Den stadig tilstedeværende tæringen og en avdød mor som venter at familien skal samles igjen i det hinsidige, har satt dype spor i barnet Edvard og formet ham som voksen. Men hva med resten av oppveksten? Hvilke mennesker møtte han, hva gjorde familien?
De eldre definerte kunstnerrollen for de yngre.
Den nye Munch-biografien til Ivo de Figueiredo forsøker heller ikke å bryte inn hos familien, de får leve sitt 1800-tallsliv i fred. Kanskje må man iblant lese mellom linjene. Etter at moren Laura døde – da Edvard Munch var fem år gammel – kom hennes lillesøster Karen til å tre inn i en kvinnerolle hos familien. Men det var aldri noe erotisk spill som foregikk mellom faren Christian Munch og svigerinnen Karen Bjølstad. I alle fall ikke som noen vet om. At oppveksten i et hjem der svermeriet synes å ha vært forbeholdt de avdøde, hadde betydning for Munchs nokså kompliserte forhold til kroppslig kjærlighet, kan tenkes. Som så ofte opptrer kjærligheten også nokså klamt i Munchs livshistorie – og ofte beskrevet er kysset Frits Thaulows svigerinne Milly gav ham i Borre sommeren 1885. Da var han 22 år gammel og hadde vært utstilt flere ganger. Visstnok var det et utenomekteskapelig forhold som strakk seg over en viss tid, rimelig pinlig med slektskap på alle kanter.
Biografiene
De to første biografiene om Edvard Munch kom til hans 50-årsdag, i 1933. Begge ble skrevet av mennesker som kjente kunstneren: kunsthistoriker og direktør ved Nasjonalgalleriet, Jens Thiis, og billedkunstner Pola Gauguin. Sistnevnte var ikke bare sønn av Paul Gauguin og selv en habil maler og malerskolelærer, men også en flittig kunstskribent i dagspressen. Felles for Thiis og Gauguin er at de kjente kunstneren, men de sto nok allikevel overfor et langt magrere kildetilfang enn hva som finnes i dag, selv om flertallet av de omtalte personene i bøkene fortsatt var i live – med alle de fordeler og ulemper det måtte medføre. Likevel bør vi kunne spørre oss om det fortsatt finnes stoff å grave frem eller nye perspektiver på kjent stoff som rettferdiggjør de Figueiredos tobindsverk. Det første bindet er kalt Stormen og foreligger nå.
Den tredje generasjonen
Det er en sterk tradisjon for å se liv og kunst hos Edvard Munch i sammenheng. En interessant del av hans liv utspiller seg i tiden mellom de to store verker fra hans ungdomstid: Studie fra 1886 – som siden 1889 er kalt Syk pike – og fra 1927 Det syke barn – og Skrik, 1893. De Figueiredo fremfører noen interessante betraktninger omkring hvordan Munch med Det syke barn «sprengte grensene for folks oppfatning av hva et kunstverk kunne være». Var naturalismen eller realismen som preget den såkalte tredjegenerasjonen i norsk kunsthistorie, i ferd med å utspille sin rolle? Og mellom linjene synes vi vel også å skimte en annengenerasjon, som teller selve gullalderens eksponenter: Thaulow, Krohg, Werenskiold, som i grunnen holdt seg uforskammet godt, i alle fall som kunstnere, hvilket betød at ‘de unge’, der Munch i grunnen er det eneste navnet som ble stående som en bauta i kunstfortellingen, måtte bruke alle krefter for å oppnå overskridelsen.
Munch kom frem til en malerisk form der malerisk forenkling muliggjør en suggestiv form.
Krohg konkluderte med at Munch alene var den tredje generasjonen i norsk kunst. Når vi tenker de litt eldre malernes håp til de yngre, er det ikke bare av høflig interesse. Den generasjonen malere hadde pålagt seg selv å skape et kunstmiljø på norsk jord – med levende institusjoner og endog en interessert offentlighet – og den innsatsen de nedla i dette, kunne med fordel vært utbrodert dypere hos de Figueiredo. De eldre definerte kunstnerrollen for de yngre, inkludert en overføring av ideen om at det nye aldri blir forstått av det brede publikum – slik Ibsen proklamerte i En folkefiende.
En revolusjon uten manifest
Det syke barn er ikke bare den modne Munchs første verk, men likeså mye en ny tids bilde, så tydelig referert gjennom Hans Jægers manglende forståelse av verket. Jæger sto sammen med Krohg som bohemkretsens ideologiske sentrum som de unge flokket omkring. Men dette hadde plutselig fått en alderdommelig patina over seg. Det syke barn var et verk som var seg selv nok. Hva det nå enn måtte bety, så betød det i alle fall at det ikke var et middel for noe annet, slik for eksempel Christian Krohgs malerier av sypiker og prostituerte var.
De Figueiredo kaller verket «en revolusjon uten manifest», før han fører i marken en beviselig kunstnerisk blomstereng som Munch bereder for seg selv. For en kort stund, om ikke annet. De siste årene av 1880-tallet viser et sammensatt kunstnerskap, og i årene frem mot hans første separatutstilling – i 1889 – ser vi en kunstner med mange måter å male på, men som sjelden går utenfor hva noen annen allerede gjorde.
Verker som Inger på stranden, malt i Åsgårdstrand, og Vår, malt hjemme i familiens stue med hushjelpen Betzy Nilsen, som også satt modell for Studie / Det syke barn, lar mennesket bli avbildet mer eller mindre overlatt sine egne tanker – slik også Jappe Nilssen fremtrådte noen år senere i Melankoli. I sistnevnte har Munch også kommet frem til en malerisk form der malerisk forenkling muliggjør en suggestiv form. Det ensomme mennesket er en forutsetning for den ekspressive verdenskunstneren som kom til syne i 1890-årene.
En europeers verdenskunst
Munchs kanon kom særlig til å bli skapt gjennom noen hektiske arbeidsår i Berlin og Åsgårdstrand på begynnelsen av 1890-tallet. Gjennom biografien kan man nærmest oppleve at den frivole virkeligheten bohemene svermet for i 1880-tallets Kristiania, var kommet til virkelighet i 1890-tallets Berlin, der Munch var en del av et miljø som – ifølge de Figueiredo – førte samtaler som kretset omkring «naturalisme og sosialisme, dekadanse og darwinisme og psykologi – samt en aldri så liten dose satanisme». Likevel tyder mye på at Tyskland fortsatt var preget av en lite progressiv kunstoffentlighet. Kanskje enda snevrere enn i hjemlandet. Før Munchs tredje separatutstilling i Berlin kunne åpne 3. desember 1893, kunne Munch skrive hjem til tante Karen at «det blir vel et forfærdelig skrig over udstillingen». Hans lakoniske ordspill traff. Den negative responsen skal ha vært påtagelig. Skrik er et ikonisk verk, med en tolkningshistorie, der mange ingredienser er tilført: hysteriske kvinner, slakterier, vulkanutbrudd – og en lang rekke personlige forhold.
Skuddet i Åsgårdstrand
Ivo de Figueiredos første bind avslutter med en uklar situasjon som fører til et skudd i Munchs venstre hånd. Vi vet kanskje ikke akkurat hvordan dette hendte – avverget Munch et selvmord, eller lot tilfeldighetene ham slippe å bli drapsmann? Uansett anfører de Figueiredo en viktig dato: 11. september 1902 – dagen kunsten vant over kvinnen i Edvard Munchs liv. Forholdet kunstneren hadde til Tulla Larsen, har gjennom Munch-litteraturen fått adskillig plass. Så også her, men det settes i sammenheng med et århundre som også er i ferd med å forsvinne, og en kunstnerrolle som i det nye århundret må bli annerledes.
Avverget Munch et selvmord, eller lot tilfeldighetene ham slippe å bli en morder?
Slik sett blir også skuddet i Åsgårdstrand å forstå som et punktum og samtidig en åpning for hva som skulle komme.
Vi gjør leserne oppmerksom på den større Munch-utstillingen Zauber des Nordens, som vises i Berlin i Berlinische Galerie – Museum für Moderne Kunst frem til 22. januar 2024. Se https://berlinischegalerie.de/ausstellungen/vorschau/edvard-munch/
(Du kan også lese og følge Cinepolitical, vår redaktør Truls Lies kommentarer på X.)
