«Mennesket er den eneste skapningen som må oppdras,» sier Immanuel Kant i åpningen av sin bok Om pedagogikk, og påpeker med dette hvor essensiell pedagogikken er for den som interesserer seg for menneskets ve og vel – ja, for enhver som vil forstå menneskets natur. Likevel er pedagogikken en underlig oversett side av filosofien generelt, og Kants filosofi spesielt. Kanskje er tiden svært så moden for en ny gjennomtenkning av pedagogikken, som ikke bare handler om barneoppdragelse og undervisning, men om menneskets oppdragelse av seg selv.
I bokens forord av oversetteren Bjarne Hansen knyttes boken opp mot dagens skole, der forholdet mellom frihet og tvang går gjennom nye endringer. Hansen legger vekt på at friheten bærer i seg paradokser som Kant var mer oppmerksom på enn de fleste tenkere i vår egen tid. Med henvisning til filosofen Hans Skjervheim etterlyser Hansen en dypere forståelse av pragmatikk, av selve målene for utdannelsen: Pragmatikk innebærer ikke å gjøre barna nyttige eller lære dem å bruke seg selv som et effektivt redskap, men om å søke å se dem som mål i seg selv.
Kosmopolitiske perspektiver. Når Kants pedagogikk fortsatt virker forfriskende, er det kanskje fordi boken ble skrevet i en tid der opplysningsprosjektet og den optimismen som ledsaget det fortsatt var i sin begynnelse. I sin innledning legger Lars Løvlie frem hvordan Kant ivret for eksperimentskoler og en rask revolusjon som kunne skape fremskritt i den offentlige oppdragelsen. Det essensielle er at mennesket skal gjøres myndig – og tre ut av selvforskyldt ufrihet ved å gjøre bruk av sin egen fornuft. Skolen skal gjøre mennesket til borger – og ikke bare dét – men til en verdensborger.
Håpet om at menneskenaturen kan formes til noe stadig bedre, er knyttet til Kants håp om en kontinuerlig optimering av mennesket gjennom generasjonene. Som Løvlie påpeker i sitt forord, må dette ses i sammenheng med det lille Kant-skriftet Ideer til en universell historie med verdensborgerlig sikte (1894). Siden menneskelivet er kort, må hver generasjon bidra til utvikling. I det samme skriftet legger for øvrig Kant vekt på at historien riktignok er voldsom og forvirret, men at vi lærer nettopp gjennom konfliktene – et prinsipp som også gjelder i den enkeltes oppdragelse.
Skolen skal gjøre mennesket til borger – og ikke bare dét – men til en verdensborger.
Poenget med å sette den moralske oppdragelsen i sentrum fremfor tilegnelsen av kunnskaper, er at friheten er en forutsetning for en virkelig tilegnelse av dem begge. Det barnet som bare adlyder, kan heller ikke virkelig lære, men vil ende opp med en tom etteraping. Tilsvarende vil den som følger moralske regler bare av frykt for straff eller håp om belønning heller aldri kunne handle virkelig moralsk, men snarere ut fra en forskjøvet egeninteresse – eller en mekanisk tilpasning til omgivelsene.
Det som er best for verden, kan aldri være galt for den enkelte. Enhver virkelig moralsk handling skjer uansett på menneskehetens vegne.
En vanskelig frihet. «Innsikt beror på oppdragelsen, og oppdragelsen beror i sin tur på innsikt,» påpeker Kant. Siden vi dermed allerede må være i besittelse av det som skal oppnås, ligger det i kortene at hver generasjon like godt kan videreføre sine feil og mangler som sine beste prestasjoner og oppdagelser. For å unngå dette, må barna gis en dømmekraft som kan bidra til egne, nye innsikter. Videre må de ikke oppdras for å passe inn i «menneskeheten i dens nåværende tilstand», men også «til dens fremtidige mulige bedre tilstand».
Her finner vi kanskje det mest tidsmessige ved Kants pedagogikk. I et verdenssamfunn som etter alt å dømme lever på uholdbare premisser og må legge om sine vaner, må fremtiden, snarere enn videreføringen av fortidens kunnskap, styre både oppdragelse og undervisning. «Foreldre oppdrar barna sine vanligvis kun slik at de passer inn i dagens verden, uansett hvor fordervet den måtte være,» sier Kant lakonisk. Noe som ytterligere kompliserer saken for Kant, er at fyrstene betrakter undersåttene som midler for egne formål. Når staten, familien og egennytten blir både mål og målestokk, forfaller også oppdragelsen, og fremskrittet erstattes av stagnasjon og forfall.
Oppdragelses- og statskunst er menneskets tyngste, men viktigste ferdigheter, påpeker Kant. De er på et vis to sider av samme sak, og begge må innrettes kosmopolitisk. Dette er en sikker ledesnor i formingen av mennesket: Det som er best for verden, kan aldri være galt for den enkelte, argumenterer Kant: Enhver virkelig moralsk handling skjer uansett på menneskehetens vegne.
Tidsmessige perspektiver. Det er mer enn én etterklang av Kant i Genève-konvensjonens begrep om forbrytelser mot menneskeheten, påpeker Svein Østerød i sitt etterord. Han viser hvordan Kants filosofiske kosmopolitisme, all idealisme til tross, bærer i seg realistiske og rimelige nyanseringer som ofte glemmes av dagens menneskerettighetsforkjempere. Verdensborgerretten skal for eksempel forstås som en besøksrett eller en rett til hospitering, hverken mer eller mindre; ikke en rett til å kolonisere, men til å bli mottatt og behandlet med respekt.
Østerød knytter også Kants overveielser om frihet og tvang opp mot både muslimsk og kristen fundamentalisme. Når målet blir en uforstyrret videreformidling av religiøse «sannheter», står vi igjen med undervisningens disiplinerende side og mister den selvstendiggjørende kultiveringen som gir rom for kritisk tenkning. Det er heller ikke vanskelig å se «fyrstens» egeninteresse i institusjoner som utvider sitt virkefelt gjennom ulike former for indoktrinering.
Kants pedagogikk kan virke gammelmodig med sine idealer om å overvinne råskap gjennom kultivering – men i en verden av vold og overgrep ser vi raskt hva som står på spill. Om pedagogikk minner oss om at menneskets sivilisering av seg selv ikke kan tas for gitt, men er et pågående, møysommelig arbeid.
Les også: Da pedagogikken forsvant
