Abonnement 790/år eller 190/kvartal

Elbiler med riper i lakken

I Norge blir elbilen hyllet som et symbol på det grønne skiftet. Kan den leve opp til sitt rykte, også internasjonalt?

Frederic Hauge og Bellona har velsignet elbilene og gjort dem til et miljøikon, og dermed har det blitt omtrent umulig å få en kritisk diskusjon om elbilen i Norge. Norge er uten sammenlikning det største elbilmarkedet i verden, både i andelen av totalmarkedet og i forhold til folketallet. Norske myndigheter har gitt elbilene subsidier og fordeler som knapt noen annen industrisektor har maken til.
Men Norge er også det eneste landet i Europa som har et overskudd av fornybar og, i prinsippet, evigvarende vannkraft å øse av. I andre europeiske land er det helt annerledes.

Hvor kommer strømmen fra? Frankrike vil forby diesel- og bensinbiler etter 2040. Bilindustrien satser enormt på elbiler, og land etter land ønsker å fase ut biler som går på diesel og bensin. Men ingen aner hvor strømmen til denne gigantiske flåten med elbiler skal komme fra.
Det mediene og politikerne ser ut til å glemme, er at elektrisitet ikke er en energikilde, men en energibærer. Hvor skal strømmen til å drive elbiler komme fra? Kjernekraftverkene står for 75 prosent av Frankrikes strømproduksjon, så en elbil i Frankrike går de facto på atomkraft.
En elbil i Tyskland er og blir en kullbil, uansett hvor mye den hypes. I Storbritannia er det etter myndighetenes tall over 2,3 millioner familier som må velge mellom å spise seg mette eller å holde seg varme om vinteren. Det er vanskelig å se for seg at noen av disse vil prioritere å kjøpe elbil.
Globalt kommer 68 prosent av strømmen fra kullfyrte kraftverk, hvilket tilsier at på et globalt nivå er den «rene» elbilen 68 prosent kulldrevet.
Norge er nummer én i verden når det gjelder elbilenes andel av markedet (29,1 prosent). Nummer to er Nederland (6,4 prosent), men i Nederland er det plugg-inn-hybrider som gjelder, og fra 2015 til 2016 ble omsetningen av disse bilene halvert.
Selv en så innovativ industrinasjon som Tyskland ligger langt bak oss. I 2015 hadde Norge 84 000 elbiler, mens Tyskland – med 17 ganger så mange innbyggere – bare hadde 48 000. Tyskland med sin berømte Energiewende («energiskifte») er ikke engang blant topp ti i verden i markedsandel.

Elbilen er et blindspor dersom det er Jordens miljø man er opptatt av.

Energiskifte. Elbilen er et blindspor dersom det er Jordens miljø man er opptatt av. Den er et forsøk på å opprettholde privatbilismen på et tidspunkt da vi burde se etter muligheter og løsninger som gjør det mulig å redusere denne.
Et land som Norge bruker energi og ressurser som om vi skulle ha 3,5 jordkloder til disposisjon. Skal vi komme på linje med Jordens tåleevne, må vi redusere vårt økologiske fotavtrykk med 70 prosent. For menneskeheten som helhet er fotavtrykket 1,6 ganger tåleevnen.
Som Mads Løkeland skriver:
«Verda har i dag 1 milliard personbilar og 7,3 milliardar menneske. Dersom vi reduserer talet på bilar med 1/3 som eit bidrag for å koma i økologisk balanse, får vi 1 bil per 11 innbyggjar som eit gjennomsnitt i verda.
11 menneske per bil set eit tak på 450 000 personbilar i Noreg. I dag har vi 2,5 millionar personbilar i Noreg, så meir enn 4 av 5 bilar må vekk frå norske vegar dersom vi skal ned på det nivået som Jordkloden toler når det gjeld klima og naturmiljø. Alternativet er utenkeleg, at talet på bilar i verda skal auke frå 1 milliard til 4 milliardar, og om nokre år til 5 milliardar bilar dersom alle folk i verda skal nå dagens norske nivå.»

Det er en utbredt oppfatning i Norge at Tyskland har løst sitt energiproblem med sitt energiskifte, der raps erstatter hvete for å skaffe biodiesel, åsene fylles av vindmøller og produktiv jord legges under solcellepaneler. Men i Tyskland betaler forbrukerne nå 50 prosent mer for strømmen enn i 2006. Tyskland er fullstendig avhengig av sin miks av steinkull, brunkull, olje og gass. Gassen kommer i hovedsak fra to kilder: Norge og Russland.

Ingen har noe svar på hvordan man skal mette ni milliarder munner uten olje, kull og gass.

På sammenbruddets rand. For Europa som helhet er bildet heller dystert. Eurosonen er nettoimportør av energi i stor stil, og avhengigheten av import bare øker – til tross for den industrielle stagnasjonen.
Kapitalismen har gjennomført den største industrielle revolusjonen i menneskehetens historie, men den har også ført til at vi har brukt opp omtrent halvparten av planetens karbonlagre på bare 150 år. I min levealder har økonomien vokst med 4 prosent i året. Skulle den fortsette slik i 100 år, vil økonomien ha blitt 50 ganger større enn i dag. De råvarene og den energien finnes ikke. Knappheten merkes allerede nå.
Elbiler løser ingen av disse problemene. Uansett hvor avanserte bilene blir, uansett hvor fine batterier man måtte klare å lage, så bidrar de bare til å utsette de nødvendige og store omleggingene som skal til for å unngå sammenbrudd.
Det finnes ingen som har noe svar på hvordan man skal mette ni milliarder munner uten olje, kull og gass. Det finnes ingen som kan garantere at det er mulig å opprettholde vår type sivilisasjon uten karbonenergi.
Den eneste farbare veien er derfor å redusere behovet for energi i alle ledd, for å gjøre det beste ut av knappe ressurser. Og da er det ingen god idé å fortsette å subsidiere Tesla og Elon Musk.

Pål Steigan
Pål Steigan
Steigan har egen blogg på steigan.no.

Du vil kanskje også like