En fremtid støpt i betong

Den forhatte betongen er i ferd med å få en oppreisning – både arkitektonisk og skulpturelt.

Béton
Kunsthalle Wien

Ausstellungsansicht_Beton_6
Alle bilder fra utstillingen

Da Knus nazismen, Bjørn Mellbye Gulliksens minnesmerke over den kommunistiske motstandsbevegelsen Osvald-gruppen, ble presentert på Jernbanetorget i Oslo i fjor, reagerte eiendomsmagnat og skulpturparkgründer Christian Ringnes med harme. Gulliksens skulptur, som består av en stålhammer som knuser et hakekors på steinsokkel, hørte ifølge Ringnes hjemme i 1960-tallets Sovjetunionen: «Det er en superbrutalistisk og gammeldags skulptur,» uttalte han til Aftenposten.

Ringnes’ bruk av uttrykket «brutalistisk» er typisk. Brutalismen var opprinnelig betegnelsen på en arkitektonisk stil som hadde sin storhetstid mellom 1955 og 1980, og som kjennetegnes ved bruken av prefabrikkerte betongmoduler og ubehandlede overflater. Navnet kommer av det franske béton brut, som ganske enkelt betyr rå betong. Men siden slutten av 1970-tallet har brutalisme blitt et skjellsord som innebærer kulde, umenneskelighet og ugjennomtrengelig byråkrati. Statsmakt over enkeltmenneske, tvang over frihet. Ikke bare brutalitet, men, som «isme»-endingen antyder, brutalitet satt i system.

Brutalismen må kunne sies å være den europeiske velferdsstatens offisielle arkitektur, og preger særlig offentlige bygg som biblioteker, skoler og ikke minst sosiale boligblokker. Og det er påfallende at en bygningsstil som i så stor grad er knyttet til etterkrigstidens samfunnsbygging, gjennomgående er ansett for å være stygg og inhuman.

Først og fremst etisk. I utgangspunktet var det praktiske og økonomiske årsaker til at velferdsstaten ble støpt i betong. Etter krigen var det omfattende boligmangel, og en enorm mengde institusjoner skulle bygges på ny. Betong viste seg å være det perfekte materialet til å løse oppgaven. Det var rimelig, og ved å benytte prefabrikkerte moduler kunne store prosjekter gjennomføres på kort tid. Men betongen ble også tillagt egenskaper utover de rent praktiske og estetiske: De unge, engelske arkitektene Alison og Peter Smithson – paret som lanserte begrepet brutalisme på midten av 1950-tallet – fremhevet betongens autentisitet, ærlighet, styrke og direkthet. Brutalismen dreide seg ikke først og fremst om estetikk, men om etikk. Betongens standardiserte moduler impliserte samfunnsmessig likhet: Et kultur- eller regjeringsbygg hadde i prinsippet ikke noen annerledes utforming enn en boligblokk for arbeiderklassen.

Selv ikke Picasso ser ut til å være i stand til å generere en folkelig oppslutning om Regjeringskvartalet.

Men disse idealene fikk motstand både fra fagfeltet og fra mediene. Etter hvert ble det vanlig å assosiere betong med trafikkmaskiner og dystre, uhyggelige drabantbylandskaper. En typisk beskrivelse av denne tristessen finner vi i Dag Solstads skildring av blant annet Oslo-bydelen Ammerud i 1980-tallsromanen Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige: «[M]onstrumet Ammerud … hvor det fantes ingenting, utenom blokkene, som breia seg, i grå betong, et bilde på et kaldt, teknologisk samfunn som hadde løpt løpsk.» For kritikerne ble brutalismens betongbygg den sosialdemokratiske velferdsstaten gravstøtter.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here