– Hva tenker du nå i dag, om Oslo-avtalen Norge bidro til i 1993–95?
– Vårt palestinske lederskap var den gang ganske inkompetent. Jeg kaller det hele for en asymmetrisk felle. Vi endte med å få stadig mindre og mindre, hvor det asymmetriske skillet ble større. Vi var ikke likestilt, men ble betraktet som underlegne. Som enhver foretrekker jeg at andre ser meg med likhet for øye.
– Interessant nok, så er det franske «frihet, likhet, brorskap», her i Midtøsten sagt med likhet først?
– Det er nettopp hva jeg fortalte deg om å være forskjellige, men like. Vi kan akseptere våre forskjeller, men må akseptere samtidig likhetsprinsippets nødvendighet. Det betyr å betrakte oss som like fra starten av. Av de tre, likhet, frihet og brorskap, kan ikke den ene heller stå der alene, uten de andre.
– Men dette skjedde i Oslo?
– Selv om det har blitt noen forbedringer de siste 20–30 årene, kan vi ikke akseptere å leve i et land som borgere uten alle rettigheter som andre. Det var vel hva Oslo forsøkte på.
– Spørsmålet er om en gradvis steg-for-steg implementering av en Palestinsk stat er riktig. Israel har vist seg å utnytte situasjonen, ved å ta mer og mer. Man må være forsiktig med hva man sier ja til. Og fakta på bakken har vist en stor forskjell mellom hva Israel gjør og vi.
FN, Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet bekreftet at vi fungerte.
– Israelske Ehud Barak omtalte deg i et nylig intervju jeg gjorde i positive ordelag. Du forandret i din tid som leder mye på bakken, og spesielt økonomisk?
– Vi dokumenterte i 2009 at vi hadde alt på plass for en palestinsk stat – med de nødvendige institusjonene som kreves. Vi implementerte 2800 lokale utviklingsprogrammer og -prosjekter rundt i landet. Som skoler, sykehus, helseforetak, og strømforsyning – for å møte folks behov. Både FN, Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet bekreftet at vi fungerte.
– Ja, på den tid, skrev også vår utenriksminister Jonas Gahr Støre det samme i New York Times.
– Ja, men det var for Israel tydeligvis ikke nok at vi viste at vi var «verdige» til å drive vår egen stat. Vi fortjente tydeligvis ikke som et fritt stolt folk et land for oss selv!
– Barak, nevnte også at på Camp David at han tilbød palestinerne hele 92 prosent, men Arafat godtok det ikke. Hvorfor?
– Men 92 prosent av territoriet okkupert i 1967, er rundt 22 prosent av det historiske Palestina. Likevel var vi rundt 1998 villige til å akseptere noe likt dette.
– Så hvorfor skjedde det ikke på Camp David?
– Jeg tror hovedgrunnen var forslaget over Jerusalem. Selv om jeg ikke var der, mener jeg det var nøkkelpunktet Arafat ikke gikk med på. Hva Israel strakk seg til som maksimum, var for langt fra det palestinske minimum man kunne akseptere.
Tidligere upublisert filmintervju. Fra Palestina-bilaget juni 2020.
