It’s too thoug to call, sier en av de skjortekledde typene i verdens viktigste børsgate.
Han har ikke bestemt seg for hva han skal stemme den 4. november, men han vet hva den viktigste saken er:
– Skatter!
Mer rekker vi ikke før Robert har kjøpt sin kaffe og stålsatt seg for mer finansuro. Han forsvinner også før jeg får notert etternavnet.
Josh Bernstein, som jobber med valutasalg i en av de store bankene på Wall Street, har bedre tid. Han sier at han vil støtte demokratenes presidentkandidat Barack Obama på valgdagen, og at den viktigste saken er USAs sviktende omdømme.
– Nåværende president George W. Bush har vært en katastrofe. Om Obama vinner, kan hans bakgrunn gi verden et annet inntrykk av Amerika, sier han.
Valgkampinnspurten har handlet om økonomi. Republikanernes presidentkandidat, John McCain, mener Obama ønsker å bli en sosialistisk «redistributionist in Chief», mens demokratene mener McCain burde snakke om «Joe the Hedgefund Manager» heller enn «Joe the plumber» – USAs svar på «mannen i gata».
Retorikken har skrudd seg til og overskygger til tider det Josh Bernstein peker på, og som gjør tirsdagens valg historisk: USA kan få sin første svarte president. Eller i det minste en president med kenyansk far, hvit mor og en oppvekst på Hawaii og i Indonesia.
«The great unknown»
Hele Obamas positur utstråler et ønske om å overskride de historiske motsetningene USA har vært preget av. I bydelen som i et århundre har vært senteret for afroamerikansk kultur og politikk, innebærer dette et løfte om at ingen stillinger i det amerikanske samfunnet lenger er utenfor rekkevidde.
Det tar en halvtime med subwayen til Harlem. Underveis kan man lese at Wall Street Journal, i likhet med så mange andre amerikanske aviser, klør seg i hodet når det gjelder betydningen av Obamas bakgrunn. I en kommentar én uke før valget skriver avisas byråsjef i Washington, Gerald F. Seib, at dette er «the great, sometimes unspoken question that hangs over Campaign 2008».
Meningsmålingene vil han ikke stole på, og man har aldri sett en liknende valgkamp tidligere. Alle de tallknusende politiske kommentatorene mangler rett og slett sammenlikningsgrunnlag. De beste gjetningene går ut på at skjult rasisme neppe vil frata den demokratiske presidentkandidaten seieren. Resultatet kan likevel bli at han mister noen prosents oppslutning.
På 125. gate, som også kalles Martin Luther King Jr. Boulevard og er Harlems viktigste tverrgate, har selv skobutikker, barer og barbersalonger Obama-plakater i vinduene. Her ligger det legendariske Apollo Theater, der storheter som Billie Holliday, Stevie Wonder, James Brown og Lauryn Hill har lagt grunnlaget for sine karrierer, og her ligger Harlem Studio Museum, som er «the nexus for black artists locally, nationally, and internationally,» ifølge formålsparagrafen.
Om bodselgerne med et utbud av Black Power-litteratur i krysset ved Malcolm X Boulevard støtter Obama er vel sannsynlig, selv om de ikke viser det og kanskje mener han er en pyse. Men noen hundre meter lenger ned i gata er man ikke lenger i tvil. Der ligger hovedkvarteret til Harlem Children’s Zone, et ikke-kommersielt initiativ som omfatter 100 kvartaler og som gir omfattende sosial, utdanningsmessig og helsemessig støtte til 7400 barn, slik at de ikke faller utenfor. Initiativtaker Geoffrey Canada har gitt råd til Obama i utdanningsspørsmål, og den demokratiske presidentkandidaten har lovet å spre prosjektet til 20 andre storbyer om han går seirende ut av tirsdagens politiske basketak. Nylig kom det også en kritikerrost bok om prosjektet.
Harlem for Obama
Bare noen kvartaler lenger nord, på Frederick Douglass Boulevard mellom 132. og 133. gate, og vel innenfor organisasjonens dekningsområde, holder grasrotaktivistene i Harlem4Obama til.
Idet Ny Tid trenger seg forbi et inngangsparti som bugner over av plakater, er sjefen Chet Whye i ferd med å organisere bussturer til vippestaten Pennsylvania på valgdagen. Der trenger man alle de kreftene man kan få tak i, forteller han.
– To bring out the vote, som han sier.
I rommet innenfor viser Whye hvordan det ringes til eldre velgere for å forsikre seg om at de kommer seg til valglokalene. Mens Ny Tid snakker med Obama-tilhengere, kommer de i kontakt med en som trenger hjelp. Vedkommende settes opp på en liste, og vil bli hentet når det er på tide å dra til stemmelokalet.
Det står for mye på spill for Whye og de andre frivillige til at de kan stille til intervju.
– Det er uaktuelt fra nå og fram til den 4. november, sier Whye.
Men hans pressesekretær svarer gjerne. Hun heter Makeba Lloyd og mener en Obama-administrasjon vil være et kraftig symbol på de framskrittene USA har gjort når det gjelder forholdet mellom afroamerikanere og hvite.
– Obamas kandidatur er båret fram på borgerrettsaktivistenes skuldre. Og det er vi svært takknemlige for. Kampanjen har dessuten engasjert mange nye stemmegivere – både unge og gamle, forteller hun.
Blant de frivillige er det en som viser oss en musikkvideo på nettstedet youtube.com. Den er fra landsbygda i Louisiana, og heter «Oui, on peut» (som er en oversettelse av Obamas slagord «Yes, we can!»). Videoen viser noe såpass uvanlig som pro-Obama-country på fransk.
Men historien om den radikale pastoren Jeremiah Wright i Trinity United Church of Christ i Chicago viste at ikke alle deler Obamas ønske om å overskride motsetningene mellom afroamerikanere og andre amerikanere. Utgaven av Wall Street Journal som ble plukket opp på subwayen forteller også at to nynazister fra Tennessee skal ha hatt konkrete planer om å drepe Obama, i tillegg til 102 andre afroamerikanere.
– Hvor viktig er rasisme i denne valgkampen, og hvordan synes du kandidatene forholder seg til relasjonene mellom afroamerikanere og hvite amerikanere?
– At Obama er svart er kanskje av betydning i noen få områder i dette landet, og sånn vil det sannsynligvis fortsette å være. Men først og fremst er dette noe som gir media noe å snakke om. De alvorlige problemene USA står overfor, er for mange til at de kan reduseres til relasjoner mellom ulike grupper. Og Obama er den beste til å håndtere dem, sier Lloyd.
For Harlem tror hun at fattigdomsbekjempelse og rimelig tilgang til gode utdannings- og helsetjenester er avgjørende.
Les mer i ukas utgave av Ny Tid
