Carl Schmitt – en ubehagelig teoretiker


POLITISK TEORI: Det politiske er ingen samtaleklubb for filosofen Carl Schmitt. Det er snarere handlingen som viser oss hvem vi er og hvem som er fienden.

Idéhistoriker og fast kritiker i Ny Tid.
Email: kjetkor@online.no
Publisert: 2019-06-03
       
Politikk og rett. Et antiliberalt tema med variasjoner

Carl Schmitt var en tysk filosof og jurist som virket fra tidlig på 20-tallet, og som hadde stor innflytelse på samtidige intellektuelle. Han ble imidlertid nazist, og forsvarte naziregimet de første årene etter maktovertakelsen i 1933. I 1936 falt han i unåde hos nazistene, men tilknytningen har alltid heftet ved ham slik at han i lang tid ble ignorert, eller hvis han ble henvist til, var det alltid med forbehold.

De siste tiårene har imidlertid interessen for hans tenkning tatt seg opp igjen takket være hans grunnleggende kritikk og analyse av det liberale demokratiet, enda Schmitt selv bare hadde forakt til overs for dette. Vi har en forestilling om at det er staten som styrer politisk, men Schmitt mener moderne stater heller framstår som en slags meklingsinstans mellom en rekke forskjellige interesser. Problemet ser vi i det parlamentariske systemet. Opprinnelig var dette ment slik at representantene skulle diskutere ideer og deretter komme fram til den beste løsningen for staten, uavhengig av partier og særinteresser. Slik fungerer det jo ikke: Representantene kjemper for sitt partis interesser, og hvis noen av dem skulle avvike fra dette, kommer partipisken fram.

Livssyn

I henhold til liberalistisk teori kan samfunnet omfatte hvem som helst, og alle har lik rett til å kjempe for sine interesser. Ifølge Schmitt er dette uttrykk for et livssyn ‒ det gir ikke uttrykk for noen folkevilje, som vi forventer av demokratiet. Et demokrati forutsetter et folk som deler et sett grunnleggende interesser, og følgelig vil dette folket stå i opposisjon til dem som ikke deler disse. Sistnevnte vil utgjøre dette folkets fiender. Politisk handling består i å opprettholde egen eksistens for å konsolidere folket og holde fiendene på avstand. Krig – eller trusselen om krig – vil derfor være normaltilstanden, ikke unntaket.

Schmitt ser derfor ingen grunnleggende forskjell på demokrati og diktatur. Så lenge man ikke kan utøve direkte demokrati, forutsetter man at folkeviljen kan komme til …


Kjære leser. Du har nå lest månedens 3 frie artikler. Så enten logg inn hvis du har abonnement, eller støtt oss gjerne ved å tegne et abonnement for fri tilgang?