Skapelsen av en seriemorder

I dokumentaren The Confessions of Thomas Quick forteller Sture Bergwall selv om hvordan han fikk psykiatere, etterforskere og rettsvesen til å tro at han var Sveriges svar på Hannibal Lecter.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

The Confessions of Thomas Quick
Regi: Brian Hill

I 19911 var Sture Bergwall innlagt på den svenske psykiatriske klinikken Säter, etter at han var blitt arrestert for ran. En dag innrømmet han for en pleier at han sto bak det hittil uoppklarte drapet på 11 år gamle Johan Asplund. Dette var bare det første av hele 39 drap Bergwall innrømmet i årene som fulgte, flere av dem utført i Norge. Basert på tilståelsene ble Bergwall, som nå kalte seg Thomas Quick, dømt for åtte av disse drapene, deriblant på norske Therese Johannessen, Trine Jensen og Gry Storvik.
Med Thomas Quick hadde Sverige fått sin første massemorder, som ikke syntes å ha noen klare mønstre i hverken ofre eller fremgangsmåte. Noen skal ha blitt partert eller lemlestet, og i enkelte tilfeller skulle han ha spist noen av kroppsdelene. Quick var Sveriges svar på Hannibal Lecter, Jeffrey Dahmer og Patrick Bateman.

Rettsskandale. Men så trakk Bergwall samtlige tilståelser, i en dokumentarfilm av journalisten Hannes Råstam sendt på SVT i 2008. Dette førte til at sakene ble gjenopptatt, og 31. juli 2013 var Bergwall frifunnet for alle de åtte drapene. Snaut to år senere ble han utskrevet fra Säter-klinikken, hvor han da hadde tilbrakt totalt 24 år. I dag er han bosatt nord i Sverige.
Det er skrevet svært mange bøker om Quick, og det er ikke rart at denne saken også vekker interesse hos filmskapere. Mytomani er i seg selv et velegnet tema for film, og her har vi angivelig å gjøre med en psykiatrisk pasient hvis løgner har forårsaket Sveriges største rettsskandale. Den britiske dokumentarfilmen The Confessions of Thomas Quick synes dessuten å klaffe godt med to populære trender.

True Crime. Med et til dels kjølig visuelt uttrykk og stadige panoreringer over svenske skoglandskap, påkalles stemningen som gjerne kalles «Nordic noir». Formmessig er filmen ellers basert på «snakkende hoder» og rekonstruksjoner, og kan minne om både The Imposter og Searching for Sugar Man – sistnevnte mest på grunn av sitt vesentlige vendepunkt et godt stykke ut i filmen. Regissør Brian Hill venter lenge med å tydeliggjøre at Bergwalls tilståelser skal ha vært usanne, og skaper med dette et overraskelsesmoment som dog ikke blir like virkningsfullt for oss som allerede kjenner saken fra vårt hjemlige nyhetsbilde.
I tillegg treffer filmen den såkalte «true crime»-bølgen, som i den senere tid har skylt over oss med podkasten Serial og tv-seriene The Jinx og Making a Murderer. Denne trenden kan kritiseres for å lage underholdning av virkelige tragedier, og det er ikke minst problematisk når man gir inntrykk av å være mer objektiv enn dokumentarer strengt tatt har mulighet til å være. Selve betegnelsen indikerer at man gjerne etterstreber krimsjangerens krav til spenning og dramaturgi, som lett kan gå på bekostning av en nøktern og balansert fremstilling. Men slike dokumentarer kan like fullt gi nødvendige korrekser når systemet svikter, eller endatil begår justismord.
Når det gjelder tilfellet Thomas Quick, har dette blitt omtalt som nettopp et justismord. I så fall bør man ha i mente at det var på bakgrunn av hans faktiske tilståelser – men det er uansett velkomment at både journalister og dokumentarister forsøker å finne ut hvordan dette kunne skje. The Confessions of Thomas Quick peker ut en ukritisk gruppetenkning som hovedskyldig i så måte, og tegner et forstemmende bilde av nærmest sektekteriske tilstander innen svensk psykiatri og til dels også politivesen.

Selvmedisinering. Som ung skal Sture Bergwall skal ha slitt med å akseptere sin homoseksualitet, som på denne tiden fortsatt var en psykiatrisk diagnose i Sverige. Dette førte til omfattende selvmedisinering, med benzodiazepine som favorittdop – et beroligende middel han fikk nærmest ubegrenset tilgang til da han ble innlagt på Säter. I opptakene fra åstedsbefaringene som vises i dokumentaren, virker Quick tydelig ruset. Det var da også etter at en nyankommet lege på institusjonen kuttet medisineringen hans i 2001, at tilståelsene brått tok slutt.

Ifølge filmen ble Quick terapeutenes stjernepasient.

Filmen forteller at det psykoterapeutiske miljøet på Säter sverget til en kontroversiell teori som gjorde det plausibelt at Quick hadde fortrengt mordene – men at minnene kunne komme tilbake gjennom samtaleterapi. Ifølge filmen ble Quick disse terapeutenes stjernepasient, som ikke bare bekreftet, men etter hvert også ble kasuset som videreutviklet deres modell.
Bergwall sier selv i filmen at han ikke ville skuffe terapeutene ved å innrømme at han hadde løyet. The Confessions of Thomas Quick hevder videre at både behandlere og etterforskere la ord i munnen på Quick for å hjelpe ham, og derfor ga forklaringer som stemte med sakenes fakta. I tillegg skal han ha hentet inspirasjon til forklaringene fra seriemordere han leste om, som virkelighetens Dahmer og fiksjonens Bateman.

Ensidig. Det er både sjokkerende og fascinerende å få innblikk i dette, samtidig som man kan reagere på filmens nokså ensidige fremstilling. Riktignok har filmskaperen intervjuet høyesterettsdommer Göran Lambertz, som ved flere anledninger har forsvart domfellelsene av Quick. Men flere av de mest sentralt involverte terapeutene og etterforskerne skal ha takket nei til å medvirke i filmen. Det hadde utvilsomt vært på sin plass å få deres perspektiver, som motvekt til filmens i overkant svartmalende syn på psykiatriens rolle i saken.
Brian Hill synes i relativt stor grad å støtte seg på journalist Jenny Küttim, som arbeidet med nå avdøde Hannes Råstam om Quick-saken i flere år, og som er et sentralt intervjuobjekt i filmen. I tillegg har altså Bergwall selv sagt seg villig til å medvirke. Det er unektelig interessant å høre ham gi sin versjon, men filmen kan anklages for å være litt naiv i sin tilnærming til hovedpersonen – selv om han ikke skal ha gitt noen begrensinger for hva filmskaperen kunne ta opp. Riktignok unngår ikke filmen å adressere ansvaret Bergwall selv medgir at han har overfor de pårørende, som på ny står uten svar etter at han formodentlig villedet etterforskningen med sine løgner. Men man kan like fullt påpeke en viss ironi i at Hill med denne dokumentaren igjen gir Bergwall oppmerksomheten som skal ha drevet ham til dette i utgangspunktet, og som vel også kan ha innvirkning på hvordan han fremstiller begivenheter i filmen.

Systemsvikt. Det er liten tvil om at mye har sviktet på mange plan i denne saken. Etter en omfattende granskning i Sverige ble det rettet sterk kritikk mot landets rettspsykiatri, politi, påtalemyndighet og Bergwalls egne forsvarere, for å ha latt seg forlede av bekjennelsene. En norsk rapport senere samme år konkluderte med at politiet her hjemme heller ikke var kritiske nok i sin etterforskning av Bergwall. Slike uttalelser gir åpenbart også et visst medhold til filmens slutninger.
Etter filmens knusende dom over visse retninger innen psykiatrien, er det noe overraskende at den avsluttes med et sitat fra nettopp en psykoanalytiker. De samme ordene av Frieda Fromm-Reichmann er imidlertid også sitert i Dan Josefssons bok Mannen som slutade ljuga, som forfekter mye av samme syn som Hills film. Og sitatet peker på en vesentlig del av svaret The Confessions of Thomas Quick gir på spørsmålet om hvordan dette kunne skje. Her heter det nemlig: «Ensomhet synes å være en så smertefull og skremmende opplevelse at folk gjør praktisk talt hva som helst for å unngå det.»

The Confessions of Thomas Quick ble nylig vist på Eurodok-festivalen på Cinemateket i Oslo, og vises på VGTV i påsken. 

---
DEL