Abonnement 790/år eller 190/kvartal

Borgerens ‘autonomi’ som betingelse for politisk offentlighet

Ein neuer Strukturwandel der Öffentlichkeit und die deliberative Politik
Forfatter: Jürgen Habermas
Forlag: Suhrkamp Verlag, (Tyskland)
OFFENTLIGHET / Bildet av offentligheten i opplysningstiden var et idealbilde av opplyste borgere samlet til et publikum som diskuterte – eller ‘delibererte’ – for å komme frem til den beste løsningen. Men hva når tidlig håravfall, for tidlig sædavgang og simulert funksjonshemning blir terapitekster for den uendelige frustrasjonen det innebærer å leve i et av angivelig verdens rikeste og beste land?

Det er alltid en begivenhet når filosofen og sosiologen Jürgen Habermas utgir en ny bok. Der Strukturwandel der Öffentlichkeit (1962), utgitt på norsk med tittelen Borgerlig offentlighet i 1971, var Habermas’ første bok. Det har også vist seg å bli hans mest populære verk, med 30 opplag bare i Tyskland. Etter 60 år oppdaterte den da 93 år gamle Habermas i fjor sitt ungdomsverk med en bok om offentlighetens nye strukturendring. Den er allerede oversatt til fransk, og en norsk utgave er rett rundt hjørnet. I begynnelsen av mai hadde boken fått 50 anmeldelser, ifølge www.habermasforum.dk/reviews

Privat og offentlig

Habermas beklager nå sammenblandingen av privat og offentlig, den nye ‘halvoffentligheten’ i de sosiale mediene. Men han nevner ikke at dette fenomenet var massivt til stede og ble kritisert før internettet fantes, både av ham selv i Borgerlig offentlighet og f.eks. av sosiologen Richard Sennett i The Fall of Public Man (1978, norsk, 1992). Sammenblandingen av det offentlige og det private sto allerede sentralt i hans egen teori om offentlighetens forfall i 1962. Da var poenget at den opplyste borger hadde forfalt fra aktiv deltaker til passiv klient. Fremstillingen av opplysningstiden var basert på en idealtypisk modell à la Max Weber. Habermas pendlet på en uavklart måte mellom idealmodell og empirisk faktum. Dette skjedde uten at Weber ble diskutert. Denne svakheten innrømmet Habermas selv i et nytt forord til den tyske utgaven fra 1990.

Bildet av offentligheten i opplysningstiden var et idealbilde av opplyste borgere samlet til et publikum som diskuterte – eller ‘delibererte’ – for å komme frem til den beste løsningen. De var rasjonelle og blandet ikke person og sak. Men hvis dette var en idealtypisk modell og ikke en empirisk beskrivelse, ble det også en kortslutning å snakke om et angivelig ‘forfall’ med opplysningstiden som målestokk.

Fra nattvekterstat til sosialstat

Oppkomsten av ‘den borgerlige offentligheten’ førte til et skille mellom stat og samfunn. Borgerne kunne diskutere og lage utkast til lover som de så fulgte, i stedet for at lovene ble bestemt av en sakral instans eller en konge (jf. eneveldet av guds nåde). Basis for dette igjen var borgerskapets økonomiske ekspansjon, som ga den oppadstigende klassen ny selvtillit og kraft til å endre gamle adelsprivilegier. En viktig forutsetning for den borgerlige offentligheten var økonomisk autonomi. Derfor var privat eiendom en betingelse for deltakelse i demokratiet i både den amerikanske og den norske konstitusjonen. Flertallet av folket ble utelukket fra demokratiet!

I 1962 var grunnene til strukturendringen ifølge Habermas at staten overtok oppgaver som tidligere var private, f.eks. utdanning, helsetjenester og eldreomsorg.

Jürgen Habermas

Motsigelsen i dette systemet besto i at borgerne tilsynelatende snakket på vegne av alle mennesker, mens systemet i virkeligheten bare gjaldt en liten privilegert elite. Med stemmerettsutvidelsene på siste halvdel av 1800-tallet endret dette seg. Deretter kom også kvinnene med i demokratiet. Habermas snakket om en statliggjøring av samfunnet og en samfunnsmessiggjøring av staten som ødela grunnlaget for den borgerlige offentligheten. I 1962 var grunnene til strukturendringen ifølge Habermas at staten overtok oppgaver som tidligere var private, f.eks. utdanning, helsetjenester og eldreomsorg. Forvandlingen av den liberalistiske ‘nattvekterstaten’ hos Wilhelm von Humboldt og John Stuart Mill til den moderne sosialstaten er det ikke mange som ønsker å reversere. Sfæren for varebytte og arbeid ble ikke lenger overlatt til privat autonomi. Den liberalistiske nattvekterstaten brøt definitivt sammen. Statlig intervensjonisme gjorde tidligere privatrettslige forhold offentlige; f.eks. ble kontrakter mellom private normert av staten.

Habermas ønsker redaktørstyring av de sosiale mediene.

Absurditeten i denne tankegangen fra 1962 blir dermed tydelig: Hvis statlige inngrep er det som skaper «halvoffentlighet» i tidligere private relasjoner og dette bevirker offentlighetens forfall, fører det til et umulig valg mellom kulturkonsum, reklame og personorientert politikk på den ene siden og den gamle liberalistiske nattvekterstaten på den andre! Men den offentlige kommunikasjonen i nattvekterstaten var faktisk ikke bare saklig, ikke-fragmentert og deliberativ. Dermed faller den unge Habermas’ konstruksjon av offentlighetens forfallshistorie sammen som et korthus. Forfallet besto i at ‘deliberasjonen’ i opplysningstiden ble erstattet med manipulasjon, konsum, reklame og propaganda. Men deliberasjon i opplysningstiden var også retorisk og offentliggjøringen av politiske posisjoner ikke bare argumentativ. Allerede i nr. 3 av The Spectator, den avisen som ble målestokken for hundrevis av aviser og tidsskrifter i Europa i opplysningstiden, publiserte Addison i 1711 en drøm eller en allegori. Han så for seg Georg av Hannover som den neste engelske kongen. Og visjonen ble virkelighet: Whigenes kronpretendent ble kronet til engelsk konge som Georg I i 1714. Representantene for den borgerlige offentligheten fremmet politikk gjennom en skjønnlitterær sjanger.

Fra forfall til regresjon

Det er derfor ikke uten grunn at Habermas i den nye boken renonserer på en historisk fremstilling av forholdet mellom privat og offentlig. Han nøyer seg med å gi en situasjonsbeskrivelse av offentlighetens forfall med ny begrunnelse. Nå er det de digitale mediene som sørger for sammenblandingen av offentlig og privat. Men dette var jo angivelig grunnen til offentlighetens forfall allerede for 60 år siden!

Mens forfallshypotesen sto sterkt i boken fra 1962, snakker Habermas nå merkelig nok om regresjon, men uten presisering av hva han legger i begrepet. I 1962 brukte Habermas også dette ordet én enkelt gang, og da med henvisning til sin lærer Theodor W. Adornos essay om «Musikkens fetisjkarakter og lyttingens regresjon» fra 1938: «De regressive lytterne oppfører seg som barn. De forlanger halsstarrig alltid den ene retten man én gang har servert dem.» Ifølge Adorno ble lytterne matet med en form for musikalsk barnespråk. Han hisset seg opp over sangen «A tisket a tasket» med Chick Webbs orkester og Ella Fitzgerald som vokalist. Den ble spilt inn i mai 1938, og teksten er basert på en kjent barneregle.

Det deliberative demokratiet

Borgerens ‘autonomi’ som betingelse for politisk offentlighet var sterkere til stede i 1962, men da ble begrepet forklart. Nå forutsettes autonomi som et honnørord. Der Habermas i 1962 mente at den moderne sosialstaten knuste subjektets autonomi og skapte forfall og kulturkonsum, er det nå paradoksalt nok sosialstaten som blir garantist for autonomien: Politikken må «temme det kapitalistiske systemets tendens til å skape ulikheter slik at alle borgere har de samme sjanser til å føre et selvbestemt liv». Politikken næres av samspillet mellom privatinteresser og det felles vel. Forutsetningen for dette er idealet om at borgernes enkeltviljer avspeiles i allmennviljen.

I 1962 førte den statlige interven-sjonismen til forfall og sammenblandingen av privat og offentlig. Nå må intervensjon og fordeling til for å holde ulikhetene i og dermed høyre- og venstre-populismen i sjakk. Slik kan regresjonen motvirkes.

Ekkokamrene på sosiale medier får skylden for manglende autonomi. Habermas knesetter rasjonell argumentasjon som målestokk uten å gå inn på sosial- og massepsykologiens virkning på politikken. Kan man ikke akseptere flokkmentalitet, imitasjon og følelser som et antropologisk faktum uten å betrakte dette som irrasjonalitet og politisk regresjon? Om man liker det eller ikke, handler vi faktisk ikke bare rasjonelt, verken når vi forsøker å styre samfunnet eller når vi forsøker å styre vårt eget liv.

Habermas ønsker redaktørstyring av de sosiale mediene. Dette er et godt forslag og kan sikkert høyne nivået og motvirke de verste utartningene. Habermas drøfter egentlig ikke problemet om offentlighetens homogenitet når det gjelder den mye omtalte spaltningen av deltakerne i diverse ekkokamre. Har det ikke alltid vært deloffentligheter? Kan ikke de stå i et produktivt forhold til den store offentligheten?

Forfallet besto i at ‘deliberasjonen’ i opplysningstiden ble erstattet med manipulasjon, konsum, reklame og propaganda.

Det deliberative demokratiet skal baseres på argumenter og rasjonalitet, uten at Habermas nå koster på seg å forklare hva dette innebærer. Holdninger, vaner og ubevisst påvirkning ble nevnt i Borgerlig offentlighet. Dette var de «regressive» nivåene, fenomener som ikke hørte med i politikken. En stor del av velgernes erfaringer er imidlertid av denne typen. I våre holdninger og preferanser er det mye som ikke er satt på begrep og kan diskuteres som etterprøvbare standpunkter. Man kan vinne debatten og tape valget. Det betyr ikke at deliberasjon og argumentasjon ikke er viktig i politikken. Snarere dreier det seg om å forstå rasjonalitetens rammer og status annerledes. Det er ikke snakk om et enten eller, og derfor blir Habermas for rasjonell.

Litterær og politisk offentlighet

I 1962 oppfattet Habermas den litterære offentligheten som en viktig ‘forform’ for den politiske. I 2022 har Habermas kuttet den ut fra fremstillingen. Hvordan står den litterære offentligheten i dag i forhold til den politiske? I noen tilfeller klarer den nok å sette problemer under debatt, slik Georg Brandes oppfordret til i 1871. Vel så utpreget er det at litteraturen uttrykker samfunnsskapt patologi som reaksjon på tomme vekstidealer og streben etter vellykkethet. Beskrivelser av tidlig håravfall, for tidlig sædavgang og simulert funksjonshemning blir terapitekster for den uendelige frustrasjon det innebærer å leve i et av angivelig verdens rikeste og beste land.

Men ikke all regresjon trenger å være av det onde: Psykoanalytikeren Ernst Kris snakket om en «regresjon i jegets tjeneste». Når kommunikasjonsekstasen har vrengt seg til utbrenthet og folk kommer hjem fra offline-terapien sin, kan nye ting oppstå. Da er rekonvalesentene kanskje åpne for Habermas’ beskrivelse av sosiale medier:
«Etter tidligere målestokker kan de bare begripes som verken offentlige eller private, men i første rekke som en kommunikasjonssfære som tidligere var forbeholdt privat brevveksling som har blåst seg opp til offentlighet.»

Eivind Tjønneland
Eivind Tjønneland
Idehistoriker og forfatter. Fast kritiker i NY TID. (Tidligere professor i litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen.)

Relaterte artikler