperspektivet modifiseres. Jeg øyner en åpning for fortiden, forhistorien, motiver, grunner, provokasjoner? Selv om at det verken forelå legale grunner for Russlands handlinger i form av forsvarskrig eller FN-mandat (se side 16), åpner hun utover i boka mot helt andre perspektiver. Hun trekker BRICS-landene inn i bildet, noe som er interessant, spesielt i disse tider som Lula er tilbake ved rattet i Brasil. Og Israels, Saudi-Arabias og Emiratenes nøytralitetsmeldinger overfor Russland er det ikke mange norske medier som formidler.

Hellestveit går tilbake til 1994 og finner der Jimmy Carters sikkerhetsrådgiver, polske Zbigniew Brzezinski. I sin artikkel om Ukraina i Foreign Affairs mener han at landet definerer hvorvidt Russland skal være en stormakt eller ikke. Uten at Ukraina på en eller annen måte er underlagt russisk innflytelse, er verdens største land ikke lenger en «stormakt», mener han. Hellestveit unnlater imidlertid å trekke inn Brzezinskis forslag om mulighetene som en buffer med FN-fredsstyrker kunne spilt i området – eller inkluderende tiltak og tillitsbygging. Og hun unnlater å nevne Brzezinskis bekymring over at Ukraina økonomisk er i fritt fall etter oppløsningen av Sovjetunionen.

Vestens ambisjon om å svekke Russland

Hellestveit siterer så Putins uttalelse om at Ukraina gjør seg «til instrument for fremmede staters militære og geopolitiske kamp mot Russland», og at han «anklager USA for å støtte Ukraina med våpen og trening, integrere Ukrainas militære med NATO-strukturer samt å true Russlands svartehavsflåte fra Ukrainas territorium».

Urettmessig av Putin? Umulig, mener denne anmelder, for Putins påstand om Vestens ambisjon om å svekke Russland er da knapt noe han selv har funnet på. Det er skrevet side opp og ned om USAs ambisjoner om og strategier for å svekke Russland. Ikke minst legger ikke Brzezinski skjul på behovet for å temme Russland i nettopp dette området «hvis USA skal kunne dominere Eurasia» – eller verdensøya. Hellestveit bruker H.J. Makinders verdensøy-begrep og indikerer med det Makinders’ «he who rules the World Island rules the World». Hun peker dermed på at vi ikke snakker om en lokal europeisk konflikt, men om kampen om intet mindre enn verdensherredømme.

Brzezinskis kanskje mest omtalte verk The Grand Chessboard, som kom tre år etter nevnte Foreign Affairs-artikkel, peker på USAs vei til å dominere en hel verdensdel – som den selv ikke engang er en del av (!), som han nevner. Men det dreier seg altså om verdensherredømme. Intet mindre. Og det er USAs ambisjoner han snakker om. Slik formidler Hellestveit forsiktig et annet budskap enn det NATO-offisielle om at stormaktsambi-sjoner skulle være russiske alene.

Opprustning styrt av fiendebilder og mistenksomhet er viktig i det hellestveitske geopolitiske verktøyskrinet for sikkerhet.

Utover i boka blir Hellestveit mer ordrik, gjentagende, men også mer dristig nettopp i å peke på norske utfordringer i forholdet til EU, til spenninger mot Russland, der våre interesser ikke nødvendigvis er de samme som NATO- og EU-landenes. Debatten hun inviterer til, virker ærlig og ikke som en del av en fordekt ja-til-EU-og-NATO-kampanje. Og hun advarer mot å ta lett på avtalene vi har med Russland om delelinjen i nord, (side 173) der Norges interesser ikke nødvendigvis deles av våre allierte. Slik blir Hellestveits metode, trinn 2, en viktig strategi for å tørre å fremme sentrale anliggender i en tid der alt annet enn Putin-hets er tabu.

Likevel. Hellestveit tenker at i det store og hele er det makt og styrke som gjelder for geopolitisk modenhet. Alt annet er naivt og «sårbart», som for eksempel der forholdet til Kina drøftes: «[V]i skaffet kineserne en utmerket testarena for cyberangrep i et avansert digitalt samfunn. Slik har vi ikke tenkt i Norge. Den tid er over. Men per i dag gjør flere tiår med mangel på slik tankegang at vi nå befinner oss i en svært sårbar situasjon.»

Tanker om at handel på sitt beste, kulturutveksling, studentutveksling, litteraturspredning og turisme kan være brikker i mellomfolkelig myldring som kan skape gjensidig avhengighet, grensesprengende kunnskap, tillit, ja kanskje solidaritet, vennskap og, gudbevareossvel – fred – glimrer med sitt fravær.

Opprustning styrt av fiendebilder og mistenksomhet er viktig i det hellestveitske geopolitiske verktøyskrinet for sikkerhet. Men det finnes andre verktøy. At tanker om at handel på sitt beste, kulturutveksling, studentutveksling, litteraturspredning og turisme kan være brikker i mellomfolkelig myldring som kan skape gjensidig avhengighet, grensesprengende kunnskap, tillit, ja kanskje solidaritet, vennskap og, gudbevareossvel fred og, ja, sikkerhet – glimrer med sitt fravær. Det er synd.

RAND-rapporten nevnes ikke i boka

For det er jo sikkerhetsdebatt Hellestveit inviterer til. Og en av de mest innflytelsesrike innspillene i amerikansk sikkerhetsdebatt rundt Russland og Ukraina er rapporten Overextending and Unbalancing Russia fra Washingtons ledende strategiske tankesmie, RAND Corporations. I ettertid ser man at RAND-rapporten nærmest er et oppskriftshefte – med nogo attåt – for hva som denne våren har foregått rundt Ukraina, ikke minst den delen som er styrt av NATO. Rapporten ble offentliggjort i 2019. Utrolig nok nevnes den ikke i boka. Det kan umulig være en forglemmelse. Selv NATO-leder Stoltenberg har høsten 2022 stolt erklært stolt at Nato siden 2014 har vært opptatt av å ruste opp og integrere Ukraina i organisasjonen.

Her er 20 utvalgte tiltak som RAND-rapporten anbefaler, og som USA med stor sannsynlighet kan lykkes med for å sverte, true og i det hele tatt svekke Russland, ifølge RAND:

  • øke USAs egen energiproduksjon
  • øke Europas muligheter til å importere flytende gass (LNG) fra USA
  • innføre omfattende handels- og økonomiske sanksjoner mot Russland
  • sende våpen til Ukraina
  • skape inntrykk av at russiske myndigheter ikke er opptatt av sin befolknings interesser
  • undergrave Russlands omdømme i utlandet
  • utplassere bombefly
  • utplassere flere taktiske atomvåpen
  • utplassere droner og fjernstyrte fly
  • investere mer i langtrekkende, superhurtige raketter
  • investere i ny, elektronisk krigsteknologi
  • øke marineaktivitet i området
  • overvåke Russlands Svartehavs-aktiviteter
  • øke USA styrker i Europa
  • plassere store NATO-styrker langs Russlands grense
  • holde militærøvelser opptil Russlands grense
  • øve på militære mottiltak og offensive tiltak
  • øke støtte til rakettprogram og unnlate å trekke seg fra IRNF missil-avtalen
  • trekke seg fra avtalen, men gjenoppta bygging av raketter uten å utplassere på nytt
  • trekke seg fra avtalen, men gjenoppta bygging av raketter og utplassere på nytt

Er dette en liste som en forsker, som skal opplyse nordmenn om Russland-Ukraina-konflikten, burde tatt med? Denne leseren av Dårlig nytt fra Østfronten mener «ja!».

At forfatter Hellestveit kjenner rapporten og masse mer, i detalj, er jeg ikke i tvil om. Spørsmålet er om den mulige forklaringen «man kan ikke få med alt, vet du», vil holde i dette tilfellet. Men, ja, det ville, kan hende, vært en annen bok. Til tross for ansatser som peker utover det rådende NATO-narrativet, har Hellestveit foretatt en gedigen ‘cherry-picking’ av kilder og argumenter der hun baklengs beleilig utvikler det som bekrefter det allment akseptable.

Reflekterte motforestillinger?

Enhver forfatter har rett, ja kanskje plikt, til å ta stilling og forfekte syn og retning. Men hvis man vil bli tatt på alvor, må man etablere et rom med kunnskap og bredde og føre leseren inn. Gode kilder som gir andre fortellinger om Ukrainakrigen enn NATO-narrativet, er vanskelig ikke å se, men fraværende hos Hellestveit. Og det er trist, siden disse både har relevante erfaringer, akademisk tyngde, er vidt lest og lett tilgjengelige.

Gode kilder som gir andre fortellinger om Ukrainakrigen enn NATO-narrativet, er vanskelig ikke å se, men fraværende hos Hellestveit.

La meg foreslå noen av dem: mangeårig FN-rådgiver, Russlands-ekspert og Columbia-professor Jeffrey Sachs; tidligere USA-utenriksminister Henry Kissinger (Kissinger foreslo en finsk løsning for Ukraina i 2014 med nøytralitet som Finland. Men den amerikanske ledelsen støttet Brzezinskis plan); Chicago-professor John Mearsheimer; mangeårig Russland-ekspert og FN-våpeninspektør Scott Ritter; sveitsisk NATO-konsulent og Ukraina-ekspert Jaques Baud. For å nevne noen få. Nevnte jeg norske PRIO-professor emeritus Ola Tunander? Hellestveit kjenner til dem alle.

Så kunne gjerne Hellestveit drøftet uenighet. Fair enough. Men hun burde i anstendighetens navn drøftet at reflekterte motforestillinger til NATO-narrativet finnes: at vettuge mennesker mener Ukraina-konflikten er en, av NATO, men først og fremst USA og Storbritannia, planlagt og fremprovosert krig; at Putin og Russland har all grunn til å føle seg omringet, ja, truet; at Europa og NATO brøt løfter om ikke å bevege seg østover etter Tysklands samling; at fascisme og antisemittisme florerer i Ukraina; at gater i Kyiv og Lviv bærer navn etter krigsforbrytere, holocaustfornektere og fascister som Stepan Bandera, gatenavn som får stå intakt selv i dag, beskyttet av militante fans – som alle med Google Maps kan se at finnes. Eller at korrupsjonen som slår alle rekorder og som burde få alle som sender milliarder til Ukraina, til å reagere. Eller at krigsforbrytelser også begås av den ukrainske hæren hvori er opptatt fascistiske militsgrupper og tusenvis av leiesoldater som er blitt betalt av NATO gjennom mange år (Baud 2022).

Andre i persongalleriet jeg savner, som kunne avslørt en annen og mindre glamo-
røs forhistorie til krigen, er rådgiver Robert Kagan og kona, Victoria Nuland, som var en av toppene ved USAs utenriksdepartement i både 2014 og 2022, får jeg ikke har plass til her. Men noe Hellestveit ikke burde ignorert, var presidentsønnen Hunter Biden og «konspirasjonsteorien» om hans stygge Ukraina-eventyr, som kan leses på internett (se under). Informasjonen er beviselig sann, en sannhet som etter flere år ennå ikke er formidlet av norske medier. Hellestveit kunne med dette gitt vinkler til senere å forstå sprengningen av Østersjø-rørledninger [se Tunanders artikkel i denne avisen] og import av dyr USA-gass til Europa som erstatning for den russiske – noe som for alvor ble aktuelt etter at boka var kommet ut.

Hellestveit burde argumentert saklig fra flere sider enn den offisielle, godkjente. Det ville vært modig, men først og fremst profesjonelt. Det kunne gitt oss verktøy for å forstå. Kanskje overbevist oss. Men, ja, det ville nok vært en annen bok, folkens. Nå har vi imidlertid grunn til å føle oss ikke bare innført i, men forført av, Dårlig nytt fra Østfronten.

https://greenwald.locals.com/post/2983627/the-nyt-now-admits-the-biden-laptop-falsely-called-russian-disinformation-is-authentic

Avatar photo
John Y. Jones
Cand. philol, frilans journalist tilknyttet NY TID

Relaterte artikler