Abonnement 790/år eller 190/kvartal

Arv, kunstnerskap og iscenesettelse

Fra far
Forfatter: Lene Berg
Forlag: Kolon forlag, (Norge)
VIRKELIGHETSROMAN / Lene Bergs prosjekt er en iscenesettelse av minnet om en myteomspunnen far – men like mye av henne selv og egen identitet. Hun var bare ni år da faren ble arrestert for drapet på stemoren Evelyne.

Plutselig sto min for lengst avdøde far foran meg, i sin ekstravagante ullfrakk og med en rykende Teddy uten filter mellom leppene, eller var det Gauloise?»

Slik beskriver filmregissør og kunstner Lene Berg minnet om sin far. Hun står på klubbscenen på Mir i Oslo og leser opp fra debutromanwn Fra far. Jeg kan ikke unngå å nikke gjenkjennende til ordene som følger – mens jeg smiler svakt til noen av de mange kjente ansiktene i det tettpakkede lokalet. Det var akkurat denne passasjen jeg hadde ønsket å høre med hennes karakteristiske slepende stemme.

Under egen lesning tidligere hadde den trukket meg rett inn i myten, mennesket og filmskaperen Arnljot Berg og fått tankene til å spinne. Regissøren, hennes far, var et hett samtaleemne i min ungdomstid med ukentlige filmklubbvisninger i Oslo.

Oslo fra en svunden tid

Fargen forsvinner, og Berg viser oss en elegant lyssatt film-noir-scene: Med oppbrettet jakkeslag kommer han mot datteren; hun er ennå et barn, og de befinner seg i de støvete gatene på Skillebekk på 60- og 70-tallet.

Lene Bergs heimstaddiktning fra Oslo er sjelden vare. Barnet Bergs perspektiv maner ikke bare frem far, men et Oslo fra en svunden tid. I både språk, tematikk og med sitt multitalent er Lene Berg en kunstner og forfatter for sin egen generasjon og samtid. Hun forteller like lett i film som i installasjon, jobber med det antydende, det implisitte, men også med direkte råskap – uten at råskapen har den leie bismaken av sensasjonaliseringstrang som ofte følger. Her skiller Bergs trippelprosjekt – festspillkunst, kortfilmer og roman – seg fra mange andre samtidige virkelighetsbaserte prosjekter.

Selv om mye i boken kretser rundt hendelsen, som er av verste brutale sort, oppleves ikke boken som vond eller vanskelig å lese. Kanskje er det det nyanserte blikket som gjør leseopplevelsen helende, leken, nysgjerrig. Billedkunstneren, filmskaperen og nå forfatteren i form av både voksen kvinne og yngre datter beretter, bygger og setter sammen. Dette er en iscenesettelse av hennes eget minne om faren – men like mye av henne selv og egen identitet. Som i sin forrige film False Belief (2019) – om Kafka-prosessen Berg og hennes afrikanskamerikanske samboer i New York sto i – evner Berg å skape distanse fra det private og utleverende via klippe-og-lime-metoden. Der hun i filmen brukte saks og papir – som illustrerte og skapte fravær og forskyvninger – er noe av de samme effektene tydelige i romanen. I begynnelsen av boken deler Berg en tankevekkende bestemmelse: Hun skal aldri gjøre som sin far og skylde på ham slik han skyldte på sin mor – uansett hvor jævlig livet blir.

Drapet på stemoren

Lene Berg var bare ni år da faren ble arrestert for drapet på stemoren Evelyne. Fransk boulevardpresse fråtset i historien om den norske regissøren som ble funnet i bilen ved siden av sin kvalte og halvnakne skuespillerkone.

Hun har ventet 45 år med å lese utklippene hennes mor har samlet.

Men Evelyne var slett ikke skuespiller, hun var lærer. Hva annet fra tabloidavisene var diktet opp, spør Lene Berg seg i romanen. Hun har ventet 45 år med å lese utklippene hennes mor har samlet i en stor konvolutt. Nå kompletterer hun dem med sykehusjournaler, rettsdokumenter, dagbøker og annet. I rekonstruksjonen av drapet på stemoren bruker Berg en rød lekebil. Den var en del av en festspillinstallasjon og også sentral i en av kortfilmene som da ble vist. På den nevnte klubbscenen får vi i kveld se en annen – der mange unge skuespillere leser den eldre Arnljot Bergs tekster. Jeg henger ikke helt med, glir over i refleksjon over faren. Idet han endte opp på det beryktede franske sykehuset La Santé, skriver han med store bokstaver brev på brev til Lene og broren – slik at de skulle kunne lese dem selv. Barnetegninger ble sendt fra Norge – som en mann i stripete fangedrakt med stor jernkule om foten tegnet av broren. Men moren deres justerte dette, foralte at faren faktisk ikke hadde det slik. Bergs bok handler også mye om moren, om hennes relasjon til eksmannen – og deres unike kontakt gjennom lange samtaler livet ut.

Boken teller ned mot farens forsvinning, et mulig selvmord som også brakte lettelse i den utsatte familien. Arnjot Bergs selvmordsforsøk og hans tanker rundt dette nevnes jevnlig. Uansett tilstand var han iherdig skapende – som sin datter.

Arnljot Berg

Arnljot Berg, 1973. (Fotograf ukjent)

Romanen oser av kreativ standhaftighet med to generasjoner Berg. Faren kommer hjem til Norge etter kun et par år, men mye av karrieren ligger naturligvis brakk. Likevel fortsetter han med både fjernsynsdrama, romanskriving og et engasjement innen utdanning i NRK, og i Volda rekker han å ende opp som professor. Høy produktivitet i ulike kunstuttrykk til tross for motstand er noe Lene Berg blant annet har fra sin far.

Farens opplæring av Lene i bruk av kamerautstyr og valg av utsnitt sitter i blodet og nevnes kjærlig i romanen. Men også standhaftigheten og ærligheten til moren, hun som alltid var beredt til å være der for både barn og eksmann samtidig som hun ivaretok eget intellekt og ga en stabil og trygg tilstedeværelse. Moren er ikke like innhyllet av glamour. Her trer hverdag i farger og nærhet frem.

Fra fengselet i Frankrike dikterer Arnljot en innrømmelse som hans egen mor skal signere. Ordlyden og innholdet er stygt. Hun påtar seg all skyld for sønnens ugjerninger, har tilsynelatende forvoldt hans skjøre mentale helse. Ibsens Gjengangere er satt på hodet. Sønnen fristiller seg selv og sin egen voldelige alkoholpåvirkede utagering. Han er skadet fordi hun valgte å få ham utenfor ekteskap og i tillegg oppdra ham alene, uten den rikdommen han kunne ha ønsket. Mangelen på tilsvar roper. Dette setter seg i meg som en uro.

Romanen skildrer stykkevis en varm mann i kontrast til økende alkoholproblemer, blackout og stadige innleggelser. Midt i utfordringene trer han frem som beleven og oppmerksom, med et varmt blikk på sine nærmeste. Selv svigerforeldrene som akkurat har mistet sin datter, vil la ham går fri. Sakte veves et motsetningsfylt bilde av mennesket Arnljot frem, men dessverre levnes liten tvil om hva som kan ha skjedd på morgenkvisten i Parc Vincennes. Detaljer fra rettsmedisin og annet sier sitt. Lene har funnet plass til en av farens upubliserte tekster, Gresk er et vakkert språk – en erindringsdagbok hvor faren forteller om en yngre manns erotiske relasjon med en eldre. Håndteringen av seksualitet minner meg på hennes friske og utradisjonelle film Kopfkino (2012), hvor hun lot åtte prostituerte sitte utkledd som kundenes fantasiobjekter – som skolepike, prinsesse, direktør … alle satt ved et langbord. Kameraet beveget seg langsomt langs bordet mens de uavbrutt delte yrkesepisoder.

For meg var det som å spise konfekt som barn.

Lene har i dag skapt en lagvis rekonstruksjon som vekker mange assosiasjoner. For meg var det som å spise konfekt som barn. Noen biter brant av alkohol i munnen, andre fikk en varme til å spre seg i kroppen. Hun serverer Middelhav, psykiatri, seg selv, og svært dramatiske menneskeskjebner. Fremfor alt vekker hun et sug etter mer.

På høy tid med en kavalkade av både hennes og hans filmatiske verk? NRK og andre – føl dere kallet.

Ellen Lande
Ellen Lande
Lande er filmskribent og regissør og fast skribent for Ny Tid.

Du vil kanskje også like