Skapelsen av en seriemorder

I dokumentaren The Confessions of Thomas Quick forteller Sture Bergwall selv om hvordan han fikk psykiatere, etterforskere og rettsvesen til å tro at han var Sveriges svar på Hannibal Lecter.

Ny Tid

The Confessions of Thomas Quick
Regi: Brian Hill

I 19911 var Sture Bergwall innlagt på den svenske psykiatriske klinikken Säter, etter at han var blitt arrestert for ran. En dag innrømmet han for en pleier at han sto bak det hittil uoppklarte drapet på 11 år gamle Johan Asplund. Dette var bare det første av hele 39 drap Bergwall innrømmet i årene som fulgte, flere av dem utført i Norge. Basert på tilståelsene ble Bergwall, som nå kalte seg Thomas Quick, dømt for åtte av disse drapene, deriblant på norske Therese Johannessen, Trine Jensen og Gry Storvik.
Med Thomas Quick hadde Sverige fått sin første massemorder, som ikke syntes å ha noen klare mønstre i hverken ofre eller fremgangsmåte. Noen skal ha blitt partert eller lemlestet, og i enkelte tilfeller skulle han ha spist noen av kroppsdelene. Quick var Sveriges svar på Hannibal Lecter, Jeffrey Dahmer og Patrick Bateman.

Rettsskandale. Men så trakk Bergwall samtlige tilståelser, i en dokumentarfilm av journalisten Hannes Råstam sendt på SVT i 2008. Dette førte til at sakene ble gjenopptatt, og 31. juli 2013 var Bergwall frifunnet for alle de åtte drapene. Snaut to år senere ble han utskrevet fra Säter-klinikken, hvor han da hadde tilbrakt totalt 24 år. I dag er han bosatt nord i Sverige.
Det er skrevet svært mange bøker om Quick, og det er ikke rart at denne saken også vekker interesse hos filmskapere. Mytomani er i seg selv et velegnet tema for film, og her har vi angivelig å gjøre med en psykiatrisk pasient hvis løgner har forårsaket Sveriges største rettsskandale. Den britiske dokumentarfilmen The Confessions of Thomas Quick synes dessuten å klaffe godt med to populære trender.

True Crime. Med et til dels kjølig visuelt uttrykk og stadige panoreringer over svenske skoglandskap, påkalles stemningen som gjerne kalles «Nordic noir». Formmessig er filmen ellers basert på «snakkende hoder» og rekonstruksjoner, og kan minne om både The Imposter og Searching for Sugar Man – sistnevnte mest på grunn av sitt vesentlige vendepunkt et godt stykke ut i filmen. Regissør Brian Hill venter lenge med å tydeliggjøre at Bergwalls tilståelser skal ha vært usanne, og skaper med dette et overraskelsesmoment som dog ikke blir like virkningsfullt for oss som allerede kjenner saken fra vårt hjemlige nyhetsbilde.
I tillegg treffer filmen den såkalte «true crime»-bølgen, som i den senere tid har skylt over oss med podkasten Serial og tv-seriene The Jinx og Making a Murderer. Denne trenden kan kritiseres for å lage underholdning av virkelige tragedier, og det er ikke minst problematisk når man gir inntrykk av å være mer objektiv enn dokumentarer strengt tatt har mulighet til å være. Selve betegnelsen indikerer at man gjerne etterstreber krimsjangerens krav til spenning og dramaturgi, som lett kan gå på bekostning av en nøktern og balansert fremstilling. Men slike dokumentarer kan like fullt gi nødvendige korrekser når systemet svikter, eller endatil begår justismord.
Når det gjelder tilfellet Thomas Quick, har dette blitt omtalt som nettopp et justismord. I så fall bør man ha i mente at det var på bakgrunn av hans faktiske tilståelser – men det er uansett velkomment at både journalister og dokumentarister forsøker å finne ut hvordan dette kunne skje. The Confessions of Thomas Quick peker ut en ukritisk gruppetenkning som hovedskyldig i så måte, og tegner et forstemmende bilde av nærmest sektekteriske tilstander innen svensk psykiatri og til dels også politivesen.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.