Makt og avmakt i norsk psykiatri 

I Making Sense Together skildrer regissør Ellen Ugelstad psykiatriens mange dualiteter, og avmakten pasienter, pårørende og ansatte i det norske psykiatriske systemet står overfor. 

Ellen Lande
Lande er filmskribent og regissør.
Email: ellen@landefilm.com
Publisert: 03.09.2018
film:

Making Sense Together

Ellen Ugelstad

Norge

Abonnerer du på NY TID, kan du se filmen her

«Noen ganger når jeg ligger i senga og hører på musikk, kjennes det ut som om jeg har belter rundt beina, selv om jeg ikke har det. Sist gang jeg lå i belter, fikk jeg tre sprøyter for å roe meg ned. De strammet beltene og så gikk de ut av rommet.».

Gutten som henvender seg til kamera, formidler ensomhet og apati. Munnpartiet – måten han tygger ordene frem på sammen med blikket – røper lidelse og en usikkerhet på seg selv og sin mottakelse. 

Setningene henger i en klam taushet. Vi befinner oss ikke på lukket avdeling, men er isteden vitne til en teaterscene. Skuespillerdebutanten Edvin Anstendsrud skildrer pasienten foruroligende bra, nesten for godt: Har avmakten blitt for satt? For mange har den nettopp dét. 

Pasientene utgjør en felles, men hjelpeløs front mot et individfiendtlig system der lønnsomhet står i fokus.

Dette er et av de sentrale varskuene i denne særegne dokumentaren, som debatterer sider ved det psykiatriske system er en belasting for både pasienter og pårørende.

Fra en pårørendes perspektiv

Ugelstads bror har vært i psykiatrien i mange år. Regissøren bruker filmformatet til å formidle sitt møte med dette systemet, men også for å få det i tale. Making Sense Together er hennes tredje i rekken om temaet. Tidligere verk er Indian Summer (2011) – et nært, dokumentarisk portrett av broren på hans egne premisser. I fiksjonskortfilmen Møterommet (2017) iscenesetter regissøren stringent den dysfunksjonelle ansvarsgruppen for den psykiatriske pasienten.

I hybriddokumentaren Making Sense Together – hybrid fordi den veksler mellom fiksjon og fakta – er tagninger fra kortfilmversjonen Møterommet blandet sammen med nytt materiale som arkivopptak, tekstplakater, nye iscenesettelser og intervjuer med reelle og fiktive personer. Ja, det er mye på gang i Ugelstads siste film, og det er lett å bli forvirret når man prøver å skille fiksjon fra fakta, skuespillere fra virkelige personert.

På distribusjonsselskapet Arthaus’ sommerfest i juni finner jeg regissøren premiereglad på dansegulvet og tar henne til side for å spørre henne om filmen. Ugelstad har to sentrale aktører i filmen ved sin side, bipolare Superstar – som medvirker i filmen som seg selv, og som denne kvelden fremfører sin eminente musikk – sammen med skuespillerstjerneskuddet Edvin Anstendsrud. 

Den gamle tvangstrøye-mentaliteten er aldri langt unna.

Hvordan sirkler jeg samtalen ærbødig inn på Making Sense Togethers struktur, som så tydelig har desorientert flere enn meg? Hvorfor denne utvidede versjonen når kortfilmen Møterommet var et slikt treffende og sårt skråblikk på psykiatrien og dens støttespillere? 

Ugelstad forteller meg at denne lengre hybridfilmen var hennes opprinnelige prosjekt, som hun ble anbefalt å lansere et utklipp fra underveis i tilblivelsesprosessen. Møterommet var dette utklippet, som høstet manuspris og ble presentert både på Høstutstillingen og Oslo Pix filmfestival. Ugelstad påpeker at hun som pårørende befinner seg i en evigvarende møteromsituasjon. Derfor ønsket hun å strekke denne fiksjonsdelen utover i langfilmen, ved å klippe den opp med nye opptak.

Blandede inntrykk

Men hvordan har medgangen påvirket det lange prosjektet? Ugelstad forteller at lanseringen av Møterommet gjorde at flere tok kontakt og at materialet til langfilmen slik ble beriket. Kakafonien av uttrykk gir etterklang av frustrasjonen og den manglende orienteringen pasientene (og pårørende) så tydelig opplever. 

Arkivmateriale av den gamle, arketypiske sorten er brukt for å illustrere pasientrollen og relasjoner innenfor systemet. Engasjert forteller regissøren at disse er tenkt som poetiske metaforer; den gamle tvangstrøymentaliteten er aldri langt unna.

Det som blir fortalt muntlig i filmen, treffer – men berører ikke like sterkt som bildene av den unge pasienten, der han står og betrakter et tjern i skogen, eller ventende på en t-baneplattform. Selv om begge utsnittene antyder noe suicidalt, utstråler de også en ro. Det samme gjør scenene hvor hovedpersonen reiser og verden farer forbi utenfor vinduet, en verden han er adskilt fra der han befinner seg på innsiden av glasset. Isolasjonen innenfor den usynlige «veggen», uten å være i stand til å komme ut på den andre siden, er det sterkeste inntrykket jeg sitter igjen med ved filmens slutt.

Mer enn en diagnose

I den fiktive delen befinner karakterene seg på en teaterscene eller i et sminkerom. Alle er skåret over sammer lest – ingen ivaretar pasientens beste, bortsett fra mor. I den dokumentariske delen, filmet mot en bakgrunn av abstrakt maleri, møter vi ekte mennesker. Samlet utgjør de en felles, men hjelpeløs front mot et individfiendtlig system der lønnsomhet står i fokus, og som motvirker pasientens mulighet til bedring og å være et menneske med aksepterte følelser og ressurser.

Ugelstad har fått sans for å bruke film for å bli hørt og kreve endring.

Dualiteten frisk/syk blir problematisert, der begrepet friskmeldt introduseres av musikeren Bipolar Superstar. Han etterlyser mer nysgjerrighet omkring hvem pasienten er utover sin diagnose. Sin erfaring fra psykiatrien oversetter han til freidig rap som harselerer med systemet. Innslag som den bitende rap-kommentaren hans virker befriende i en film som i stor grad avdekker farlig feilbehandling. Med forførende, assosiative tekster roper han ut om farmasikorrupsjon med sin rungende stemme, mens medisintitler lekent forvandles til tropiske, svette kjærlighetsmøter og støyende rå hardrock. Aldri før har et slikt tema vært så underholdende som i disse utdragene.

Med den omstendelige hybridformen har Ugelstad skapt mange fulltreffere. Med en mer gjennomstrukturert regi kunne disse perlene fort vært ofret for å få en mer strømlinjeformet film med klarere retning.

Ugelstad har åpenbart fått sans for å bruke film for å bli hørt og kreve endring. Denne filmaktivismen får et mye større nedslagsfelt nå som Making Sense Together får kinopremiere med påfølgende fagpaneldebatt.

Kommentarer