I Øst-Ukraina har den stygge konflikten mellom russiskstøttede separatister og ukrainske regjeringsstyrker krevd mer enn 10 000 liv etter at Moskva annekterte den ukrainske Krim-halvøya i mars 2014. Dokumentarfilmskapere som beretter om hendelsene i regionen, vil aldri kunne finne frem til én felles betraktningsmåte. Bildematerialet som er tilgjengelig (her rå frontopptak gjort av en ukrainsk militærlege som arbeidet som filmregissør før krigen – hans nom de guerre Regisseur er russisk for «filmregissør»); perspektivet – fra regjeringens eller opprørernes side; tonen – ingenting av dette kan være nøytralt, og War for Peace er ikke noe unntak.
Trukket fra festival. Filmen skulle egentlig ha russisk premiere i desember ved Artdocfest, en festival arrangert i Moskva av den anerkjente ukrainskfødte dokumentarregissøren Vitalij Manskij. Men visningen av en annen film om Ukraina-konflikten, Beata Bubenets’ Flight of a Bullet (en krønike om kampoperasjoner av den kontroversielle Aidar-bataljonen – som senere er oppløst etter anklager fra Amnesty International om krigsforbrytelser), ble avbrutt etter uroligheter. Etter det ble War for Peace, som også inneholder intervjuer med medlemmer av Aidar-bataljonen, fjernet fra programmet, selv om produsentene hadde funnet et «trygt territorium» – den tsjekkiske ambassaden i Moskva – for å vise filmen der.
[…] ingen ting av dette kan være nøytralt, og War for Peace er ikke noe unntak.
War for Peace (filmens russiske tittel Voina radi mira betyr egentlig «Krig for fredens sak») kan sies å være litt mindre kontroversiell enn Flight of a Bullet (på russisk: Polyot puly), ettersom den følger helsepersonell med plikt til å redde liv. Dette var imidlertid ikke tilstrekkelig for å roe de opphetede følelsene til de prorussiske aktivistene fra Russlands nasjonalistiske gruppe SERB (South-East Radical Block), som stormet inn i Oktjabr-kinoen i begynnelsen av desember, kastet en frakk over projektoren og slapp helsefarlig gass inn i visningsrommet.
Kampanje. Da den tsjekkiske ambassaden erklærte at den ikke kunne garantere for sikkerheten til publikummet under en visning av War and Peace, trakk produsentene den og bruker nå hendelsen som del av en bredere markedsføringskampanje.
«Russiske tjenestemenn og ukjente, maskerte personer hindret visningen av en film om den russisk-ukrainske krigen,» slår pressemeldingen for filmen fast.
«Dokumentarfilmen War for Peace av den ukrainske regissøren Jevhen Titarenko (Dnipro, Ukraina) skulle egentlig presenteres ved en spesialvisning under Artdocfest internasjonale filmfestival i Moskva, Russland, 8. desember 2017.»
«Etter at visningstidspunktet for filmen var annonsert, ble det imidlertid iverksatt en negativ kampanje mot filmen av høytstående medlemmer av det russiske parlamentet, riksadvokatens kontor, kulturdepartementet, FSB (sikkerhetstjenesten), gjennom oppslag i mediene og diskusjoner i sentrale russiske fjernsyns-
kanaler.»
«Ledelsen for Artdocfest besluttet å lage en visning i det tsjekkiske kultursenteret på området til Tsjekkias ambassade, men senteret måtte avvise forslaget fordi det ikke kunne garantere for publikummernes sikkerhet.»
Om alt oppstyret var verdt det, må seerne selv avgjøre. Kunstnerisk sett er filmen en blanding av nyhetsopptak fra fronten, samtaler med deltakere som blir avbrutt av skuddsalver fra håndvåpen eller den dødbringende eksplosjonen fra en granat i nærheten, og adrenalinproduserende opptak av ambulanser under ild og i rasende fart.
Så gripende som opptakene enn er, så er filmen – uunngåelig – partisk i en konflikt der det i et mer distansert perspektiv ikke er noen vinnere, muligens bortsett fra den politiske kapitalen både den russiske presidenten Vladimir Putin og den ukrainske presidenten Petro Porosjenko får ut av dette skitne kaoset.
Det hastige og umiddelbare ved håndholdte kameraer gjør det til en fengslende opplevelse å være tilskuer: menn og kvinner som løper under beskytning for å få tak i hardt skadde kamerater, ikke-innøvde kommentarer, sang, dumdristighet – og kvalmende frykt når harde angrep bringer død og ødeleggelse.
En tragisk film om en tragisk konflikt.
Den andre siden. Titarenko skjønner at en slik film behøver lysere øyeblikk – som soldaten 800 meter fra frontlinjen nær Donetsk som er usikker på hvordan han skal stramme fjæren på kalasjnikovens magasinklemme. Kameraten tar opp en bærbar datamaskin for å søke på YouTube etter videoer med søkeordene «hvordan lade et magasin for en kalasjnikov» (og kommer opp med en gammel treningsfilm i svart-hvitt fra det amerikanske militæret). Eller den kvinnelige frivillige legen som skjeller ut kameratene sine etter at tre av dem kastet seg over henne under et angrep, og roper til dem: «Hva er et stort tap – tre av dere eller én av meg?!» Mennene svarer samstemmig: «Deg! Det er massevis av oss.»
Når en ser dette nærgående portrettet av kjempende menn og kvinner ved fronten, som forsøker å holde seg i live, og som skyter på separatiststyrkene som forsvarer utkanten av den ødelagte flyplassen i Donetsk, forstår en at en så godt som identisk film kunne vært laget fra den andre siden, der menn væpnet med de samme sovjetdesignede våpnene ville fortelle de samme historiene om lidenskapelig tro på forsvaret av hjemlandet sitt og med den samme ringeakt for fiendens liv.
Med uforferdede opptak av hardt – i noen tilfeller fatalt – skadde menn, blant annet en erfaren krigsfotograf som dør etter et treff fra en bombekaster, er War for Peace en tragisk film om en tragisk konflikt.
