En fremtid støpt i betong

Den forhatte betongen er i ferd med å få en oppreisning – både arkitektonisk og skulpturelt.

Simen Helsvig
Kunstkritiker i Ny Tid.

Béton
Kunsthalle Wien

Ausstellungsansicht_Beton_6
Alle bilder fra utstillingen

Da Knus nazismen, Bjørn Mellbye Gulliksens minnesmerke over den kommunistiske motstandsbevegelsen Osvald-gruppen, ble presentert på Jernbanetorget i Oslo i fjor, reagerte eiendomsmagnat og skulpturparkgründer Christian Ringnes med harme. Gulliksens skulptur, som består av en stålhammer som knuser et hakekors på steinsokkel, hørte ifølge Ringnes hjemme i 1960-tallets Sovjetunionen: «Det er en superbrutalistisk og gammeldags skulptur,» uttalte han til Aftenposten.

Ringnes’ bruk av uttrykket «brutalistisk» er typisk. Brutalismen var opprinnelig betegnelsen på en arkitektonisk stil som hadde sin storhetstid mellom 1955 og 1980, og som kjennetegnes ved bruken av prefabrikkerte betongmoduler og ubehandlede overflater. Navnet kommer av det franske béton brut, som ganske enkelt betyr rå betong. Men siden slutten av 1970-tallet har brutalisme blitt et skjellsord som innebærer kulde, umenneskelighet og ugjennomtrengelig byråkrati. Statsmakt over enkeltmenneske, tvang over frihet. Ikke bare brutalitet, men, som «isme»-endingen antyder, brutalitet satt i system.

Brutalismen må kunne sies å være den europeiske velferdsstatens offisielle arkitektur, og preger særlig offentlige bygg som biblioteker, skoler og ikke minst sosiale boligblokker. Og det er påfallende at en bygningsstil som i så stor grad er knyttet til etterkrigstidens samfunnsbygging, gjennomgående er ansett for å være stygg og inhuman.

Først og fremst etisk. I utgangspunktet var det praktiske og økonomiske årsaker til at velferdsstaten ble støpt i betong. Etter krigen var det omfattende boligmangel, og en enorm mengde institusjoner skulle bygges på ny. Betong viste seg å være det perfekte materialet til å løse oppgaven. Det var rimelig, og ved å benytte prefabrikkerte moduler kunne store prosjekter gjennomføres på kort tid. Men betongen ble også tillagt egenskaper utover de rent praktiske og estetiske: De unge, engelske arkitektene Alison og Peter Smithson – paret som lanserte begrepet brutalisme på midten av 1950-tallet – fremhevet betongens autentisitet, ærlighet, styrke og direkthet. Brutalismen dreide seg ikke først og fremst om estetikk, men om etikk. Betongens standardiserte moduler impliserte samfunnsmessig likhet: Et kultur- eller regjeringsbygg hadde i prinsippet ikke noen annerledes utforming enn en boligblokk for arbeiderklassen.

Selv ikke Picasso ser ut til å være i stand til å generere en folkelig oppslutning om Regjeringskvartalet.

Men disse idealene fikk motstand både fra fagfeltet og fra mediene. Etter hvert ble det vanlig å assosiere betong med trafikkmaskiner og dystre, uhyggelige drabantbylandskaper. En typisk beskrivelse av denne tristessen finner vi i Dag Solstads skildring av blant annet Oslo-bydelen Ammerud i 1980-tallsromanen Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige: «[M]onstrumet Ammerud … hvor det fantes ingenting, utenom blokkene, som breia seg, i grå betong, et bilde på et kaldt, teknologisk samfunn som hadde løpt løpsk.» For kritikerne ble brutalismens betongbygg den sosialdemokratiske velferdsstaten gravstøtter.

!0407-009 BRENNER

Grått, men ikke ensartet. Nå er imidlertid betongen i ferd med å få en slags oppreisning. Arkitekter og kunstnere har igjen begynt å benytte seg av betong som arkitektonisk og skulpturelt materiale, og den engang så forhatte brutalismen er gjenstand for blogger, utstillinger og publikasjoner. For et par år siden viste Norsk design- og arkitektursenter i Oslo Teigen Fotoateliers dokumentasjon av norsk etterkrigsarkitektur under den passende tittelen «Brutalt?», og dersom man er i Østerrike innen 26. oktober kan man få med seg utstillingen «Béton» på Kunsthalle Wien. I denne utstillingen kan man se arbeider av et tjuetalls kunstnere, som alle omhandler betongarkitekturen, og som tar utgangspunkt i så forskjellige steder som Brasil og det tidligere Jugoslavia. Noe av det interessante ved «Béton» er at den viser hvor store variasjoner det var innenfor brutalismen: Betongklossene var kanskje grå, men langt fra ensartede. Østerrikske Werner Feiersingers fotografier av norditaliensk etterkrigsmodernisme demonstrerer for eksempel hvilke muligheter betongmaterialet tilbød eksperimenteringsvillige arkitekter, og følgelig hvor eksentriske resultatene ble.

I ettertid er det lett å se at brutalismen var nedsyltet i ideologi.

Felles for mange av arbeidene i utstillingen er at de undersøker forholdet mellom arkitekturen og forestillingene som knyttes til den, enten de er negativt eller positivt ladet. I engelske Liam Gillicks dokumentasjon av London-forstaden Thamesmead veies de opprinnelige utopiske idealene som lå til grunn for konstruksjonen av boligkompleksene på 1960-tallet, opp mot den negative oppfatningen av forstaden i de påfølgende tiårene. Thamesmeads renommé ble særlig farget av at byen var kulisser til noen av de mest dystopiske scenene i Stanley Kubricks A Clockwork Orange. Danske Sofie Thorsen har rekonstruert skulptur-lekestativer som kunstnere oppførte i kommunale boligområder i Wien på 1950- og 1960-tallet, men som forfalt og forsvant i takt med idealene de var uttrykk for.

En ideologisk arkitektur. I ettertid er det lett å se at brutalismen var nedsyltet i ideologi, noe som kom til uttrykk både hos forsvarerne og kritikerne. Stilen forsvant nærmest totalt etter den politiske høyredreiningen omkring 1980. Som den engelske forfatteren Will Self har skrevet, ble den standardiserte brutalismen forkastet av de nyliberale regimene fordi de var nødt til å gi ulikheten en «visuell rettferdiggjøring» – den arkitektoniske formen til 1980-tallets finans- og frihandelsregimer var ikke tunge, horisontale betongkolosser, men lette, elegante skyskrapere i glass og stål. I dag har mange av brutalismens mest kjente bygg forfalt eller blitt revet – et resultat av manglende politisk vilje og liten folkelig oppslutning om å bevare denne arkitektoniske epoken.

Det gjelder også for det mest kjente av etterkrigstidens betongkomplekser i Norge: Erling Viksjøs regjeringskvartal i Oslo. Også Viksjø er representert i Kunsthalle Wien. Palestinsk-amerikanske Jumana Mannas Government Quarter Study fra 2014 består av tre avstøpninger av de ornamenterte betongsøylene i Høyblokka. Mens brutalismens landemerker i Storbritannia står i fare for å bli revet etter flere tiår med vanskjøtsel, ble regjeringskvartalet en momentan ruin etter bombeeksplosjonen 22. juli 2011. I reguleringsplanen for et nytt Regjeringskvartal er det besluttet at Høyblokka fra 1958 skal bevares, men at den kurvede Y-blokka fra 1970 skal rives – mot Riksantikvarens råd.

Det kan diskuteres om Regjeringskvartalet bør kalles brutalistisk eller ikke. Viksjøs ornamentering og eksperimenter med sandblåst betong, samt Picassos integrerte utsmykningsarbeider, gjør bygningen unik. Men det synes som holdningene til betongarkitekturen uansett er de samme. Mens arkitektmiljøet i hovedsak taler for å bevare de historiske bygningene, er de kritiske stemmene mer representative for opinionen. Arkitekten Jan Carlsens formening om at byggene «gjenspeiler sosialdemokratiets maktarroganse og strenge rasjonaliseringstenkning», og at «Arbeiderpartiets enevelde etter 1945 fikk den arkitekturen det fortjente», deles nok av store lag av befolkningen. Selv ikke Picasso ser ut til å være i stand til å generere en folkelig oppslutning om Regjeringskvartalet. Den ideologisk funderte, gjengse oppfatningen gjennom mange tiår om at betongbygg per definisjon er stygge, gir lite håp om at Y-blokka vil overleve. Det spørs om kunstutstillinger og arkitekturblogger kan bøte på det.

Utstillingen vises på Kunsthalle Wien i Østerrike frem til 26. oktober.

 

---
DEL