Galskap sett innenfra

Damian Nenadics første helaftens dokumentarfilm er en hudløs avsløring av stigmaet knyttet til psykiske lidelser i Kroatia, fortalt gjennom protagonistenes egne opptak.

Carmen Gray
Gray er fast filmkritiker i Ny Tid.
Email: carmengray@gmail.com
Publisert: 02.07.2018
film:

Days of Madness

Damian Nenadic

Kroatia og Slovenia

«Hvorfor er borderline personlighetsforstyrrelse klassifisert som en sykdom, mens nasjonalisme ikke er det? Eller transfobi?» Dette spørsmålet stilles i Damian Nenadics sin helaftens debutfilm, Days of Madness (2018). Dokumentarfilmen viser hvordan psykiske lidelser i Kroatia blir forverret av kraftig sosial stigmatisering og mangel på samfunnsorienterte behandlingsmetoder.

Filmens protagonister, Mladen og Maja, har i mange år slåss mot sine psykiske lidelser. De strever med å bygge mer utholdelige og meningsfulle liv, stilt overfor minimal støtte og forståelse fra egne familier og en offentlig helsetjeneste som ikke er i stand til å møte behovene deres. Ved å fokusere på realitetene i deres hverdagsliv, fremfor på autoriserte «eksperter» som slår om seg med «offisielle versjoner», bidrar filmen til å gi Mladen og Maja verdi som talspersoner for sine erfaringer. Samtidig er filmen nærgående og observerende nok til ikke å skygge unna de mer urovekkende aspektene ved den smertefulle ustabiliteten deres.

Overmedisinering

Listen over en flod av foreskrevne medikamenter dukker stadig opp, som et slags refreng. Om det er beroligende midler som Rivotril, Lorsilan og Normabel, antipsykotika som Seroquel og Prazine, eller antiepileptika som Tegretol – medikamentenes navn blir som en magisk besvergelse om hjelp. Ugjennomtrengeligheten i merkenavnene og deres uendelige kombinasjoner antyder likevel et system som fõrer befolkningen med piller for overfladisk demping av symptomene deres, fremfor å tilby de ressursene som trengs for faktisk å gjøre dem friskere. Volumet av de foreskrevne medisinene er alarmerende, og selv om ingen statistikk gir et pålitelig bilde av hvorvidt overmedisinering er et problem i Kroatia, tyder indisier på at det er det.

Et system som fõrer befolkningen med piller for overfladisk demping av symptomene deres.

Majas tenner faller ut (noe tannlegen hennes gir antipsykotika skylden for), giftbasert hepatitt har forårsaket leversvikt, og hun har behov for en umiddelbar avvenning. De dramatiske fysiske bivirkningene Maja har vært utsatt for som resultat av medisineringen, antyder at hele individets velvære er av liten interesse for myndighetene, som foretrekker de enkleste – men risikable og fysisk utmattende for den det gjelder – tilgjengelige metoder for sosial kontroll.

Katolsk patriarkat

Days of Madness hevder at det kroatiske samfunnets patriarkalske og katolske tankemønstre innebærer at indre aspekter ved identitet og potensiell behandling blir feilkategorisert som «årsaker» og «ødeleggende krefter». Dette kaster de sårbare protagonistene inn i en forvirrende og skambelagt beskrivelseskrise – som i stor grad forverrer plagene deres. For eksempel er Maja blitt fortalt av en lege at hennes borderline personlighetsforstyrrelse, som hun har hatt siden hun var sju år, skyldes hennes transkjønnede identitet.

Videre har det vært antydet at Mladen, som nå er 43 år, muligens er schizofren. Det blir påstått i filmen at det var under innflytelse av den synd-orienterte religionen at det nåværende traumet hans spant ut av kontroll. Han tjenestegjorde i den jugoslaviske nasjonalarmeen tidlig på 1990-tallet – og kom hjem med depresjon og søvnløshet. Moren hans overtalte ham til å diskutere problemene med en prest heller enn med en lege. Han sov med et bilde av Sankt Aloysius over sengen i flere tiår, og ble inspirert til å bedrive selvpisking i et forsøk på å rense seg selv for følelsene av skyld og urenhet. Mladen konfronterer presten med dennes påstand om at «psykiatri er et Satans tempel». Presten nekter hardnakket for å ha sagt noe slikt, men skjønner samtidig ikke hvordan en lege skulle kunne drive ut en demon.

Days of Madness setter et nødvendig fokus på spørsmålet om hvem som definerer «normalitet».

Days of Madness er ikke innrettet som en avvisning av ethvert trossystem per se, snarere viser den hvordan ikke-konforme outsidere kan hanskes med presset fra rigide atferdskoder de er underkastet som resultat av udiskutable ideologier de er født inn i, og hvordan de kan motstå den sosiale utviskingen av deler av seg selv. Likevel setter filmen et tiltrengt fokus på spørsmålet om hvem som definerer «normalitet», og med hvilken agenda.

Håp

Opptak fra en terapeutisk workshop ledet av den kroatiske skuespilleren Leon Lucev, der filmens protagonister også deltar, synes å tilby empatisk basert verktøy til selvbekreftelse. Det er uklart hvor tilgjengelige disse mer progressive behandlingsmetodene er for alle som kan ha nytte av dem, man får en følelse av at det er satt i verk som del av filmprosjektet, men Days of Madness ender med et sterkt preg av håp.

Mladen konfronterer presten med dennes påstand om at «psykiatri er et Satans tempel».

Vi tar landeveien fatt sammen med paret, og drar over grensen til Slovenia, til åpningen av museet for galskap, en privat stiftelse i et tidligere psykiatrisk sykehus. Det er utformet for å tenke nytt om begrepet «galskap», fjerne tabuene som omgir det og bidra til av-institusjonalisering. Mladen og Maja henger opp sine egne fotografier og tegninger fra workshopen på veggene i museet og gjør på den måten krav på medlemskap i samfunnshistorien. Så introduserer de foredraget sitt, som har tittelen «Min historie om psykiatrien i Kroatia, og hvordan jeg ble friskere». I dette deltaker-opplegget fungerer også film som del av en verdifull terapeutisk reise og en grunnleggende bekreftelse på verdien av menneskelige forskjeller.

Anerkjennelse

Nenadic unngår preget av spekulativ sensasjonalisme, som ofte er et problem med film som tar seg inn i korridorene på psykiatriske sykehus. Dette gjør han ved å overlate kameraet til protagonistene sine, slik at de selv kan formidle det de ønsker å vise. Opptakene er teknisk amatørmessige, men nettopp derfor tilføres en følelse av noe rått og ubearbeidet. Gjennom redigeringen blir de gjort til en holistisk påpekning av alle sider ved den menneskelige psyke, og resultatet blir en optimistisk fortelling om anerkjennelse og bedring.

Kommentarer