Forlag: Pax Forlag (Norge)
Carl Schmitt var en tysk filosof og jurist som virket fra tidlig på 20-tallet, og som hadde stor innflytelse på samtidige intellektuelle. Han ble imidlertid nazist, og forsvarte naziregimet de første årene etter maktovertakelsen i 1933. I 1936 falt han i unåde hos nazistene, men tilknytningen har alltid heftet ved ham slik at han i lang tid ble ignorert, eller hvis han ble henvist til, var det alltid med forbehold.
De siste tiårene har imidlertid interessen for hans tenkning tatt seg opp igjen takket være hans grunnleggende kritikk og analyse av det liberale demokratiet, enda Schmitt selv bare hadde forakt til overs for dette. Vi har en forestilling om at det er staten som styrer politisk, men Schmitt mener moderne stater heller framstår som en slags meklingsinstans mellom en rekke forskjellige interesser. Problemet ser vi i det parlamentariske systemet. Opprinnelig var dette ment slik at representantene skulle diskutere ideer og deretter komme fram til den beste løsningen for staten, uavhengig av partier og særinteresser. Slik fungerer det jo ikke: Representantene kjemper for sitt partis interesser, og hvis noen av dem skulle avvike fra dette, kommer partipisken fram.
Livssyn
I henhold til liberalistisk teori kan samfunnet omfatte hvem som helst, og alle har lik rett til å kjempe for sine interesser. Ifølge Schmitt er dette uttrykk for et livssyn ‒ det gir ikke uttrykk for noen folkevilje, som vi forventer av demokratiet. Et demokrati forutsetter et folk som deler et sett grunnleggende interesser, og følgelig vil dette folket stå i opposisjon til dem som ikke deler disse. Sistnevnte vil utgjøre dette folkets fiender. Politisk handling består i å opprettholde egen eksistens for å konsolidere folket og holde fiendene på avstand. Krig – eller trusselen om krig – vil derfor være normaltilstanden, ikke unntaket.
Schmitt ser derfor ingen grunnleggende forskjell på demokrati og diktatur. Så lenge man ikke kan utøve direkte demokrati, forutsetter man at folkeviljen kan komme til uttrykk via delegater. Men hvis det er mulig, er det jo også mulig at folkeviljen kan komme til uttrykk via kun én representant. Schmitt henviser til Rousseaus begrep om allmennviljen: Den behøver ikke å være sammenfallende med flertallets mening.
Schmitt eksemplifiserer med revolusjonære bevegelser, der en gruppe utpeker seg selv til forvaltere og forsvarere av folkets interesser. Det har ingen mening å spørre etter legaliteten ved slike handlinger. En revolusjon omkalfatrer de gamle spillereglene og setter inn sine egne i stedet. For Schmitt er dette en politisk handling i sin reneste form: Her er det staten som tar styringen. Motsetningen til et demokrati er ikke et diktatur, men den evinnelige diskusjonen hvor all politikk fordufter i avveiningen mellom særinteresser.
Denne samlingen med tekster av Schmitt utgis parallelt med en tilsvarende bok med tekster av Hannah Arendt. [Se leder side 2.] Hun representerer motsatsen til Schmitt: Den pluraliteten av interesser som for ham gjør at rommet for det politiske imploderer, er for Arendt nettopp garantien mot totalitær politikk, enten den kommer fra høyre- eller venstresiden.
Unntakstilstanden
Mot slutten av sitt grundige forord trekker Slagstad fram hvordan Schmitts teorier om unntakstilstanden – da rettsstaten må vike for maktstaten – har fått fornyet aktualitet etter angrepene på World Trade Center og Pentagon i 2001, og terroraksjoner flere steder i Europa. Bush-administrasjonen lanserte sin globale krig mot terror, og kunngjorde: «Den som ikke er med oss, er mot oss.» Ifølge Schmitt er det i en slik unntakstilstand at den konstituerende politiske makt kommer til syne med sin inndeling i venn og fiende. Kun en leder med vide fullmakter kan foreta slike grep, og Slagstad trekker linjene fram mot president Donald Trump.
Steve Bannon, som hjalp Trump fram til valgseier, er tilhenger av Schmitt og kunngjorde en dobbel kamp mot fiender: utenfra (islamistene) og innenfra (Washington-eliten og mediene). Bannon så Trump som et perfekt redskap i denne kampen, men sa i et intervju i 2017 at han slett ikke var sikker på om Trump skjønte dette selv. «Trump har nok ikke lest en eneste linje av Carl Schmitt, men han representerer på sett og vis en radikalisert Schmitt, idet beslutningsmonopolet også er blitt et ‘sannhetsmonopol’: suverenen bestemmer hva som er sant – og hva som er fakta», skriver Slagstad.
Schmitts tekster er foruroligende, men også opplysende, siden han dissekerer ideer om det politiske systemet som vi i lang tid har tatt som en selvfølge.
