A Dog Called Money er en nennsom observasjon av den kreative prosessen til den engelske musikeren Polly Jean Harvey, også kjent som PJ Harvey. Ved å oppsøke mennesker som lever under vanskelige forutsetninger, dokumenterer filmen hvordan Harvey forvandler disse fragmentene av erfaringer til ny musikk.
Harvey følger Seamus Murphy, en irsk veteran innenfor fotojournalistikk, til Afghanistan, Kosovo og Washington (D.C.) og blir hovedfigur i Murphys første dokumentarfilm. Den sparsomme fortellersiden er hentet fra Harveys fyldige observasjonsnotater. Noen av disse ordene blir til sangtekster som gror organisk fram i samarbeid med musikerne i bandet hennes i løpet av en intensiv femukers-periode. Øktene finner sted i et lite, lydtett studio som er bygd inne i et mye større rom i Somerset House i London.
Det er ikke noe falskt ved Harveys rolle som utlendingen på gjennomreise.
Musikerne kan ikke se de små gruppene av besøkende som kikker på dem gjennom enveisspeil fra den andre siden. Selv om filmen framviser en god del «gi-og-ta-holdninger» musikerne imellom – en balanse som indikerer respekt og samhandling – bevarer Harvey kontrollen på en stillferdig måte.
Folk og steder i Harveys tjeneste
Den formelle avstanden mellom de besøkende på utsiden og de uberørte musikerne på innsiden er en parallell til Harveys egen posisjon som en som betrakter seg selv utenfra mens hun er på reise i de ødelagte, gjørmete gatene i Kabul; vandrende gjennom ruinene av det afghanske forsvarsdepartementet eller sittende i kirkestolene i en afroamerikansk menighet. Gjennom det hele framstår Harvey som selvbevisst og samtidig som en blank bakgrunn, der publikum kan projisere sine egne tolkninger av Harveys følelser og intensjon. Dette er også en del av forestillingen – det er dette hun gjør, det er dette som er arbeidet hennes.
Kledd i svart antrekk fra Ann Demeulemeester bekjenner hun sin rolle som noe mellom en arkivar og en sjaman.
A Dog Called Money stiller stedene og menneskene Harvey kommer i kontakt med – til hennes tjeneste. Poenget er ikke først og fremst å lære om dem, men snarere måten Harvey forvandler det hun ser og hører på – til musikk. Det gjøres ingen forsøk på å gi ordet til den skitne afghanske gutten som stirrer inn i kameraet med nesen presset mot et bilvindu; den gamle kvinnen fra Kosovo som fingrer med nøklene sine mens hun går langsomt mot en sammenrast vegg til et hus hun ikke lenger bor i; eller afghanske menn som deltar i en ekstatisk bønn i form av sirkelsang.
Rom for tolkning
Det er ikke noe falskt ved Harveys rolle som utlendingen på gjennomreise. Hennes søken oppleves som ekte. Hun er som enhver følsom reisende, og det er lett å gjenkjenne i henne ønsket om å suge til seg nye strukturer, lyder, ritualer og stemmer. I Kosovo løfter hun varsomt opp en gjenstand fra en søppelhaug i et plyndret hus som ble forlatt under krigen for to tiår siden. Hun beskriver det å vandre gjennom ruinene av andre menneskers liv med sine egne «kostbare» sandaler med en viss forlegenhet, og likevel – kledd i svart antrekk fra Ann Demeulemeester – framstår hun som noe mellom en arkivar og en sjaman.
Ingen her blir invitert til å forstå Harvey utenfor det åpenbare arbeidet hennes – og hun forklarer heller ikke noe om seg selv i filmen. Det er ingen visitt til hjemmet hennes i Dorset, og bare utvalgte øyeblikk in situ på reisene hun gjør. Der den brer om seg med herlige detaljer, gir filmen publikum rikelig med rom til å tolke det som foregår inne i henne.
Berlinalen
Kanskje fordi Harvey allerede er en berømt artist, var publikum under premieren på Berlinalen merkbart ivrig og mottakelig. Jeg var ikke sikker på hvordan jeg skulle reagere, ettersom filmen ber om et følelsesmessig engasjement som nærmer seg voyeurisme. Selv om jeg lurte på om enkelte øyeblikk var «pretensiøse» eller bare Harveys respons på det hun ser, sanser hun som utenforstående hvert sted grundig før hun går videre.
Om du ikke vet noe om PJ Harveys arbeider før du ser A Dog Called Money, vil det å se prosessen hennes, som er preget av samarbeid og kreativitet, vekke din nysgjerrighet for den musikalske bakgrunnen hennes før dette prosjektet.
Filmen vises under Oslo Pix 3-9. juni
