Geriljadama

MAT I HAGEN: En ny bok hevder at ved å dyrke jorden rundt deg, i en skråning, i en bakgård eller i en blomsterkasse, blir du en mer bevisst forbruker. Det er første skritt mot en bærekraftig matframtid.

Andrew Kroglund
Kroglund er kritiker og skribent.
Email: andrewkroglund@gmail.com
Publisert: 07.04.2019
Geriljahagen
Forfatter: Kari Gåsvatn
Flux Forlag,

– Her, ta mer! Før jeg rekker å si nei, har doña Sebastiana jammen fylt opp enda en porsjon med velsmakende grønnsaks- og hønsesuppe. Jeg skuer utover den bugnende kjøkkenhagen hennes oppe i Pueblo Nuevo, nord i Nicaragua. Hun driver agroøkologisk, i pakt med naturen. Så lenge du spiller på lag med naturen, trenger det ikke være matmangel i fattige land.

Jeg minnes dette besøket til det lutfattige Nicaragua og en gammel geriljadame når jeg nå, mange år senere, sitter med en fersk bok i hendene som nettopp er viet velsmakende, lokal og bærekraftig mat, og landbruk. Den er skrevet av en nestor i Avis-Norge, Nationens mangeårige spaltist Kari Gåsvatn. Nå slår hun til med et ektefølt innlegg i debatten om landbruk, matproduksjon, tilhørighet og bærekraft. Hun har selv blitt en «geriljabonde» – hun dyrker der hun kan. Samtidig sår hun tanker. Hos meg høster hun refleksjon.

De store spørsmålene

Hva er sunt for Jorden, for naturen, for kretsløpet, for lokalsamfunnet og for demokratiet? Gjennom 15 kapitler og 270 sider argumenterer Gåsvatn for at maten må bli mer lokal. Da smaker vi lokal variasjoner og årstider, og vi kan motstå internasjonale kriser. Urbane hager er en del av beredskapen når vi dyrker spiselige vekster.

Dette kan høres vel prektig ut, og passe påståelig. Men Gåsvatn belegger sine antakelser og påstander med fakta. Hun spør, graver og undersøker gjennom møter med lokale aktivister og forskere.

Småbonden som bærer kloden på sine skuldre, er noe av essensen i
Gåsvatns bok.

Geriljagartnere er del av en større bevegelse som dyrker i byene, i balkongkasser, kolonihager, parsellhager, takhager og pallekarmer. Over hele Europa etableres «spiselige byer» og nabolag med et felles dyrkingsprosjekt. Andelslag er «in». Jeg var selv en del av et slikt i tre år. Det var hyggelig og fint å sanke sine egne grønnsaker og å bidra med litt dugnadsarbeid. Og jeg er helt enig med Gåsvatn i hennes observasjon: Det som er billig, er lett å kaste. Ingen kaster selvdyrket mat. Smak på den.

Noe er på gang

Den nye dyrkebevegelsen kan tolkes som et forsøk på å komme litt tettere på maten og naturen. En geriljahage blir dermed et ledd i et demokratiprosjekt, en selvdyrket rødbete blir et politisk statement. Det som ser ut som mangfold i butikken, er enfold og monokultur på åkrene, i fjøs og i oppdrettsanlegg.

Men noe er på gang. Gåsvatn har i mange år pendlet mellom Norge og Tyskland og fulgt matdebattene på kontinentet. I dag kan du i Tyskland følge din gris på nett. Den blir slaktet når mange nok melder seg. [Noen bønder i Norge har også begynt med liknende andelseie i dyr, red. anm.] I USA eksisterer «cowpooling», andeler i en ku og dens melk. Vi blir lokalspisere, såkalte locavores. Gåsvatn blir det norske svaret på den amerikanske matguruen Michael Pollan.

Landbruket står ved et tidsskille, ifølge Gåsvatn. Vi rasjonaliserer, forbruker og kaster. Det industrielle landbruket kan ikke fø verden. Vi trenger andre fortellinger, og andre måter å spise på. Heltene i Gåsvatns fortelling blir derfor småbonden, både i sør og i nord. Slik som doña Sebastiana.

Beiting og karbonlagring

Gåsvatn går hardt ut mot internasjonale matvaregiganter og frøselskaper – ikke minst deres bruk av glyfosat (RoundUp) og andre sprøytemidler. Hun viser til økt kreftfare og internasjonale rettssaker. Gåsvatn setter sin lit til at kombinasjonen av ny forskning og folkelig engasjement kan bevege samfunnsdebatten. Og engasjementet kan starte i din lokale lille hage eller blomsterkasse, sier hun.

Gåsvatn svinger også pisken mot hjemlig jordbrukspolitikk. Vekstfetisjismen tvinger småbønder til å selge. De store må leie mer jord for å drive lønnsom volumproduksjon, jord nær byen bygges ned, og den som ligger avsides, gror igjen.

I et av bokens mest interessante kapitler slår Gåsvatn et slag for det regenerative landbruket som tar vare på jordsmonn og humus. Når kyr får beite mer, bindes karbon samtidig som jorden blir mer fruktbar.

Ifølge Gåsvatn er det ikke kua i seg selv som er problemet, men hvilken funksjon den har i økosystemet. Jorden under gressareal lagrer inntil 50 prosent mer karbon enn under skog. Beitende dyr gir gresset en vekstimpuls.

En «grand old lady».

Småbonden som bærer kloden på sine skuldre, er noe av essensen i Gåsvatns bok. Jeg er enig, etter å ha besøkt småbønder på alle kontinenter. Doña Sebastiana i Nicaragua dyrker belgfrukter som gir nitrogen i jorden, slik at hun ikke trenger å kjøpe dyr gjødsel. Som våpen mot skadedyr bruker hun en blanding av sitron og chili blandet med vann som godgjør seg noen dager, så slipper hun å kjøpe giftige plantevernmidler. Trær gir skygge til matplantene, og de ulike grødene går sammen i et helt system.

Noe av det Gåsvatn hevder, er kontroversielt, og i noen saker er jeg uenig med henne. Men det er uvesentlig. Boken er viktig. Hun har klart å skape en stor og helhetlig fortelling som inspirerer. Og moralisme holder hun seg langt unna.

Hun er en «grand old lady» og en tøff geriljadame.

Gratis prøve