Å forme verdensborgere

Kants pedagogikk viser oss hva som står på spill i barneoppdragelsen: siviliseringen av menneskeheten

Anders Dunker
Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid. Oversetter per august 2018

Om pedagogikk

Immanuel Kant

Aschehoug

Norge

«Mennesket er den eneste skapningen som må oppdras,» sier Immanuel Kant i åpningen av sin bok Om pedagogikk, og påpeker med dette hvor essensiell pedagogikken er for den som interesserer seg for menneskets ve og vel – ja, for enhver som vil forstå menneskets natur. Likevel er pedagogikken en underlig oversett side av filosofien generelt, og Kants filosofi spesielt. Kanskje er tiden svært så moden for en ny gjennomtenkning av pedagogikken, som ikke bare handler om barneoppdragelse og undervisning, men om menneskets oppdragelse av seg selv.

I bokens forord av oversetteren Bjarne Hansen knyttes boken opp mot dagens skole, der forholdet mellom frihet og tvang går gjennom nye endringer. Hansen legger vekt på at friheten bærer i seg paradokser som Kant var mer oppmerksom på enn de fleste tenkere i vår egen tid. Med henvisning til filosofen Hans Skjervheim etterlyser Hansen en dypere forståelse av pragmatikk, av selve målene for utdannelsen: Pragmatikk innebærer ikke å gjøre barna nyttige eller lære dem å bruke seg selv som et effektivt redskap, men om å søke å se dem som mål i seg selv.

Kosmopolitiske perspektiver. Når Kants pedagogikk fortsatt virker forfriskende, er det kanskje fordi boken ble skrevet i en tid der opplysningsprosjektet og den optimismen som ledsaget det fortsatt var i sin begynnelse. I sin innledning legger Lars Løvlie frem hvordan Kant ivret for eksperimentskoler og en rask revolusjon som kunne skape fremskritt i den offentlige oppdragelsen. Det essensielle er at mennesket skal gjøres myndig – og tre ut av selvforskyldt ufrihet ved å gjøre bruk av sin egen fornuft. Skolen skal gjøre mennesket til borger – og ikke bare dét – men til en verdensborger.

Håpet om at menneskenaturen kan formes til noe stadig bedre, er knyttet til Kants håp om en kontinuerlig optimering av mennesket gjennom generasjonene. Som Løvlie påpeker i sitt forord, må dette ses i sammenheng med det lille Kant-skriftet Ideer til en universell historie med verdensborgerlig sikte (1894). Siden menneskelivet er kort, må hver generasjon bidra til utvikling. I det samme skriftet legger for øvrig Kant vekt på at historien riktignok er voldsom og forvirret, men at vi lærer nettopp gjennom konfliktene – et prinsipp som også gjelder i den enkeltes oppdragelse.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL
Anders Dunker
Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid. Oversetter per august 2018

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.